Siste 2 arb.daga har vært litt xtra å gjøre- og derfor åssa gitt nokka overtid for å komme passelig “i vater” til neste dag. Æ trives utrulig bra på jobb. Like å ha godt over middels med arb.oppgava. Like å sette mæ inn i ting æ ikkje har gjort før. Like å snakke med pasientan. Finne ut av symptomer. Avgjøre om symptomer betyr øyeblikkelighjelp-time, eller om det er nokka som kan vente på ordinær time. I dag – midt i alle gjøremål – fikk æ besøk på kontoret av ho Dokmai. En god prat om jobb. Litt om livet. Så varme det i hjerterota når ho selveste Dokmai sir at ho syns at æ e hyggelig. Man kan kjenne etter kordan det føles i hjerte når nån syns at en e hyggelig. Det kjennes fint- og gjør nokka med dagen videre. Når det e sagt så har æ fått flere gode tilbakemld, også fra pas i dag, hyggelige tilbakemld. Nån forstår at en helsesekretær svarer svært mange telefona ila dagen. Nån takke for at man fortsatt lytter, seint på dagen, etter mangemange telefoner. En god helsesekretær skal besvare den siste tlf, ila dagen, på samme måte som man besvarer den første tlf på morgenen. Dagens siste tlf kan faktisk være den viktigste.
Winter is coming in Svalbard / Longyearbyen. Æ trur det va stormen i går som drefsa vinteren innover byen. Det var 0 (som i null) sikt i går kveld. Æ elske å sitte i sofan etter en laaang arbeidsdag, eller etter en tur, å bare nyte utsikten. I går va utsikten INGEN utsikt. Selv det va fasineranes å “se på”. Ho snille Rebekka mi kom inn på rommet når æ hadde lagt mæ – snille pia mi sa at mamman kunne komme inn å sove i storsenga dersom æ blei redd for stormen. Æ måtte måkke snyskavveln ut av vinduskarmen før æ la mæ. Etter å ha sendt snap, til ei tøysevenninna, av snyskavveln – så fikk æ svar tilbake om æ ikkje va redd for å få en kosebamse inn vinduet – altså en kvit kosebamse (isbjørn) -hahaha….
Det forundre mæ- og æ syns det e “fasineranes” at nån setter sitt avtrykk, i den fine snyen, på den her måten. Spesielt når bilen e såpass høy at man skjønner at et barn ikkje vil rekke opp. Æ har ikkje knekt alle kodan med å bo på Svalbard enda- kanskje det her “kodeordet” har ei hyggelig betydning – i så fall vil eier av bilen få en glimrende start på dagen- og hvis “kodeordet” ikkje har ei hyggelig betydning så håpe æ at skribenten kunne ramle bitte litt på isen og få ei lite brudd i pekefinger- sånn at det blir vanskelig å skrive ei stund. “Kodeord” – æ prøvde å lese ordet bakvendt i tilfelle det var koden, men det funcke ikkje…..det blei jaggu mæ akkurat det samme..KUK :-))))
Stuevinduet i går kveld. Det var bare den røde juletapen som mangla- og trylletrylle så ville det vært et fabelaktig julevindu. Kjenne at æ grueglede mæ til ei helt annerledes julefeiring. Visst æ skal få sove i natt så kan æ ikkje fundere over jula så seint på kvelden…Adventa nærme sæ med stormskritt….
Tenk at det her e vinduskarmen INNE på soverommet. Faktisk så mye sny at det kunne vært skredfare ned mot varmovnen. Så e d den evindelige klimaendringa – varmovnen vil nok bidra til at breen i vinduskarmen vil smelte….
Et magisk bilde. Polfareren har begynt å kle på sæ vinterdrakten. Æ går forbi den her stauten karen hver eneste morgen. Æ skal minne mæ på at æ hver eneste morgen sir “gomårn” når æ “haste” forbi. Æ har tenkt at Polfareren kommer til å bli her- mens mange andre vil dra ila året æ skal være her. Det e lurt å alliere sæ med en staut kar som ikkje har tenkt å bestille flybillett til annen destinasjon. Æ syns du e fin, Polfareren, i den sjarmerende vinterdrakten din <3
I dag har æ snakka lenge- og vel med pappa sitt søskenbarn- ho Karin Kolstrøm. Ho e så hyggelig- og selvsagt velkommen på besøk til mæ <3 Så har æ snakka leeeenge med mamma mi – gode og snille mamma <3 Det va ikkje til å unngå at vi kom inn på samtale om jula. Årets julaften skulle samle “hele familien” hjemme i huset hos ho mamma….så igjen, æ kan ikkje tenke på det så seint på kvelden…
Dagboka mi; Æ våkna i morrest til en “sagorias” vind- og tenkte umiddelbart at det ikkje kom til å bli nokka av den planlagte turen til Nordenskioldfjellet- og kanskje like greit sia det kom til å bli en stille tur. Den våpenkyndige hadde jo forkynna mindre prating og mere gåing. Etter litt mld att&fram blei det enighet i gruppa om at vi starter på turen og ser kordan det går. Selvsagt gikk vi på en GEDIGEN smeill – PRATEsmeill, når det e sagt så va praten jevnt fordelt på alle 3. Kjapt kalkulert så hadde vi nok spart inn 20-30 minutter på å holde kjæft, men du verden kor kjedelig hadde ikkje det vært…
Kl. 10.00 i morrest va æ og han Månefar klar for tur. Kirka va opplyst pga forestående TV-opptak ifm søndagens gudstjeneste. Hadde det ikkje blitt ut på tur så hadde det blitt kirke-tur på mæ i dag. Æ e blitt så glad i den lille fine kirka i Longyearbyen.
Turfølget mitt va litt træg i ræva- så da benytta æ ventetida til å studere konstruksjonen Taubanestasjonen. Æ tenkte at vedkommende som har arkitektert “bygninga” må ha vært litt rotat i haue. Derimot e det litt kult å ta bilde av byen fra undersiden av Taubanestasjonen,
På tur opp til Varden, første del av turen, ble vi fulgt hakk-i-hæl av en som ikkje hadde med våpen. Han fikk “henge med oss” opp til Varden, mot at han foreviget tur-gjengen som var STÅLklar for Nordenskioldfjellet. Allerede her gikk på på en PRATEsmeill :-))))
Den ukjente fotografen spurte om æ og ho jordmor-Matja va søstre- vi svarte, som sant var, at det va vi ikkje. Fotografen ville ikkje gje sæ med spørringa, og spurte så om vi var gode venninner- vi svart, som sant var, at det var vi heller ikkje….og da blei det masse høy latter…
Fra Varden går veien videre bort- og over Platåfjellet. Etter ei bra strekning å forsere kommer vi til den flotte Ninavarden – Nina Jeanette Olaussen. Den unge jenta blei tatt og drept av isbjørn. I fare for å gjengi feilaktig det æ har blitt fortalt – så kan historien om om den tragiske hendelsen finnes på nett. Venninna som overlevde har fortalt ka som skjedde da de møtte isbjørnen. Det var spesielt å se denne Minnevarden <3
Jordmor-Matja Lisbeth i storslagen natur. Da dette bildet ble tatt var det helt vindstille og vi var ved godt mot om å komme oss til Nordenskioldfjellet.
