Kjære Dagboka mi <3

Førr en spesiell og uforglemmelig opplevelse å feire 17.mai-dagen på Vakkerøya Svalbard/Longyearbyen

Inntrykkan har fått lainna og haue har åssa roa sæ ned etter ei minnerik 17.mai-feiring 

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Det har vært blainna følelsa. Savnet og tankan om dem hjemme. De vanlige tradisjonan. Det sosiale med familien som æ elske. 
Da må æ “tjune” tankan på at æ e så heldig å få oppleve nokka som de færreste e forunt – 17.mai-feiring på Svalbard. Heldigvis har ho Rebekka feira ilag me mæ.
Når æ i tillegg omgir mæ med inkluderende, omsorgsfulle og gode menneska – da takle æ fraværet av mine “elskede” på en god måte. 
Værgudan hadde trua med kjølig og grått vær i Longyearbyen- lite visste vi at værgudan va i tullehumør. Været va vakkert som selve Øya vi bor på. 

Æ&Rebekka på “strainna” i Longyearbyen. Faktisk va det så varmt at bunad-capet va overflødig det meste av dagen. 
Bunad og tilbehør tok æ med mæ til Vakkerøya etter påskeferien.
Bak oss ruver Operafjellet. Under spissen av flagget er fjellet Tenoren- og der har æ vært, helt på toppen.

Fine Rebekka-pia mi <3 Det blei ettermiddag på 17.mai – da gikk vi i fjæra for å forevige minner om en helt spesiell dag. 

Foto delt med tillatelse.
Spl. Jon skåler i bobler. Gode og inkluderanes kolleger “gjorde dagen” fra morra til kvell. Alle bidro med mat til frokostbordet. Fatet til venstre var mitt bidrag.
Vi møttes til frokost kl. 09.30. Videre plan etter frokost – gudstjeneste i den røde vakre lille kirka.

Foto delt med tillatelse. 17.mai-gudstjeneste kl. 11.00
Våres kjære, gode, rause og inkluderanes prest, Siv prest – som hun kalles på “folkemunne”. Det må være fint for presten, på denne dagen, å snakke om gud og litt ainna forskellig når kirka e fullsatt.
Ikkje vet æ koffør- og ikkje turde æ å spørre heller, men vi blei møtt av nån fra “presteskapet” og fikk beskjed om at vi skulle sitte HELT FREMST.

Altså HELT FREMST. Et vakkert&artig 4-kløver. Fra venstre sykepleier Jon, tannpleier Rita (SenjaRita), helsesekretær(pleier) Hege og helsesykepleier Gølin.
Som det kan sees- en fullsatt kirke. Han Jon e svensk- så æ vet ikkje om han sang norske salma, kanskje han sang på Svorsk. Ho Rita va drit flink å synge- og ho sang av full hals. Æ sang mest inni mæ. Ho Gølin e prestedatter og kan alle salmer på rams- det va no litt toill&tøv da.

Vel ute av Guds hus møtte vi han som holder til i Sysselmesterens hus. Sysselmester Lars Fause stilte “gladelig” opp til fotoshoot.
Æ har ikkje spurt om lov til å dele foto- så tida vil vise om øverste myndighet for lov&orden, på Vakkerøya, kommer raslanes med hainnjern. 
Æ og Sysselmester – vi e fra Balsfjord

Delt uten tillatelse.
Det va altså ikkje fred å få når vi hadde pynta oss med Nordlandsbunad. De her turistan sprang etter oss, knelte (nesten) – i hvertfall ba dem pent om å få ta bilde av mæ&Gølin i den gjævaste bunaden av året. I år åssa kåret til finaste bunad.
Da syns æ det e på sin plass at æ åssa vise interesse – æ stilte dem opp og tok et bilde tilbake.

Bildet delt med tillatelse
Her e nån av mine favoritta i twistposen – Bjørn, Dokmai, Jon, Hege, Gølin, Rita, Hanne og Håkon. Gode&inkluderanes menneska som betyr masse førr mæ og mitt opphold på Vakkerøya. Sola skinner over Sukkertoppen.

