Kjære Dagboka mi – akkurat no har æ kaos i haue og brudd i nasn.
Bruddet i nasn e no så som så, kaos i haue e det verre med.
Æ like ikkje det kaoset som oppstår, under topplokket, når æ ikkje klare å følge min plan om kordan Dagboka mi skal skrives.
I dag e d egentlig arb.dag nr. 32, men æ skal skrive om i går (arb.dag nr. 31)- og inntil videre må æ hoppe over å skrive om arb.dag nr.28, 29 og 30.
Dagboka mi – det e sånn at flere han kontakta mæ og spurt om nokka har skjedd, siden Dagboka/bloggen har blitt stille – og JA, gjett om alt mulig som har skjedd, fytti katta sir æ bare….Det har skjedd så masse at æ rett og slett ikkje vet helt kordan alle miinnan skal foreviges og i kordan rekke følge, men æ jobbe med en seriøs plan.
Imårn blir det viktig å få nedskrevet fine, artige og kreative miinna fra familiebesøk. Æ glede mæ til å skrive om det, siden da får æ på en måte oppleve det på nytt igjen. Morradagen du må bare komme- da skal det klapres på tastaturet.
Dagens skriverier skal æ forevige mest med text til bilder.
Fredag 22.10. ble det bestilt flybillett og sendt henvisning til ØNH (øre-nese-hals) UNN Tromsø. Æ hadde jo håpa at nokka kunne “ramle på plass” når æ så fatalt kræsja med nasn og haue i plexiglassdøra på jobb, men ifg min bror så blei visst ting bare verre :-))) Uansett, søndag kveld dro æ hjem til Tromsø, selvsagt med fly – d e drit å fly, men med livet i behold fikk æ ei overnatting hjemme i Costa del Åttringen.
Det var en pussig følelse å komme hjem til huset. Huset mitt/våres, flere uker siden æ hadde gjort mine vanlige “hjemme-i-huset-sysler”. Så e det rart med det – når man vet at det skal bare være ei overnatting hjemme, æ trur ikkje æ turde å kjenne på følelsan omkring akkurat det. Timan hjemme gikk usedvanlig fort- og æ hadde god fart opp- og ned, rundt omkring- passa mæ godt for ikkje å forsere dører som var lukket igjen…
Æ bare måtte tenne UTElykta den eneste kvelden æ skulle være hjemme- og æ blei, latterlig, påmiinna pappa sin uvane…nemlig å klistre tyggis her&der…på toppen av den fine lykta ligg det en “toy” (som han pappa sir)- og æ trur den har vært klistra der siden muligens 20.08., som var Rebekka sin bursdag…
Foto av disse fine pien har æ fått tillatelse til å dele, tusen takk Anja og Ingeborg.
Æ kom til UNN kl. 8.30- og skulle ikkje møte på ØNH før kl. 09.00.
Det va fint å komme overraskanes på de her to fine – vi som møttes omtrent hver dag når æ jobba på UNN Tromsø. Det var så godt å få kjempe gode klæmma- det va fint å kjenne på kor inderlig æ hadde savna dem- og ikkje minst den gode og ekte gjensynsgleden.
Ila av dagen stakk æ innom min tidligere leder Anne-Lise…ho hadde hørt stemmen min i gangen- og satt nærmest klar- og med et stort velkommen i ansiktsuttrykket, takk for gode og lange klemmen Anne-Lise.
På barneavd. fikk æ sagt hei til Laila, Dina, Sigrid-Ann, Lisbeth, Tonje, Paulina og Solfrid. Flotte og dyktige kolleger fra fine tida på BUA.
Til slutt- og veldig spent, satte æ kursen mot hjertemedisinsk laboratorium.
Du verden det blei klemmings- Heli, Stein-Gøran, Gry, Sigrun – det var så fint og se dokker igjen. Gode kolleger som æ verdsette svært høyt <3
Planen var å gå innom legevakta også, men med så mange klemme-stopp så slo æ den tanken fort ifra mæ men neste gang…da….