Lisbeth til venstre i bildet -og våpenkyndig Håkon til høyre. Foran- og litt til venstre for ho Lisbeth er eggen vi skal følge, som en del av terrenget i forkant av Nordenskioldfjellet. Etter det siste mørke området på eggen kan sees vårt tur-mål for dagen. Fremdeles er det vindstille, men ellers er det ikke spesielt stille- praten går :-)))
Tur-venna begynner å gå tom for energi. Kakao, skiva med brunost og RØD-cola i sekken får fart på spyttkjertlan. Våpenkyndig mener at det e litt for tidlig å spise. Æ e litt Uenig, men æ e åssa klok- velger å ignorere den påtrenganes sultfølelsen. Det e jo best å være på tur med god stemning, og litt prat, som ikkje går ut over farta :-)))) Det ser kort ut på bildet, men det e faktisk e ganske så lang strekning å gå for å komme til enden av eggen.
Eeeeendelig- og i ly for vinden som har kommet snikanes, skal æ nyte kakao, brunostskiva og RØD-cola. Den opplevelsen blei så som så…kakaoen var lunka, brødskiva va frosen og RØD-cola va blitt til slush…
Det va ikkje akkurat ly for vinden der i hadde en ISkald picknik – en svært lynkjapp picknik. Det har begynt å blåse en irriteranes vind uvisst fra hvilken retning – fra ALLE retninger…
Her e vi ca 300 meter fra målet. Det e blitt en farlig sterk vind- og vi setter oss ned for ikkje å bli “blåst av banen” (les; fjellet). Eggen vi går på har blitt smalere og smalere. Æ spør våpenkyndig om æ kan få gå i bredd med- og holde mæ fast i han videre bortover eggen. Æ får til svar at eggen e så smal at det blir ikkje aktuelt…æ må gå etter å holde fast i sekken hannes. Da går rullegardinen halvveis ned for mæ. Skjeving i knean, eller egentlig i hele kroppen. Fjellvettregelen “det er ingen skam å snu” ljome inni hauet mitt. “Heldigvis” kommer flere kraftige vindkast- og sia vi ikkje e “fjolls-til-fjells”, men tar sikkerhet i fjellet på høyest alvor – INGEN SKAM Å SNU – vi snur.
Vi velge å gå Tverrdalen på retur. Det fremkommer ikkje godt av bildet kor dyp og lang Tverrdalen er
Æ i Tverrdalen. Håkon i bakgrunnen. På dette bildet kan anes kor dyp- og kor lang dalen er…
Turen har kommet til sin ende. Mørket har begynt å sige på. Lysan gir stemning over Longyearbyen. Huset nærmest i bildet. Neste lørdag har æ fått invitasjon til å være med på hyttetur over Adventfjorden (så langt øyet kan se) – til Hiorthamn. For mitt vedkommende startet turen i dag kl 09.30 og vel nede var kl. 15.30.
Takk for en flott og spektakulær fjelltur, Lisbeth og Håkon. Takk så mye for at sikkerheten i fjellet settes høyere enn å gjennomføre de siste 300 meter, for å prøve å nå dagens mål som var Nordenskioldfjellet. Tar man sikkerheten på alvor – så e d åssa ganske sikkert at man kommer seg på flere flotte fjellturer.
Det her bildet er tatt fra Platåfjellet. Fjellan i bakgrunnen e helt ækte.
Dagboka mi; det har vært en periode med mye jobbing, masse å sette seg inn i- og stadig dukker det opp ytterligere som skal innlæres. I tillegg har æ vært svært aktiv på “tur-fronten” Mandag og onsdagsturer har blitt nokka som e et absolutt å være med på i mine hverdager. Det e godt å lufte haue, spesielt når det e konkludert med at æ kan puste gjennom begge nesebor selv om æ hadde brudd i nasn. Så denne helga hadde æ blitt enig med mæ sjøl om at æ skulle være i “krabbegear”- og at byrunden med jordmor Lisbeth skulle være min UTskeielse for helga. Ofte- og nån gang, alt for ofte blir det ikkje sånn som man har tenkt og planlagt. En tur-venn har dradd, men æ har fremdeles en tur-venn igjen her i Longyearbyen. Mld fredag kl. 17.00; ” Hei. Tur i helga? (smilefjes). Hege svarer; “ æ og Lisbeth kunne godt tenkt oss en flott tur på søndag”. Tur-venn foreslår Nordenskjoldfjellet- og gjett ka…når æ spør om turen tar lang tid- da får æ det her svaret; “ ca 6 timer. Dersom vi går litt på å ikke bare prater” :-)))) Lista e lagt, det blir en quiet tur- æ blir nok å prate inni mæ dersom behovet, for en samtale, blir for stort :-)))) Herre verden for nån fine naturbilda fra “by-runden” i dag – æ må bare mimre tilbake og fremkalle den helt hinsides STORslagne følelsen i dette vakre eventyret.
Bildet e tatt uten nokka slags “fiksfakserier” på mobilkameraet. En himmel med Svalbard-pasteller. Fjellet til venstre er Sarkofagen, 490 moh. Det øverste punktet på fjellet til høyre er Nordenskioldfjellet, 1050 moh – dit går den stille turen imårn.
Over toppen av Hiorthfjellet sees tydelig Svalbard-pasteller. Bare helt M A G I S K <3
Her sees tydelig Nordenskioldtoppen – M A G I S K <3 Når toppen e et faktum skal det nytes kakao (fra ny-innkjøpt termos) og skiva med brunost..
Det her maleriet leve æ i hver dag – M A G I S K <3 L O N G Y E A R B Y E N <3 Det velkjente Huset til venstre i bildet. Det helt unike samfunnet mellom fjellan. Det majestetiske Hiorthfjellet rett frem – fjellet ruvet under himmelens Svalbard-pasteller <3
Svalbard kirke på denne vakre dagen, lørdag 30.10.21. Det klargjøres til TV-opptak av gudstjeneste imårn – opptaket sendes på NRK1 Allehelgensdag 7.november kl. 11.00. Æ syns det her bildet e så utrulig vakkert. Himmelen så “bjutifull” blå – et vakkert lys i Longyearbyen denne ettermiddagen <3
Tur-venna. Håkon våpenkyndig, Lisbeth jordmor, Hege helsesekretær og “tøvsjur”. Vi møtte nån HELproffe fotografa, med all verdens fotostativ og gode greier, å drista mæ til å spørre om muligheten for å nedgradere sæ til å ta bilde med mitt mobilkamera. Takk for turen Lisbeth- og takk for invitasjonen til Nordenskioldfjellet, Håkon.
Det her e Gruvelageret restaurant i Sverdrupbyen – et helt unikt spisested. Det ser kanskje litt stusselig ut fra utsiden, men ved nærmere inspeksjon, gjennom viduet, så ser det helt vidunderlig ut på innsiden. Toppen av Gruvefjellet vises over taket på Gruvelageret.
Ho jordmor-Matja – for anledningen- og på bildet Lisbeth. Den egentlige jordmor-Matja het Helga Johansen (1864-1947) Totalt i løpet av sitt yrkesaktive liv mellom 1888 og 1933 skal “jordmor-Helga” ha vært med på forløsningen til over 2000 barn på Hedmarken.
Helsesekretær og “eventyrer”, Hege. Æ glede mæ til å oppleve Gruvelageret fra innsiden.
Håkon, våpenkyndig og stort sett alltid planer om en eller annen tur. Alene på tur- eller, som imårn, da skal han få kjørt sæ med to “prat-sjure”. Det vil jo vise sæ om det blir med denne ene invitasjonen – hahaha…
Dagboka mi Æ har fått lov å dele bilda til Dagboka mi. Dagboka som også kan leses, av andre, som en blogg. I dag har æ brått forstått at nokka som e spesielt med å være “langtidsboende” på Svalbard – det e at æ blir- og flere av dem æ blir kjent med drar. Fra starten av den her uka har æ kjent på ei gruing, og masse tanka, om kor rart det blir når både Bjørn Olav og Ilona drar i dag, fredag 29.10.21. Kanskje e d sånn at man må innstille sæ på at sånn e d bare når man bor i Longyearbyen, men æ vet ikkje om æ e en person som kan klare det. Æ like ikkje å si det, men det berøre mæ i hjerte når æ undres på om vi nån gang møtes igjen….