Bildet delt med tillatelse
Den her, 17.mai-pynta, Vakkertøtta- va så snill å ta bilde av oss. Nydelig dama i ei virkelig vakker kofta

Så kom det altså en turist igjen – samme ærend som de forrige – han var kjempe villig til å ta bilder av mæ&Gølin. Sysselmesteren har akkurat langt ned krans ved Gruvearbeideren på torget. Æ har tatt sinnsykt mange bilda av folkelivet på torget. De bildan får forbli på kamerarullen. 

Etter 17.mai-opplegg på torget gikk vi videre til kafè Husky. Det blei en så artig opplevelse at æ flire enda, og det e snart 3 daga sia. NRK gjorde opptak som en del av 17.mai-sendinga fra Longyearbyen

NRK- jaggu va dem åssa ute etter oss. Ikkje helt etter oss, akkurat, men dem sveipa forbi lenge nok til at man forstår kæm som vil være på TV- og man forstår åssa kæm som e mest interessert i å få i sæ bløtkaka. Gølin sitter med knepte hender og venter på ca 1 sekund of fame, æ (til høyre) får i mæ nyyyydelig krem på bløtkaka, MEN vi har vært på TV på selveste 17.mai-dagen – HURRA

Han Eivind fikk pinade så masse TV-tid at han blei sulten og måtte rett på lunsj etter direktesendinga. Han tok sæ godt ut i TV-ruta da

Hjemme i Tromsø pynte&vaske vi bilan til 17.mai-dagen. På Vakkerøya svaier det norske flagg fra skitne snescootera

Da blei det morrabrød, til frokost, hos Gølin. Faktisk e det Kongeloff- og den var ferdig stekt kl. 01.00 natt til 17.mai. Æ kan skrive under på at “gammelKongen” har ikkje lidd nokka nød i “brødfatet”. Kongeloffen va kjempegod- og æ skal sørge for å bli eier av den oppskrifta.

Etter våres ene sekund of fame va det endelig avslappanes å ta sæ en tur på den arktiske strainna. Nån i bunadsko og nån i Svalbardsko. Mitt elskede Hiortfjell setter standarden for naturen på denne vakre 17.mai-dagen. At snyen e svart&stygg betyr bare at Svalbard ikkje e helt i himmelriket, bare nesten. Alltid vil æ bevare i minne, fra mitt Vakre Æventyr, denne helt spesielle 17.mai-dagen. Love it <3

På det her bildet har æ herma etter ho Anne Mette. Fysioterapeut, Snille Pål, har lånt mæ den superHOTTE arktiske hua si. Æ elske det her vakre landskapet. Elske det sånn på ækte. Hiortfjellet rett bak, og Revenesse helt til venstre.

Fine folkan – i kaos – på strainna. Gølin, Pierre, Rebekka og Katja. Æ vet ikkje ka dem styre med, men æ vet at det va viktig med et bilde som ikkje e “oppstabla”

Bildet delt med tillatelse.
Det har vært en innholdsrik dag- fotoshoot på strainna va en fin opplevelse. Det passa bra at det begynte å rumle i magen. Dokmai hadde nemlig reservert bord på Poalrriggen. Her va vi representert i rikt monn fra Hospitalet; spl Jon, fysioterapeut Pål, jordmor Hanne, renholder Dokmai, tannpleier Rita, Katja (venninne til Rebekka), helsesekretær Rebekka mi, helsesykepleier Gølin, Mæ sjøl- og vår gode venn/- og fotograf Pierre.
Med denne gjengen trenges ikkje nokka nærmere beskrivelse om stemninga på Polarriggen. Æ må bare memorere følelsen av å være omgitt av- og feire 17.mai-dagen ilag med menneska som æ til daglig åssa tilbringer tid sammen med. 