En liten oppmerksomhet til ho Ilona – fra mæ Ho Ilona e fra Finland. På Longyearbyen sykehus har ho jobba som operasjonssykepleier. Herre verden for en sjelden vakker diamant. Både æ og ho Rebekka e blitt så “glad i” ho Ilona. Vi har vært kollega- og i tillegg tilbragt mye tid ilag på fritida. I mi samling av gode menneska finnes også ho Ilona. Takk for tida ilag, og delte opplevelsa, i Longyearbyen.
Avskjedsmiddag for Ilona<3 Ho e like fargerik som di flotte sokkan ho har på sæ <3 Det her bildet vil minne mæ på kor fint vi hadde det ilag- og kor heldig at vi møtte hverandre <3
En liten oppmerksomhet til Bjørn Olav – fra mæ Han B.O. e rektor sørpå- og har vært et par mnd i Longyearbyen. Han var en av de første æ kom i kontakt med når æ begynte å gå mandag/- og onsdagsturer. En fantastisk flott person- og en fotograf av rang. Vi har gått mange fine tura i lag. Vi har prata om smått og stort- og mest av alt har vi vært så enig om at Svalbard og Longyearbyen e helt magisk. Æ har fått beskjed om at han kommer til å bli irritert på mæ når han skal følge bloggen min – lese beskrivelser om det kan kjenner seg igjen i, samt se irritteranes flotte bilda. Takk for tida ilag, og delte tur-opplevelsa, i Longyearbyen.
I morrest ca kl. 10.00, når æ kom fra et møte, hadde ho Rebekka mottatt en pose i ekspedisjonen. Denne flotte vinflaska hadde han Bjørn Olav vært og levert til mæ. Kanskje har han blitt så godt kjent med mæ at han har forstått at æ kjøper vin etter kor fin etiketten er. Så merkelig – æ som ikkje forstår mæ det døyt på vin – ville absolutt ha kjøpt denne flaska pga den fine etiketten. Tusen takk, Bjørn Olav, for flotte vinflaska. Æ skal tenke gode tanke til dæ og ho Reidun når disse “flytende druer” skal nytes.
Turvenner – bildet tatt på Varden 27.10.21. Magisk vær og helt vindstille. Denne kvelden var det 12 stk på onsdags-tur. Fotograf er medisinstudent Marthe. Han Bjørn Olav e åssa i mi samling av flotte menneska.
Gjett kæm som vant i vinlotteriet i dag – 3. fredagen av 4 at vinflaska blei mi. I dag, som ellers, skal fargen på loddet sies først, deretter bokstaven, deretter det bakerste tallet- og til slutt det første tallet. Æ sa bare; “tusen takk for vinen igjen”. Etiketten er så vakker, bildet er at taubanestasjonen som er et meget spesielt byggverk i Longyearbyen.
Ei flaske “flytende druer” fordi noen fortjener det. Flaska e ikkje kjøpt av mæ. Mulig at vinen er både kostbar og god på smak, men etiketten e gørr kjedelig. Vinflaska er gitt i takknemlighet til ho som gjorde det mulig for mæ og familien å oppleve Sarkofagen ilag. Uten våpenkyndig med på turen – så hadde vi vært nødt å stå nede i byen og lengte mot toppen som står så sentralt og majestetisk mellom gruvefjellet og platåfjellet. Sarkofagen e i tillegg omkransa av Larsbreen og Longyearbreen, Marthe, du e så verdig den haupina du evt måtte få når flaska e empty :-)))))
Bildet tatt på tur til Varden onsdag 27.10.21. Til høyre sees havna delvis opplyst i måneskinn. Til venstre hotellneset V A K K E R T <3
M Å N E S K I N N 27.10.21 <3
Seriøst – man kan ikkje bli lei av å skue utover dette vakre og helt spesielle. Det her e altså byen vi bor, jobber og lever i daglig. L O N G Y E A R B Y E N 27.10.21 (tatt fra Varden)
Kjære Dagbok – i takknemlighet for å ha møtt og blitt kjent med Ilona og Bjørn Olav
Dagboka mi; Det e Uhøflig å klapre på tastaturet når min elskede mann- og kjærlige familie, har tatt sæ fri fra dagliglivet i Tromsø for å besøke oss i Longyearbyen. O`LYKKE – tenk at æ skal få oppleve Longyarbyen, med fjellan, lyset/mørket, det lille samfunnet, konserta – livet her, ilag med nån av dem æ elske mest. Det e spesielt å få besøk av familien. Det e fint at dem kan få oppleve på nært hold kordan Longyearbyen er, dette spesielle samfunnet som er mitt og Rebekka sitt hjemsted for en periode. Æ må skrive en sammenfatning av arb.dag 28, 29 og 30, samt helga 22.-24.oktober. Nevnte arb.dagan gikk fort, men det blir ikkje sett i familiebesøk eller ainna besøk, arbeidet må gjøres uansett. Onsdag va æ 30 min overtid. Torsdag va æ med på vaksinering av ungdomsskole og videregående, men ferdig til kl. 15.30. Fredag derimot, den blei lang, gikk fra jobb kl. 17.30. Dagboktexten blir til gjennom mange fine bilda.
Kjære familien min – tusen takk for at dokker kom på besøk til mæ og Rebekka, for øyeblikket bosatt på Svalbard/i Longyearbyen. Snille mannen min, Morten. Tante sitt hjerte, ho Tilje. Min gode lillebror Jøran. Mi vakre svigersøster Ann Christin. Æ syns det e et godt tegn på trivsel, når man kommer i resepsjonen på Longyearbyen sykehus, og legger seg på sofaen. Når det her bildet ble tatt hadde æ så store forventninger, til flere daga- og opplevelsa ilag med familien min- og så håpa æ at min plan om å få bror Jøran med i kirka skulle funcke.
Med familien på besøk blei det rot, men du verden det her rotet var svært så velkommen. Familie-rotet. Varme UTEklær- og sko. Finklær til konsert-bruk. Lave skuldre- og rotet fikk vedvare til besøket vente nesen hjemover.
Det har vært stusselig med tacofredager etter flytting til Longyearbyen- derfor hadde æ glede mæ seriøst til endelig å kunne spise taco med storfamilien. Forventninger til et hyggelig og artig måltid INNFRIDDE.
Så blei det kirkekaffe med min bror og fam. Broderen gjør narr av mine kirkebesøk- og vandringer på kirkegårder. Den som ler sist- ler best. Æ skal vedde på at broderen allerde har sett at ut 5-6 gode twistsjokolader. Når dette bildet ble tatt hadde æ følelsen av å lede 1-0.
Kirkekaffen i hyggelige omgivelser…hmmm…helt til æ oppdaga langfingeren til broderen. Når det e sagt så va han helt fremme til det fine og spesielle alteret. Svigersøster syns det var mye fine bilder på veggene. Uansett, et tegn på trivsel e når man tar av sæ ytterjakken- og på dette bildet har ingen ytterjakker på.
Tante sitt hjerte blir aldri for stor til å sitte på tante sitt fang <3 Kjære Tilje mi, æ e så glad for at du bryr dæ om mæ, og for at du gir så gode klæmma. Du betyr så mye førr mæ- og du e en viktig person i mitt liv. Du er som en ung venninne som holder ho tante oppdatert på litt av hvert- og selvsagt blir du oppgitt når ho æ e “teit”. Heldigvis e ikkje det så ofte….innbille æ mæ. Du har bare vært en eneste gang på hytta etter at ho tante flytta- du syns det e rart at ho tante ikkje e i Lakselvdalen i helgene. Æ elske dæ Tilje-pia mi <3
Fredag kveld middag på restaurant Polfareren. Elskede familien min <3
Det var så koselig og veldig artig på restaurant. Når vi kom var det en del gjester. Æ vet ikkje ka som skjedde, men plutselig hadde vi restauranten helt for oss sjøl. Anbefaler restaurant Polfareren.
Lørdag 23.10. kl. 09.30 e vi på tur til møtestedet før avgang Sarkofagen. Sarkofagen e et kjent og populært fjell for turister og andre besøkende. Æ hadde et håp,og en drøm, om en fjelltur på Sarkofagen. Alt ordner seg for snille jenter- og ofte fordi andre snille jenter stiller opp. En god, og våpenkyndig, kollega meldte seg på fredag kveld som disponibel til å gå sammen med oss til Sarkofagen. Bilder vil vise at forventninger ble INNFRIDD. Takk kjære gode og snille kollega, Marthe, for at du gjorde at min drøm gikk i oppfyllelse. I stor takknemlighet fra min familien håper vi at reinhjerter smaker spesielt godt når du er ute i naturen. Marthe- enstemming sier vi at du e sporty og gulle go <3
Mennesker blir så små i dette gigantiske fjellandskapet. Gruvefjellet til høyre i bildet.
Fabelaktig. Fjellet Sarkofagen. What æ feeling. En kollega, nærmest i bildet – armene bare henger rett ned…man må det…bare la skuldrene senke seg, la armene henge rett ned- og på den måten trekke pusten og bare nyyyyte det allmektige- og helt vindstille landskapet. Himmelen oppleves så nær at man føler at det er nødvendig å høye nakken for ikkje å skalle haue, eller nasn for den sakens skyld, mot “himmeltaket”. Sarkofagen INNFRIDD.
På toppen- og nesten ytterst på Sarkofagen. Utsikten er ned til Longyearbyen. Det e bratt- og æ kjente ikkje umiddelbar trang til å gå helt ut på kanten. Hunden har faktisk satt seg med ryggen mot det bratte – klok dog <3
Våpenkyndig kollega har tatt med hjemlaga grove kanelsnurrer. Tenk- til hele gjengen. Så nært himmelen måtte det jo bare smake himmelsk. Marthe – du bare e helt råååå, både som våpenkyndig og som baker. Herre verden det smakte nyyydelig.
Ho Tilje-mor nesten ytterst på Sarkofagen. Til venstre i bildet- og langt der nede, sees Longyearbyen. Helt til venstre i bildet sees Platåfjellet.
INNFRIDD – et av mine ønsker av det æ ville oppleve når æ fikk mitt første besøk, av nær familie, til Longyearbyen. Toppen av Sarkofagen. Dessverre var det sånn at min mann, pga fremdeles redusert allmenntilstand, ikkje fikk dele denne fjellopplevelsen med oss. Til venstre i bildet sees Longyearbyen, og rett frem det magiske Hiortfjellet. Æ e så glad at familien satte pris på æ hadde organisert akkurat turen til Sarkofagen. Neste besøk må vi komme oss til Varden- og videre Platåfjellet. Værgudene hadde fixa vindstille oppholdsvær. Ila turen opplevde vi Svalbard-pasteller, altså fargespill på himmelen i flere pastell-varianter. Takk den som takkes skal for at fjellturen ble en så vakker opplevelse. Om nån skal navngis- så blir det “vakkerdukka” – ho Marthe <3
Kjære bror Jøran og kjære svigersøster Ann Christin <3 Dokker e så god og snill. Dokker e så kjærlig og passelig toillat. Dokker betyr så endelig mye for mæ <3 Tusen trillioner takk for at dokker, som de første fra familien, kom på besøk til mæ og Rebekka på Svalbard, i Longyearbyen.
Min artige og uhøytidelige bror Jøran. Han er også familiens allviter, Jon Almås – det er uavkortet med positive fortegn <3 Æ e så glad for personligheta til Jøran-bror. Direkte og ærlig- ofte med en humoristisk vri. Alltid så hjelpsom, stiller opp for alle. Inviterer til de mest digge måltider. Elsker jentene sine- og elsker storesøstra si <3
“Jon Almås” kunne nok tenkt seg at fruen tok bildet fra en litt annen vinkel, men den flotte fruen der vil nok bare flire, å vinkle bildet på sin måte. Ho svigersøster e så søt når ho tar bilde – ho smile så bredt og e rett og slett kjempe skjønn <3
Æ og mannen – og i alle daga kor store føtter æ har fått etter at æ meldte flytting til Svalbard, må være lufta- eller alle lange fjelltura æ har gått :-)))) Såååå fint å få Morten min på besøk. Allmenntilstanden ikke på topp, men såpass at det blei konsert og “krabbegear” i gå-gata. Æ like når mannen har pynta sæ med “fin-skjorta” <3 Så skal vi to ilag ta stilling til om jula-21 skal feires i dette vakre landskapet. Elsker deg Morten min <3
Kusiner <3 Rebekka og Tilje <3 Fine jentene i familien våres <3
Kjære Dagboka; familiehelga mi. Følelsan mine omkring besøket av min gode og kjærlige familie- kan ikkje beskrives. Bror Jøran m/fam var første gjenget på besøk til Longyearbyen. Æ vet at mange av de andre i familien også ønsker å benytter anl. til å oppleve dette “vakre maleriet” ila av mitt opphold i Longyearbyen. Alle – absolutt ALLE er så varmt velkommen <3 Kutt over neseryggen og fremdeles noe hevelse, men det til tross e æ vel greit pynta i fin-skjorta.
Imårn blir det vanskelig å skrive Dagbok – det vet æ. 2 flotte personer æ har blitt “kjent” med – reiser ut av livet mitt. Æ vet at dem begge kunne tenkt sæ å være lengere i Longyearbyen.
Kjære Dagboka mi – akkurat no har æ kaos i haue og brudd i nasn. Bruddet i nasn e no så som så, kaos i haue e det verre med. Æ like ikkje det kaoset som oppstår, under topplokket, når æ ikkje klare å følge min plan om kordan Dagboka mi skal skrives. I dag e d egentlig arb.dag nr. 32, men æ skal skrive om i går (arb.dag nr. 31)- og inntil videre må æ hoppe over å skrive om arb.dag nr.28, 29 og 30.
Dagboka mi – det e sånn at flere han kontakta mæ og spurt om nokka har skjedd, siden Dagboka/bloggen har blitt stille – og JA, gjett om alt mulig som har skjedd, fytti katta sir æ bare….Det har skjedd så masse at æ rett og slett ikkje vet helt kordan alle miinnan skal foreviges og i kordan rekke følge, men æ jobbe med en seriøs plan.
Imårn blir det viktig å få nedskrevet fine, artige og kreative miinna fra familiebesøk. Æ glede mæ til å skrive om det, siden da får æ på en måte oppleve det på nytt igjen. Morradagen du må bare komme- da skal det klapres på tastaturet.
Dagens skriverier skal æ forevige mest med text til bilder.