Dagen som liksom aldri tok helt slutt. Med både mat og godfølelsen i kroppen vandra æ hjem- opp bakken til Costa del Haugen tenkte æ på dem hjemme. Æ tenkte på ka æ&Rebekka hadde opplevd på Vakkerøya denne 17.mai-dagen. 
Da ser æ de her karan – 4 svensker. De 2 til venstre er tvillinger, neste mann er 3 år eldre storebror til tvillingene- og han helt til høyre er kompis til alle brødrene. 
Du store all pakka- den samtalen varte i 45 minutter. Det endte med at tvilling i blå jakke måtte filme mæ mens æ fortalte om Svalbard. Etter 45 minutter va dem skjønt enige om at hittil va æ hovedattraksjon av opplevelsa dem hadde hatt. Historia sa ingenting om dem nettopp va ankommet øya. Altså- førr ei avslutning på en dag som allerede va full av inntrykk. Herre verden førr nån flotte mainna. 
Blå tvilling spurte om æ kunne sende bilde æ tok – så fikk æ svensk tlf.nummer.

Æ va ikkje førr kommet inn døra i Costa del Haugen før det plinga på tlf. 
Blå tvilling takka førr bildet æ sendte av dem, og kvitterte med å sende tilbake et bilde av mæ. Førr en dag – fra begynnelse til slutt…altså HELT TIL SLUTT.

Kjære Dagboka mi – hodet&hjertet renner over av takknemlighet – takknemlighet for at æ va så heldig å få jobb på Hospitalet – takknemlighet over alle positive ringvirkninger i det arktiske vannet. Æ e bare så evig takknemlig – tusen takk

Imårn e det 1 uka til æ starter på mitt første ekspedisjonsÆventyr – på ski m/pulk til Ny-Ålesund.

I går kom sykepleier Ilona tilbake til Hospitalet – det gleder mitt hjerte <3

Skrevet fra Haugen

Kjære Dagbok,

de 3800 tegnan (inklusive mellomrom) blei det ikkje nokka av i helga, altså alle tegnan som skulle utgjøre en komprimert “reportasje” om kordan i aill verden æ fant på å reise til Vakkerøya – kordan mitt Æventyr har utarta sæ….æ må be om nåde- og i tillegg be om forlenget frist.

Det har vært som en “verkebyll” i mammahjertet at ho Rebekka mi ikkje fikk mulighet til å være med, forrige helg, til Rabot-breen og ISgrotta. Ho har vært lei sæ for det.
Mor og datter har heller ikkje kjørt på scooter-tur ilag på Vakkerøya.
Det e på tide. Spekulere, spekulere og spekulere. Må ha 2 scootere og også ISbjørnbeskyttelse. 

Torsdag 5.mai – “har du utleie av scooter til helga”?
Utleiers svar; truleg laurdag. 
(Det e bare det at æ har planlagt at turen må være på søndag)
Æ prøve på nytt; dersom du mot formodning plutselig skulle få til utleie 2 scootere til søndag- da blir æ hoppanes glad.
Lørdag 7.mai – fra utleier ;”Eg har to ledige i måro”
Hege; “herregud- æ vil ha”
Utleier; “ to?”
Hege; “Jaaaaaaaaaaaaaaaaa”
Utleier;”då booker eg det”

Når æ får det svaret fra utleier- det boble innvendig av glede- og æ fatte ikkje at æ kan være så heldig. Ting bare ordne sæ. 
I og med at æ står klar til skitur med tannlege Solveig – så e det ho som får høre den “muntlige” gleden. Gleden blei litt dempa når Solveig spør om æ har fått ISbjørnbeskyttelse – æ må jo svare som saint e at det har æ ikkje, men æ vil forsøke å spørre nån.
Solveig – den dama. Ho bare sir at ho kan være med som ISbjørnbeskyttelse. Nån menneska altså, treng ikkje si nokka mer, men ho Solveig går inn under kategorien “nån menneska altså”.