Fredag 22.10. ble det bestilt flybillett og sendt henvisning til ØNH (øre-nese-hals) UNN Tromsø. Æ hadde jo håpa at nokka kunne “ramle på plass” når æ så fatalt kræsja med nasn og haue i plexiglassdøra på jobb, men ifg min bror så blei visst ting bare verre :-))) Uansett, søndag kveld dro æ hjem til Tromsø, selvsagt med fly – d e drit å fly, men med livet i behold fikk æ ei overnatting hjemme i Costa del Åttringen. Det var en pussig følelse å komme hjem til huset. Huset mitt/våres, flere uker siden æ hadde gjort mine vanlige “hjemme-i-huset-sysler”. Så e det rart med det – når man vet at det skal bare være ei overnatting hjemme, æ trur ikkje æ turde å kjenne på følelsan omkring akkurat det. Timan hjemme gikk usedvanlig fort- og æ hadde god fart opp- og ned, rundt omkring- passa mæ godt for ikkje å forsere dører som var lukket igjen…
Æ bare måtte tenne UTElykta den eneste kvelden æ skulle være hjemme- og æ blei, latterlig, påmiinna pappa sin uvane…nemlig å klistre tyggis her&der…på toppen av den fine lykta ligg det en “toy” (som han pappa sir)- og æ trur den har vært klistra der siden muligens 20.08., som var Rebekka sin bursdag…
Foto av disse fine pien har æ fått tillatelse til å dele, tusen takk Anja og Ingeborg. Æ kom til UNN kl. 8.30- og skulle ikkje møte på ØNH før kl. 09.00. Det va fint å komme overraskanes på de her to fine – vi som møttes omtrent hver dag når æ jobba på UNN Tromsø. Det var så godt å få kjempe gode klæmma- det va fint å kjenne på kor inderlig æ hadde savna dem- og ikkje minst den gode og ekte gjensynsgleden. Ila av dagen stakk æ innom min tidligere leder Anne-Lise…ho hadde hørt stemmen min i gangen- og satt nærmest klar- og med et stort velkommen i ansiktsuttrykket, takk for gode og lange klemmen Anne-Lise. På barneavd. fikk æ sagt hei til Laila, Dina, Sigrid-Ann, Lisbeth, Tonje, Paulina og Solfrid. Flotte og dyktige kolleger fra fine tida på BUA. Til slutt- og veldig spent, satte æ kursen mot hjertemedisinsk laboratorium. Du verden det blei klemmings- Heli, Stein-Gøran, Gry, Sigrun – det var så fint og se dokker igjen. Gode kolleger som æ verdsette svært høyt <3 Planen var å gå innom legevakta også, men med så mange klemme-stopp så slo æ den tanken fort ifra mæ men neste gang…da….
Kl. 09.00 ØNH – konklusjon gjengitt nøyaktige fra epikrise;
Hoveddiagnose; S02.2 BRUDD I NESEBEN. “Pasienten slo nesen i en glassdør 15.10. Hodepine og kvalme noen dager i etterkant. Hematom over neserot. Har en vedvarende liten nesedeviasjon med neserygg buet mot høyre, midtstilt nesetipp. Åpen luftpassasje i begge nesebor. Neserygg med minimal bue mot høyre. Diskuterer reponering i lokalanestesi med pasienten. Ønsker ikke tiltak i dag. Med usikker gevinst av tiltak i lokalanestesi støtter jeg pasienten i sin avgjørelse”.
Når legen forklarte om kordan bedøvelse og videre behandling/reponering av nasn skulle skje – stritta alt – ABSOLUTT ALT imot. Når æ hørte ordet “bakenden på en meisel”…da hadde æ hørt nok. Det kommer ikkje frem av epikrisen at æ inviterte legen med mæ bort for å se i speilet, altså han skulle stå helt inntil mæ. Han skulle forestille sæ at æ var et nært familiemedlem, eller han kunne forestille sæ at det var han sjøl, og æ spurte ka han ville gjort? Og da blei vi så enig- æ og dåktern. Lett på tå og med brudd i neseben, samt noe nesedeviasjon mot høyre, takk æ førr mæ og spankulerte ut av ØNH.
Så var det bare å sette, den brukne, nasn mot Longyeabyen igjen. Igjen har det vel nokka med både innstillinga og den situasjonen man er i, og for mæ kjentes det greit ut å skulle ut å farte igjen – selvsagt bortsett fra at æ skulle FLY ALEINA, fan åssa….
Litt latterlig- og som om det ikkje var nok med at æ va naturlig shaken- så endte æ opp med å kjøpe mæ milkSHAKE i tillegg- stygg var den dessuten åssa, blæææ..
Huff, det e så fælt å fly, spesielt HELT ALEINA, men denne gangen var æ nødt… Som bildet viser så satt æ åssa HELT ALEINA. Faktisk trur æ at æ va den eneste på flyet som hadde 3-setern førr mæ sjøl. Æ syns det e bra mye tryggere dersomjnån andre, uansett kæm, sitt i et av de andre setan, men denne gangen følte æ mæ dobbelt HELT ALEINA….og æ hadde klump i halsen, tenkte på alle æ elske- og hadde glemt å sende sms/elskemelding til hele hurven. Æ tenkte at dersom det blir en flystyrt så har æ fra tidligere sendt så mange “elske dokker” mld at dem vil nok forstå at det ikkje blei tid til det…
For å avlede tankan hadde æ ordna mæ vottestrikking- men i all “virrvarret” med å sette tlf i flymodus, ordne med håndbagasje, kle av mæ 2 jakka -så klare æ fan mæ å miste 1 strikkepiinne. Den var sporløst borte. Flaks va det jo at æ hadde alle 3 setan førr mæ sjøl. Æ la mæ på alle 4 på gulvet, titta rundt overalt, men inga strikkepiinne å se. Selvsagt va æ så uheldig at den hadde ramle ned i mellom rillan på bildet, men ved nærmere ettersyn så virka det ikkje sannsynlig. Strikkelysta og fly-angsten blei påtrenganes og æ såg inga ainna råd enn å spørre ho som satt rett bak mæ om å hive sæ med på leiteaksjonen etter den forsvunne strikkepiine. Smilanes og blid så blei det litt tøy&bøy på den hyggelig dama åssa, men til ingen nytte. Æ spurte så 2 damer på 2.seterad bak mæ om dem hadde fått nokka strikkepiinne mellom sin håndbagasje som stod på gulvet. Veske, skotøy og klær blei omhyggelig, og med brede smil, løfta att&fram, men heller ikkje no til nokka nytte. På 3. seterad bak mæ satt en flott og hyggelig herremainn. Med samme ærend henvendte æ mæ til han – og gjett…igjen ligganes på alle 4 – der, mellom de fine skoan til den smørblide unge mannen – der ligger strikkepiinnen. O`LYKKE – det blei latter- og alle va kjempe glad for at ho Hege kunne dempen flyangsten med å fortsette vottestrikk….folk e bare så vakker når dem e ute på tur med jernfuggeln <3
Huff, det blei no mye styr, men endelig- og med alle 5 strikkepiinnan på plass, opplevde æ e slags beroligende effekt, eller så va æ rett og slett helt utbala at den storstilte leiteaksjonen.
Æ blei faktisk rolig- gjorde nokka æ vanligvis ikkje gjør, æ klista den brukne nasn mot flyruta, og studerte utsikten så grundig at æ oppdaga massevis av fantastiske ROSA skya. Æ tenkte at det her må være det nærmeste man kommer å sveve på, eller i hvertfall sveve over en rosa sky.
Etter de rosa skyan skimtes den her flotte- og “gu(l)lforgylte” solstripa over skydekket. Æ tviholdt på strikkinga og tenkte fine tanka om at kanskje de vakre bildan ut av flyruta hadde en beroligende effekt i kropp&sjæl – kæm vet…
Og der – plutselig kommer melding fra cockpit om at Svalbard, og landing er nært forestående- da har æ blitt så “flyvant”, og kjepphøy, at æ nesten syns at den meldinga var overflødig – ALLE kan vel se at no e Svalbard rett rundt hjørnet. De hvitkledde, vakre og majestetiske fjellan fornekte sæ ikkje – Longyearbyen, strax e æ tbake, bare lainninga går like bra som turen har vært hittil.
Det e natt no, Dagboka mi – kl. 00.46, det siste bildet for denne gang blir av skogen min. Den her skogen som æ går every day home in Tromsø, til&fra jobb. Æ har ikkje gått i nokka som helst skog siden 09.09.21. I Longyearbyen e d ikkje ei einaste buska- og dæsken æ e blitt smertelig klar over at æ egentlig e et skogstroill <3
Dagen i dag har vært så masse – massevis. Æ gjorde en liten forberedelse i går, som en hyggelig gest, til ho Hanne-jordmor som reiste til fastlandet i ettermiddag. Æ har hatt flere tura ilag med ho Hanne i den perioden ho har vært og jobba som jordmor her – ei flott dama som d e lett å like <3 Æ glede mæ allerede til vi skal møtes igjen neste gang- først på nyåret 2022. Takk for denne gang Hanne og velkommen igjen, æ vente på dæ <3
Æ slepp liksom ikkje unna med den nasn. I dag fikk æ beskjed om å kontakte mæ sjøl for å bestille mæ en time. Det blir jo litt som at bukken passe havresekken…. Æ tok den timen som passa mæ- etter at æ hadde avtalt med min kollega… Avtalt med min kollega var kanskje litt overdrevet- æ sa vel bare i fra at klokka sånn og sånn har æ fått legetime… Nasn e såpass hoven enda, at det e vanskelig å avgjøre om d e derfor den e skjev mot høyre. Det e ikkje vanskelig å avgjøre at den e GUL- blir mer og mer match med den kule gule jakken æ har. Torsdag blir det ny legetime her- og evt har hevelse gått så mye tilbake at det vil være mulig å avgjøre om skjevhet e så betydelig at nasn må reponeres. Det betyr at æ må reise med fly til UNN Tromsø på torsdag. Reponere nasn i korrekt stilling midt i ansiktet. Æ håpe sterkt og inderlig at med et trylleslag over nasn (auu, auu) så skal det bare fixe sæ sjøl…det passe jo ufattelig dårlig at æ drar til Tromsø når flere fra familien min kommer hit til oss imårn. Derimot e det ingen ting som forundre mæ… Mange “artigheter”. I ettermiddag fikk æ denne; “håper du har hatt en plexifri dag” 🙂
“Velkommen til oss” <3 Det blir som de berømmelige STORdagan; bursdag, jul- og nyttårsaften, påskaften- og 17.mai-dagen. Imårn kommer min mann, min bror og svigersøster- og mi gode og artige tante-pia, TIlje. Ho tante har selvsagt bakt deilig kake, vaska leiligheta i Costa del Haugen- og ellers klargjort med div. til STORbesøk. Æ glede mæ så stoooort til å vise frem Longyearbyen. Vise kordan de spesielle forholdan e her. Lukte og snøse inn (tett i det høyre neseboret- så snøsinga blir med det venstre) høst og vinterlukta i dette fantastiske landskapet. Det blir tur til Sarkofagen på lørdag- av ting vi skal gjøre e d kanskje d æ glede mæ aller mest til. Dark Season Blues festival starter torsdag og varer til søndag. Vi har billetter til konsert fredag og lørdag. Dagboka mi – æ må alltid minne mæ på kor mye æ har gleda mæ til familien skulle komme på dette første besøket til oss – det betyr massevis for mæ. Etter dette familiebesøket blir døra “wide open” for andre som vil benytte sæ av å besøke Longyearbyen ila den perioden æ skal være her.
Dagboka mi – det har vært veldig rart å ikkje være ilag med tante-pia mi på flere uker. Vanligvis er vi i “Dallas” (Lakselvdalen) ilag nesten hver helg. Æ har vært så heldig å få være “tilstede-tante” til ho Tilje helt fra ho va ny-født. Vi har fått passa ho, hatt ho på overnatting- og knytt veldig kjærlige bånd med denne helt spesielle jenta “vår”. Æ vet at ho Tilje syns at det e koselig å få kort fra ho tante…æ vet åssa at ho like KEX- sjokolade veldig godt. Æ blir nok å forsøke å klæmme pusten ut av ho når vi møtes. Æ blir å fortelle kor inderlig glad æ e for at ho ville komme å besøke tante i Longyearbyen <3
I dag har det vært ei slags lita avslutning for ho Hanne-jordmor. Ei slags lita avslutning e åssa ei avslutning. Helsespersonell “kommer&går” på Longyearbyen sykehus. Det jobbes i etapper og helsepersonell rullerer i perioder. Først som sist bør man venne seg til at noen nye kommer- og noen som har vært akkurat så lenge at man har blitt kjent – de drar, farsken åssa…..
Ho Hanne-jordmor e ei flott dama, og garantert et dyktig helsepersonell. Æ har oppfatta at ho e dedikert sine arbeidsoppgaver, og at ho har benytta muligheten maximalt for det Longyearbyen har å tilby på fritiden. Vi har gått flere vakre kveldsturer ilag – prata og blitt kjent. Delt historier og erfaring i livet. Hanne – det har vært så lærerikt, spennende og artig å bli “kjent” med dæ <3 På baksiden av kortet har æ skrevet til Hanne at ho får tåle at æ spamme ho med vakre Longyearbyen-bilda – og dæsken….den tøtta, ho kom mæ i forkjøpet- og har sendt mæ et fint vinterbilde fra sine hjemlige trakter. Ho Hanne skal bare vente til å spamme laus :-)))))
Kvinne 53 – har fått sitt først ALKOHOLkort noen sinne. Æ vet ikkje ka æ syns om å gå på polet å spørre etter alkoholkort, litt sånn tabu – får lyst å se mæ litt over skuldra når æ skal spørre etter alkoholkortet. Tenker et øyeblikk på om æ skal bruke tegnspråk, men tegnspråket å “sette flaska til munne å bøye hodet bakover” ville sett helt merkelig ut- så æ spurte med lav stemme etter kortet. Det viste sæ å være helt unødvendig – ekspeditøren tok nemlig frem ei svær eska og begynte å bla, som i et LP-plate samling, mens ho høyt sa ut etternavnet mitt. Å be etter alkoholkortet her e som æ be om en pose når du handler :-))))))
Dagboka mi – æ knytte mæ lett til menneska, blir på en måte “glad” i menneska som byr på sæ sjøl. Menneska som har ei historia å fortelle- og som dele historia si. Menneska som inkludere fremfor å ekskludere. Menneska som gjør dagen god for sæ sjøl- gjør også dagen god for andre. Menneska som lengter etter, og søker det som er litt utfor A-4….æ trur at slike menneska lettere akseptere andre, selv om man e ganske så forskjellig. Æ blei tjukk i halsen når æ ga ho Hanne hade bra klem (hevelse i nasn og tjukk i halsen…huff, huff). Neste uka skal æ atter ta farvel med 2 personer som absolutt har betydd masse for mæ….Æ kjenne at det kan bli strevsomt følelsesmessig. Strevsomt fordi man ikkje vet om man noen sinne får se disse menneskan igjen ever. Sannsynligheta for at man aldri sees igjen e jo absolutt tilstede. Det va stupid at æ lagde det som et minne no når d e kveld – blir vel å få mareritt i natt..