Kjære Dagbok – i kveld skal æ memorere den innholdsrike søndag 8.mai-22

Turen starter med fint vær og god sikt. Vi setter kursen, i god fart, mot Rabot-breen og ISgrotta. Værfenomenet på Svalbard e helt unikt. Plutselig står vi her, i total whiteout (man ser ikke lenger horisonten, og det er ingen skygger i terrenget). Det e bare hvitt.

Whiteouten ser ut til å bli – vi forstår at det er helt umulig å kjøre videre- og det e åssa like umulig å snu. Vi står han av- og æ blir skjelven i bukseræva når ho Solveig plutselig informerer om kor jervenduken finnes. Ho viser hvor signalpistolen er- og pinade peker ho mot rifla også og sier; “der er rifla”. Æ og Rebekka veksler blikk- og inni hodet mitt har æ bare en eneste tanke; “ ikkje fan om æ skal bruke nån av de delan”.

Whiteout – et scooterfølge med 20 scootera. Avventer. Historien sier ingen ting om kor dem blei av, men vi såg ikkje snurten av dem.

Mor&datter i whiteout

Whiteouten ble et spennanes minne fra denne turen. Etter 15 minutter i de totalt hvite element kunne vi fortsette ferden våren.
Vi ankom Rabot-breen og ISgrotta. Det va så fint å være der- og denne gangen med lillepia mi, Rebekka.

Solveig og Rebekka i ISgrotta Rabot-breen

Fine lillepia mi, Rebekka <3 

Naturens gave til menneskan. Vi e så utrulig heldig og takknemlig for at vi fikk dele opplevelsen av Rabot-breen og ISgrotta ilag. Rebekka i farta <3

Alt kan skje i ei ISgrotta. Mens vi satt fullt påkledd og varma fingran utpå en kaffekopp- som kom den her tøtta spradanes. Litt usikker på om det var en influencer- i hvertfall trur æ at ho blir å få influensa. Bilda blei tatt i hytt&pine. Æ utfordra tannlegen om å hiva av sæ å sprade på isen…

På retur fra Rabot-breen, og ganske høyt oppe, har ho Solveig planlagt for bildetagning. Ett eneste bilde fikk æ tatt. Isende kald vind gjør fingran nummen ila 5 sekunder. 

Bonus på turen når Solveig foreslår Eskeerfossen. En flott foss som om vinteren fryser til. Solveig, takk.

Æ&Solveig v/Eskeerfossen. Ho Soveig e ei så utrulig grepa dama. Ei villmarksdama. Ho hete Solveig-Anna (inni mæ hete ho Anna) – og det e fordi at mi elskede bestemor het Anna. Det er så absolutt paralleller mellom ho Solveig og ho mor; S N I L L 
Æ har vært med ho Solveig på 2 hyttetura. I går lørdag 7.mai va vi på laaaang skitur i Bjørndalen- og 2 ganga har æ vært med ho Solveig til Rabot-breen. I dag fixa ho minna fra Eskeerfossen og Linken. Takk, Solveig <3

Solveig foreviger scooterminner for mæ&&Rebekka

Solveig&Rebekka. Æ e så inderlig glad for at whiteouten spelte oss et puss- for deretter å la oss forsette vår fine og innholdsrike søndagstur. Vi har nettopp kjørt fra Eskeerfossen- og Solveig tilbyr tur til Fredheim. Æ har vært på Fredheim. Solveig e stadig på tilbudssia. Ho foreslår da Linken. Vi dit.

Solveig, kjære Solveig- æ forstår godt koffør ho har ordet SOL i sitt navn.
Ho Solveig e som et kinderegg; guide, isbjørnbeskyttelse og “hare”
En habil scooterkjører. Tøffere enn toget. Milevis har ho Solveig vært min “hare”. Det e trygt å “kjøre etter ryggen” til den her tøffa tannlege-dama

Linken. Hittil det mest krevanes æ har kjørt på scooter. Æ fikk beskjed av “guiden” om å gi gass i oppoverbakkan. Det va nødvendig å gasse. Fra Linken e det glimrende utsikt i alle retninger.