først vil æ si at flere har gitt mæ tilbakemld på at de følger min “arbeidsreise” og mitt helt spesielle opphold på Svalbard, i Longyearbyen. Følger min arbeidshverdag på Longyearbyen sykehus. Helt ærlig så streifa ikkje den tanken mæ overhodet. Æ visste jo at familie og nån nære venna ville titte innom denne Dagboka / “tøyse-bloggen” – og det syns æ jo ville være utrulig artig- og ville gi mulighet for spørsmål omkring min fortelling om mine opplevelser. Dagboka mi- æ har gått en runde med mæ sjøl ift ovennevnte. Æ og mæ sjøl har konkludert med at æ må skrive sånn som æ oppleve ting&tang, uavhengig av kæm som les- eller for den sakens skyld om nån les i det hele tatt. Det e jo mi fortelling til mæ sjøl etter at dette eventyret er over <3
Denne plexiglassdøra er dobbelt så bred som det vises på bildet. Døra strekker seg fra gulvet og ganske høyt opp. Med ansiktet/haue og nasn har æ flytta den såpass at den nederste delen ble vippet innover i ekspedisjonen. Dagboka mi – æ må rett og slett- og bokstavelig talt ha BEIN I NESEN. Når æ, i dag, har prøvd å flytte døra- så e det jo bare et under at ikkje nasn blei kløyvd i to eller smadra de lux. Den døra e fette tung…. Nån har tatt ansvar, enten førr mæ, eller for økonomien til sykehuset, den døra koster nok en del “lapper”. Æ trur at det e ho “lilla-Anna” som har ordna så fint hjerte <3
I dag e det mandag og ny turdag. 10 flotte mennesker delte en vakker opplevelse til den gamle by-hundegården. Turledere var Maria og Håkon. Det e altså bare å ta av sæ (tur)hua og bøye sæ i naturen for engasjerte turledere som gir av sin fritid, og kuler og krutt, dersom det skulle bli nødvendig, for at andre skal komme sæ trygt ut på tur. Mandager er det tur-tempo for “hvermandsen”. Når man har vært på jobb hele dagen, og vel så det, så er det fint med tur i moderat tempo. Man får tømt haue for dagens mange gjøremål. Frisk luft i ansiktet- og godt selskap av andre mennesker kan ALDRI bli feil <3
I dag gikk vi forbi det gamle sykehuset. Æ syns det ser spøkelsesaktig ut, selv om det e omkransa av de vakre store fjellan. Æ lure på om det e nån inni huset som syns det e nødvendig med friskluft, sia det nederste vinduet helt til venstre er åpent – grøss&gru.
Foto av Ilona – operasjonssykepleier fra Finland. Deler foto med tillatelse, tusen takk <3 Nattmodus gir dette fine bildet. Om ho Ilona kan æ si at ho en som en diamant av et menneske. Herre verden kor heldig æ og ho Rebekka e som har blitt kjent med ho Ilona. Æ grue mæ til ho skal dra herfra 29.oktober….Vil egentlig ikkje tenke på den avskjeden, men samtidig betyr det at vi skal bruke dagan godt ilag, vi og ho Ilona <3
Foto av Maria-turleder. Brukt med tillatelse, tusen takk <3 Førr et vakkert bilde. Huset in front. Longyearbyen på begge sider av elva. Sukkertoppen og Gruvefjellet til høyre. Varden og Platåfjellet til venstre. I midten Hiortfjellet. Det her e Longyearbyen-stemning på høyt nivå en vakker høstkveld i oktober-2021.
Det her e fyrhuset. Det kullfyrte kraftverket produserer både strøm og varme til Longyearbyen – her ett av fyrhusene som vannet til fjernvarmen går gjennom og som har oljekjeler som en ekstra sikkerhet.
I kveld kjenne æ på at no e d bare 2 daga igjen til besøk av tante sitt lille hjerte, tante si pia, ho Tilje. Det blir nok en KNUSEklem som skal være leeeenge. Helt til ho Tilje sir; “taaante, no må du roe dæ”, men da blir ho tante å klæmme enda mer….og så blir vi å flire så hjertelig ilag. Glede mæ selvsagt til å klemme de andre også, men æ vet at bror Jøran kommer til å “drefse” mæ unna- og æ kommer ikkje til å gje mæ, men prøve å klemme helt til han flire og æ får en lille-bror klem <3
Avslutningsvis- og igjen en hyllest til turledere – mandaga og onsdaga etter jobb treng æ kun å kle mæ i egnet turklær etter vær. Møte opp på angitt sted kl. 18.00. Fløtte føttern- og gå turen. Isbjørn beskyttelse står turledere for. Lokale historier fra gruvedrift, bygninger og området rundt omkring gir en xtra dimensjon til turen. Tusen takk <3
Dagboka mi; Ikkje nokka krise, men æ har grudd mæ litt til i dag….gruinga starta i går når æ blei enig med mæ sjøl om ikkje å gjennomføre 5 timers tur til Sneheim. Æ hadde gleda mæ så veldig, veldig, til denne turen som har fått så mye, og god omtale. Æ har hatt sånn god “avensjuka” for dem som gjennomførte i et nydelig vakkert turvær. Det blei no sånn- og da gjelds det å ha en plan B. Plan B starta æ med i går. Æ spurte ho Rita fra Finnsnes om vi skulle gå en by-tur i dag. Fikk ikkje nokka svar i går. I dag når æ funderte over ka æ skulle overraske mæ sjøl med å gjøre – fikk æ svar fra ho Rita; “vil du være med mæ og ho Harriet å gå byrunden. Ho Harriet går med barnevogn så det kan hende tempoet blir litt labert for deg” :-)))))) Mitt svar til ho Rita: ” kunne ikkje passa bedre. Hvis det er nån gang i livet at æ treng labert tempo….ja, så e det i dag :-)))))
Byrunden heter denne turen. I dag gikk æ byrunden ilag med Rita, Harriet og ei nydelig lita nyfødt pia. Det knasa fra piggan til ho Harriet- og minna mæ på at æ aldri går trygt på isete underlag når piggan ligg igjen i Costa del Haugen. Skjerpings!!! Huset rett frem heter faktisk Huset – æ trur æ har spist verdens beste biff nettopp i det Huset.
Flere enn oss, to-beinte, syns at byrunden er et godt alternativ når man ikkje kommer sæ til fjells. Den her reinkalven ser ikkje det minste betutta ut der han står i grøfta- og kanskje lurer på koffør i all verden vi ikkje e gått til fjells i det vakre høstsværet.
Faktisk var det et nydelig vær i dag. Bastionene stikker så regelmessig ut fra platåfjellet. Danner et mønster i fjellsiden som får fjellet til å se xtra langt ut. Fjellan e så stor og så nært her i Longyearbyen.
Æ har bokstavelig talt et plaster på såret på nasn, på langs over kuttet. Her er det billedlige “plasteret på såret” – for den tapte turen i dag. Æ fikk trille tur med nyfødt lita pia. Det var rart igjen å holde i barnevogna. Så klart fører det tanker til alle trilleturer æ har hatt med mine egne gullimanter. Tenk om dette barnet blir å vokse opp på Svalbart / i Longyearbyen. Alt finnes her som vil gi et barn en flott og innholdsrik oppvekst. Æ skjønner godt de foreldre som ønsker å gi sine barn en oppvekst på dette stedet <3
Når man har vært ute et par tima kommer det snikanes en tanke om at det hadde vært godt med en kopp kakao MED krem. Ho Rita va slettes ikkje nokka tung å be- tvert imot så va ho svært lett-bedd, og vi gikk på kafè. Helt ærlig så skal man ha djævelsk godt syn, og en stor porsjon velvilje for å oppdage KREMEN i den kakaokoppen? Men æ skit no i hele kremen- og syns absolutt at ho Rita fortjente hjertet ho fikk i sin kaffe latte. Ho Rita e så hjerte-go <3
Når æ går sakte så oppdaga æ stadig småe kunstverk overalt i naturen. Som denne gjennomsiktige isklumpen – så blank og gjennomsiktig at man kan se rett igjennom til småstein på baksiden. Vakkert <3
Vel hjemme hadde pia mi ønska sæ kyllingsalat til middag. Når man ikkje e vant å lage til KUN 2, så betyr det at vi har god og smakfull lunsj på jobb imårn.