Rebekka&Solveig skuer utover “postkortet” – fra Linken.

Utsikt fra Linken. Solveig minne mæ på at det e 19 daga til vi skal fraktes over fjorden – fra Longyearbyen til Borrebukta. Ekspedisjonen til Ny-Ålesund nærmer seg med stormskritt. 

Hege, Rebekka og Solveig har hatt en kjempe fin og innholdsrik scooterdag. Whiteout, Rabot-breen, ISgrotta, Eskeerfossen og Linken. I tillegg har æ “tanka” 2 scootere. Parkert scooter og gjort store fremskritt som scooterkjører. 
Meldig fra Solveig; ” Hege, takk for turen! Du er blitt en ordentlig scooter kjører nå, ingen ting som stopper deg!

Skrevet fra Haugen

Kjære Dagboka mi,

No tøffe æ mæ litt….det e nemlig ikkje så enkelt som det e sagt; “arbeid får være arbeid – æ drar rett og slett på hundesledetur”.
Hundesledeturen har vært planlagt i ca 2 uker – og i dag blei turen en realitet.  
Tenk – midt i kjernetida for arbeidsdagen, kl. 9.30 -13.30.
Æ dro på jobb til vanlig tid kl. 08.00- tok laus på arb.oppgaver det remmer&tøy kunne tåle. Tok mæ ikkje en gang tid å skifte til arb.tøy. Opp&ned, hit&dit. Kl. 09.25 logga æ midlertidig av. Æ dirra av forventning om kordan hundekjøringa skulle være.
Takk til min datter-kollega- som syns det va greit at æ kunne avspasere. Takk til min nærmeste leder som også ga sitt samtykke.
Turen har vært planlagt med jordmødrene Hanne og Meta – Værguden har hatt sin egen SOLskinnsplan for oss – det kan bare bekreftes at vi e søkkanes god å planlegge.

Først den omtalte filmen ? Disney Nature – Polar Bear, kan sees på Disney+

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Herre verden førr en nydelig&vakker film. A N B E F A L E S!

Filmen handler om tvillingene – isbjørnungene. Det er gitt stemme til den ene isbjørnungen. En stemme- og en fortelling, så troverdig. Vi får følge tvillingene fra fødsel- og til de forlater sin isbjørn-mamma ved ca 2 ½ års alder. 

Historien om søskenkjærlighet, lek&morro- en mors inderlige kjærlighet til sine små kosebamser. Om barna som er så totalt avhengig av mamman sin. Lærdommen om livet. Om fangst, de første svømmetakene, samspillet i familien og møte med andre av samme art. En varm, lærerik og virkelig vakker film. Det har tatt 5 år å lage denne filmen- og filmskaperen bor og lever i Longyearbyen. Filmskaper og hans team kan virkelig være stolte.

Selve filmen hadde varighet av ca 2 tima. Påfølgende time gav oss et innblikk i kordan filmen har blitt til. At det er mulig å lage en slik fantastisk film, i ekstreme forhold av kulde, is- og mørke, det e bare å ta av sæ hatten og alt ainna. Timesvis med venting på de rette moments. Kulde og vanskelige forhold. Alt spesialutstyr og boliganretninger som også skulle fraktes til egnet sted som base. Egentlig hadde æ plan om bare å se selve historien- i ettertid e æ så glad at æ også fikk innblikk i selve produksjonen av dette mesterverket av en film.

Nokka så nydelig vakkert. Bildet i sæ sjøl er direkte invitasjon til å se filmen. 

04.05. – hundesledetur

Foto delt med tillatelse. Æ og 2 stk forventningsfulle jordmødre, Meta og Hanne, skal dele et minne om hundesledetur på Svalbard. I dette øyeblikk har vi ingen anelse om hvilken vakker dag vi har i vente. Vi e bare sååååå ubeskrivelig spente!

Vi har bestilt hundesledetur v/Svalbard Husky. Mange anbefaler Svalbard Husky. De har ca 100 hunder. Tross alle hundene oppleves det ro&harmoni i hundegården. Våres guide informerer, på en lett forståelig måte, om turen vi har i vente. Alt fra påkledning, tilnærming til hunder, hvordan håndtere sleden- og ikkje minst samspillet med våre 4-beinte venner som skal ta oss med på et vakkert eventyr.

Planlegginga har starta- og som i menneskeverden viser noen mer engasjement enn andre.

“Typen” vil venstre klarer ikke å skjule kor hoppanes gla han e- og den andre karn e av den jordnære typen med beinan godt planta i hundegården.

Æ blei å være makker med guiden – sånn sett heldig førr mæ. Guiden inviterte umiddelbart til at æ kunne kjøre begge veia- dvs HELE TIA- sjøl satt ho i sleden og kunne nyte vakker natur i vinterdrakt, samt sola som varma, både i ansiktet og i hjertet. Det gikk fint å håndtere snille hunda, slede og terrenget. 

Etter hvert blei æ så varm i trøya at æ, i fart, vendte mæ bakover og fikk tatt bilde av Meta som fører hundene, mens Hanne måillkose sæ i sleden. Bakerst et ektepar fra Trondheim- dem syns for øvrig at vi hadde fine arb.daga når vi jobba på Hospitalet i LYB. Æ sa at nån har hjemmekontor- og at idag har vi UTEkontor.

Guiden har tatt bilde av mæ og de 2 bakerste hoinnan i spannet. 

F A N T A S T I S K! Kjære Værgud, takk for at du alltid spiller på lag med mæ (bankbankbank). Turen gikk et godt stykke inn i 2-dalen. Sol fra en blåblå himmel, me nån godværsskya pyntes himmelen så vakkert. Vindstille. Et terreng som å kjøre igjennom postkoret du alltid ser etter – det postkortet du ønsker å  sende til alle du bryr dæ om. 

Her ligg “gjengen min” – strødd utover og helt gåen. Æ har klappa/klødd- og takka for turen til Bulle, Chili, Lotte, Zorro (huske ikkje de to siste). Pga været og minimalt med sne- så kan det hende at dagen i dag var min sjanse til å kjøre hundeslede i vinterlainn.

Mens storhoinnan får sin velfortjente kvile, gjenstår for oss valpekos/kyss, 
Som bildet viser – smeeeelt <3

“Hei igjen Hege”
Æ har fått en hyggelig forespørsel.
Nett-reportasje. Med max 3800 tegn (inkl. mellomrom) skal æ formidle om (yrkes)livet på Svalbard, kontra fra å jobbe på UNN Tromsø.
Det bes om at æ skal skrive i kjent stil med alvor&humor.
Faktisk så glede æ mæ til det, men det e bare et lite issue – alt for få tegn. Har lyst å føye på en 0 (null) xtra = 38000 tegn. 
Æ får se ka det blir til- har gitt mæ sjøl frist til søndag.

Skrevet fra SOLfylte Costa del Haugen kl. 00.15

Imårn skal Dagboka mi hjelpe mæ å minnes turen til Rabot-breen, og ISgrotte-opplevelsen i sin helhet <3

Kjære Dagboka mi-

litt omrokkeringer på arb.dagen i dag, men god informasjon og alternative løsninger fixer det meste. Det e sånn det e å være helsesekretær. Informasjon, fleksibilitet og løsningsorientert e et must.

Bygda / byen æ bor i no – stedet kor alt e så søkkanes nært. 
Eller; “kun et steinkast uinna”
Uansett kor æ skal på Vakkerøya så tar det tar mæ 10-30 minutter, på “apostlenes hester”, og komme mæ dit.
Huset, kirka, museet, postkontoret, Lokalstyret, Hospitalet, Svalbard-butikken, Lompen kjøpesenter, Kulturhuset, kino, SPA – absolutt ALT e i umiddelbar nærhet. Æ elske at det e sånn.
I Hege-tempo tar det 9 minutter å gå fra Haugen- og til jobb på Hospitalet- på veien dit passere æ ALLE nevnte “destinasjona”- bortsett fra Huset, kirka og museet.
OG enda nærmere e fysioterapeut og tannlege- da sette æ fart på “inne-tøflan” og GPS`n sende mæ opp i 2.etasje og til høyre i gangen.