Æ glede mæ veldig til besøk fra familie på onsdag. Kakebunn er ferdig bakt. Æ ser så frem til å vise dette vakre landskapet som æ og Rebekka lever i denne tida. Det blir minst ei utfordring med familiebesøk – æ har så lyst å vise frem den fine og spesielle røde kirka. Bror Jøran gjør narr av mæ og min interesse for kirkebygg og kirkebesøk. Æ må legge en slagplan sånn at æ får broderen også frem til alters, eller i hvert fall fremfor peisen. Han bror er glad i peisvarme- og æ ser ikkje bort ifra at vi kan få ei koselig kirkestund <3
Æ savne de her. Måtte bla litt i bilder fra vårens lamming. Kjente neste litt fjøslukt selv om nasn e ganske tett og hoven… Denne tida på høsten skal sauene inn fra beite. Hver høst e det et gjøremål æ e delaktig i. Æ organisere når sauan skal klippes- og har oversikt over lam som skal sendes til slakt. Ordtaket; “dum som en sau” e en floksel. Smålamman vet godt kæm mamman e. På “klippedagen” står ikkje sauan akkurat i kø for å komme under klippemaskinen- dem prøve å komme sæ lengst mulig unna, og ser skrekkslagen på “saue-venninnan” som rett og slett e s(n)au-klipt…..
I dag har det vært bursdagsfeiring for min nevø, som æ åssa e gudmor til, han Samuel. På sånne daga kjennes det i tantehjerte at æ e langt borte. Æ har avtale med bror og svigersøster om å facetime x 1 i uka. Æ glede mæ til hver gang. I dag blei det tlf.samtale i påvente av facetime imårn. I dag blei tlf.samtale avslutta med at Benjamin (snart 5 år) sa; “ tante, æ ælske dæ” <3 Buuuhuuu og smelt mitt tantehjerte.
Takk til de flotte 3 kolleger som i kveld inviterte mæ til å treffes. Disse 3 flotte hadde alle vært med på turen til Sneheim. Når æ fikk se bilda fra turen- så angre æ på at æ ikkje tok smertestillende, kaffe og RØD-cola og peisa på. Som det heter; “for seint å snyte sæ når nasn e borte”- og nettopp no kan æ heller ikkje snyte mæ pga fortsatt ondt i nasn :-))))))))
av flere grunna blir denne fredagen, 15.10., et annerledes minne for mitt opphold i Longyearbyen…. et fint, “artig” og søkkanes ondt minne. Æ angre veldig på at æ ikkje fortsatte opplegget mitt med å “gå sakte”- og æ skal igjen ta det opp til vurdering med mæ sjøl. Etter hendelsen i dag kan det bety umiddelbar gjeninnsettelse av “gå sakte”. I skrivende stund har æ seriøst ondt i nesen, panna og under høyre øyet….i tillegg merkes haupina såpass at æ har tatt “painkillers”.
På jobb har vi ei sensorstyrt svært plexsiglassdør – dette fordi at pas skal kunne snakke uforstyrrende med personalet i resepsjonen. Tidlig i dag fikk æ tilbakemld på at nån hadde holdt på å gå rett i plexiglasset, men avverga det i siste øyeblikk. Æ tenkte at det var skummelt og la frem et ark som skulle tapes fast på døra, for at enhver skulle være oppmerksom å ikkje gå i glasset. Æ skulle bare gå til lunsj før æ fixa det. Akkurat no angre æ så sinnsykt på at æ ikkje “teipa” arket fast før æ gikk til lunsj…
I “Hege-fart” suse æ ned trappa, sikte mæ inn i resepsjonen- og PANG, samtidig med et seriøst smeill…den tunge plexiglassdøra skyves innover i resepsjonen. Først fatte æ null og nix…det flimre foran øyan av stjerne, fullmåna og halvmåna, det blinke og flimre i alle regnbuens farga… Stakkars Rebekka mi, som sitter i resepsjonen, høret et høyt smell, ser plexiglasset komme innover samtidig som ho ser at ho mamma blir borte.
I det ho Rebekka kommer til insistere æ på å gå til vaktrommet, samtidig som det begynner å svarte….æ får satt mæ på huk mens blodet setter farge både på arbeidsantrekk, sokker og sko.
Æ ville no mest at nån skulle ta sæ av pia mi- så æ ber ho gå å hente en eller ainna kollega. På rekke og rad kommer det ene helsepersonellet etter det andre. Nån stable mæ på skankan. Andre vasker gulvet for blod. Den dyktige dåktern konstanterer umiddelbart at det ikke er nesefractur- og han vil undersøke mæ ytterligere, men først vil ha nyte sin Anthon Berg sjokolade som han har gledet seg til halve dagen.
Herre verden førr et sammenstøt. Haupina, horn over høyre øyebryn, kutt over nesen, momentant hevelse i nesen- og ondt under høyre øyet. Æ trur det har vært så vindtrykk at den fine sommerfuggeln på uniformen har flydd på skeiva i sammenstøtet. Akkurat no kl. 21.30 har æ veldig hodepine og ansiktssmerte, Skal bare kludre ned nokka i Dagboka og deretter innta stabilt sideleie- og ikkje ligge på høyre side.
Bildet er delt med humor og tillatelse. Akkurat når det her bildet ble tatt har æ ikkje fått smerter enda, men æ e mest forfjamsa over sammenstøtet- og selvsagt e æ forfjamsa over at min gode kollega, og hospitalets dåkter først vil nyte sin Anthon Berg sjokolade før han gir første-hjelp til hospitalets sekretær. Æ håpa i det lengste at vi kunne dele den sjokoladen, men neida….når sjokoladepapiret var tomt så var det kun en som hadde sjokolade i munnviken, og det var han dåkter Krum-Hansen :-)))) Men en ting kan æ si, med hånden på mitt kollegahjerte – han Krum-Hansen var sjokoladen vel fortjent- og den beste helsehjelp gir man når sukkertainna har fått sitt…
Sykepleier Monika stripsa kuttet over nesen- og ho var svært så flirfull….det e åssa greit….fordi ho Monika e en så flott kollega ho med.
Også denne fredagen vant æ i vinlotteriet. Som vanlig er trekninga spennanes. Ho Rita, fra Finnsnes, sa først fargen på loddet, deretter sa ho at det bakerste tallet var 8- og så vant ho Hege igjen. I utgangspunktet skulle æ ta proseccoflaska med mæ ned- og æ tør ikkje tenke på førr en eksplosjon det ville vært når æ gikk i plexiglasset og proseccoflaska gikk i flisen. Det hadde blitt både nyttårsaften og “prøvesprenging” på en og samme gang.
Pga dårlig vær imårn har båtturen til Pyramiden blitt avbestilt og pengan refundert. Æ e så sjele glad for avlysningen- hvis vedvarende haupina hadde æ ikkje klart båtturen uansett.
Akkurat no har æ ingen her til å trøste mæ, og bæse mæ bort- så æ får si til mæ sjøl; God bedring di tøvsjur- og tenk på pasienten på UNN som sa til dæ;” senk farta- her e det bare 30 km/t.”
Skrevet med dundrende haupina og dobbeltsyn fra Haugen
(ser at æ to daga på rad har jobben her i 25 daga :-)))))))