Annonsørinnhold

Årets fineste festkjoler: Finn din favoritt

29.04., opp trappa og til høyre. Bare å sparke av sæ “inne-tøflan”- og få “slævjekluten” rundt halsen. Kæm e det gunstig å be til når æ ligg piinne stiv, av skrækk, i “stresslessen?” (STRESSless må være det ultimate ordet for tannlegestol – æ blir i hvertfall drit stressa i den stolen) Mtp de 10-talls melketenner æ og ongan har donert til Tannfeen- så skulle det vel bare mangle at mi bønn blei tatt til etterretning. Æ knæpte fingran krampeaktig og ba om at tannpleier “SenjaRita” måtte bruke verktøyet sitt med største varsomhet. 
Ho Rita va veldig flink – helt ærlig, men æ kunne blitt “drept” fordeom. Men kjeften full av verktøy, og Rita sin fortellerevne, va det like før alt datt bak i halsen og kvælte mæ – når den ene latterkula avløste den andre. 
Takk Rita – førr en tannhelsetime av de helt sjeldne. Det va så artig at æ vurderte å bestille mæ ny time omgående, men æ innhenta mæ heldigvis.

Fredag kveld, 29.04., med ny-rensa tenner kunne æ glise bredt til de mange innslag fra Spitsbergen Revylag – “skrevet med Kullskrift”. 
Nederst en fin gest til våres avdøde kollega, Ottarsen<3
Revyen her i bygda vet å treffe spikeren på hodet. Mange sambygdinger fikk humoristisk gjennomgå.

I rosa overdel – våres smittevernlege, som bekjemper “kåråna-viruset”. Æ klarte ikkje å dy mæ- måtte omgående sende bilde til smittevernlegen som for tiden er på fastlandet.

En artig sketjs- og selvsagt preges kostymer av bl.a. dyrelivet på Vakkerøya. ISbjørn-tøfler.

Spitsbergen Revylag åpner latterdøra. Når man har bodd på øya en tid- gjenkjenner man selvsagt situasjoner, arbeidsplasser og kjendiser på øya. Sysselmesteren er en yndet person å sketsje om. 

Imårn skal Dagboka mi memorere en vakker film. En nydelig røst har gitt stemme til en ISbjørn-unge. Smeeeeelt. Aldri har æ tenkt at filmen DisneyNature skulle røre så innerst i hjerterota.

Skrevet fra Haugen

Kjære Dagboka mi <3
Av alt æ har opplevd siste daga- så må æ memorere litt hver dag. 
Det gjør det enklere å finne igjen opplevelsa som har vært så mæktig – mæktig e det mest rette ordet til å beskrive siste uka.

Dagboka mi – e først og fremst førr mæ sjøl. Æ vet åssa at en god del les toill&tøv som æ skriv. Av den grunn har æ fundert på kordan æ skal ordlegge mæ ift ei tbakemld æ har fått, uten å virke cocky. 
Det blei “en lang kort prosess” og æ bestemte mæ førr å prøve å gjengi ordrett slik som vedkommende henvendte sæ til mæ.
Et fint minne som rørte ved nokka iinnerst i hjerterota. 
Ilag med flere kollegaer satt æ på kulturhuset, lørdag 30.04., og venta på at kino skulle begynne. En kollega kom til bordet og sa at nån ville si mæ nokka. 
Æ blei litt overrumpla med det samme og spontant sa æ; “hæ, si nokka tell mæ?” 
“Hei”, sa hen- og presenterte sæ..…og fortsatte; “jeg vil bare si at du gjør en virkelig god jobb i resepsjonen på sykehuset. Det er ikke tilfeldig-  jeg har snakket med deg flere ganger i tlf- og alltid like hjelpsom og imøtekommende. Jeg vet hva jeg snakker om fordi jeg har bodd her i 21 år. I tillegg er jeg leder for en større bedrift, og flere ansatte beskriver det samme som jeg opplever – hyggelige og hjelpsomme ansatte i resepsjonen på sykehuset. Du kan hilse din datter og si at det gjelder henne også”. 
Til slutter strekker hen hånden frem, mot mine kollegaer, og avslutter med å si følgende; “ nå har jeg sagt det sånn at dere alle har hørt det”. 
Æ berøres at sånt. Æ berøres når en voksen person gir gode og spesifikke tilbakemld såpass direkte. Direkte- ikkje bare for mine øra, men med mange av mine gode kollegaer tilstede. Æ e ikkje større enn at æ kan innrømme at æ blei både overraska og veldig rørt. Tusen takk, du flotte menneske- du som sa nokka som rørte mæ iinnerst i hjerterota. Et sterkt minne av gode ord fra mitt Vakre Æventyr.

Torsdag 28.04. Hyggelig invitasjon til “føråpning” av Cafè Huskies. Tusen takk, Iris, for at du ønska å dele føråpninga med mæ- blant flere av dine venna.
Cafè Huskies – avslappende atmosfære. Nydelig kaffe / annen drikke. Nokka førr “sukkertainna” å bite i. Stikk innom og kos dæ, klapp eller klø en vakker hund- hundene e en del av de ansatte. Interiør med farga, og en stil, som e Vakkerøya verdig. Æ fikk faktisk lyst å “haille” mæ litt i sofaen, men i anstendighetens navn så legg man sæ ikkje når man e blant de utvalgte til å overvære ei føråpning av slikt kaliber. 

Annonsørinnhold

Årets fineste festkjoler: Finn din favoritt

Iris er en av gründeran på Cafè Huskies. Logoen e nokka helt førr sæ sjøl- og det trur æ faktisk at bærtn i sofaen åssa e. Æ e så glad og takknemlig for å ha blitt kjent med ho Iris. Av og til tenke æ – kordan e det mulig at æ “råke” borti menneska som har så mye godt i sæ. Menneska som har en aura av god energi – en energi dem åssa e villig til at æ skal få ta del av. Ho Iris e et sånt menneske- og den dagen våres veia skilles – så skal æ alltids finne veien til Finnsnes og sette mæ på trappa til døra åpnes.

Et unikt, innbydende, koselig og helt annerledes sted. Mix av forskjellige møbla og, som bildet viser, forskjellige folk. Her er Gølin, Iris, Pierre og Eivind.

Ikkje direkte vakthoinn. Som sagt e hundene en del av de ansatte. Et godt hundeliv, eller rett&slett et hundelæven av alt styret med å få åpnet Cafè Huskies. 

På den blåe veggen, himmel/- hav veggen, finnes et lite utvalg av lokale produkta; Strikkaplagg, bilda, skjærefjøler, drikkeflasker m.m. I andre hyller finnes bøker, puslespill, kart m.m. Æ trur at Cafè Huskies vil være attraktiv for både fastboende og turista. Sia æ e både fastboende og litt turist- så går æ under kategorien “gjest” <3

Sånn var det ved “vårt bord”. Ser ut som reine “sjøslaget”, men vi beholdt roen. Forskjellige glass og gode “røverhistorier” rundt bordet på Cafè Huskies. 

Mandag kveld, 2.mai, tacokos med Rebekka mi- og Katja “mi”. I Costa del Haugen drikkes RØD-cola i stetteglass.

Imårn skal Dagboka mi handle om Solrevyen, fredag 29.04. Æ glede mæ til å memorere med bilda og tekst. 

Midnattsola kl. 00.35 natt til 3.mai-22. 

Skrevet fra utkjiksposten min Costa del Haugen – natta