Kl. 09.00 ØNH – konklusjon gjengitt nøyaktige fra epikrise;
Hoveddiagnose; S02.2 BRUDD I NESEBEN.
“Pasienten slo nesen i en glassdør 15.10. Hodepine og kvalme noen dager i etterkant. Hematom over neserot. Har en vedvarende liten nesedeviasjon med neserygg buet mot høyre, midtstilt nesetipp. Åpen luftpassasje i begge nesebor. Neserygg med minimal bue mot høyre. Diskuterer reponering i lokalanestesi med pasienten. Ønsker ikke tiltak i dag. Med usikker gevinst av tiltak i lokalanestesi støtter jeg pasienten i sin avgjørelse”.
Når legen forklarte om kordan bedøvelse og videre behandling/reponering av nasn skulle skje – stritta alt – ABSOLUTT ALT imot. Når æ hørte ordet “bakenden på en meisel”…da hadde æ hørt nok. Det kommer ikkje frem av epikrisen at æ inviterte legen med mæ bort for å se i speilet, altså han skulle stå helt inntil mæ. Han skulle forestille sæ at æ var et nært familiemedlem, eller han kunne forestille sæ at det var han sjøl, og æ spurte ka han ville gjort?
Og da blei vi så enig- æ og dåktern. Lett på tå og med brudd i neseben, samt noe nesedeviasjon mot høyre, takk æ førr mæ og spankulerte ut av ØNH.
Så var det bare å sette, den brukne, nasn mot Longyeabyen igjen. Igjen har det vel nokka med både innstillinga og den situasjonen man er i, og for mæ kjentes det greit ut å skulle ut å farte igjen – selvsagt bortsett fra at æ skulle FLY ALEINA, fan åssa….
Litt latterlig- og som om det ikkje var nok med at æ va naturlig shaken- så endte æ opp med å kjøpe mæ milkSHAKE i tillegg- stygg var den dessuten åssa, blæææ..
Huff, det e så fælt å fly, spesielt HELT ALEINA, men denne gangen var æ nødt…
Som bildet viser så satt æ åssa HELT ALEINA. Faktisk trur æ at æ va den eneste på flyet som hadde 3-setern førr mæ sjøl. Æ syns det e bra mye tryggere dersomjnån andre, uansett kæm, sitt i et av de andre setan, men denne gangen følte æ mæ dobbelt HELT ALEINA….og æ hadde klump i halsen, tenkte på alle æ elske- og hadde glemt å sende sms/elskemelding til hele hurven. Æ tenkte at dersom det blir en flystyrt så har æ fra tidligere sendt så mange “elske dokker” mld at dem vil nok forstå at det ikkje blei tid til det…
For å avlede tankan hadde æ ordna mæ vottestrikking- men i all “virrvarret” med å sette tlf i flymodus, ordne med håndbagasje, kle av mæ 2 jakka -så klare æ fan mæ å miste 1 strikkepiinne. Den var sporløst borte. Flaks va det jo at æ hadde alle 3 setan førr mæ sjøl. Æ la mæ på alle 4 på gulvet, titta rundt overalt, men inga strikkepiinne å se. Selvsagt va æ så uheldig at den hadde ramle ned i mellom rillan på bildet, men ved nærmere ettersyn så virka det ikkje sannsynlig. Strikkelysta og fly-angsten blei påtrenganes og æ såg inga ainna råd enn å spørre ho som satt rett bak mæ om å hive sæ med på leiteaksjonen etter den forsvunne strikkepiine. Smilanes og blid så blei det litt tøy&bøy på den hyggelig dama åssa, men til ingen nytte.
Æ spurte så 2 damer på 2.seterad bak mæ om dem hadde fått nokka strikkepiinne mellom sin håndbagasje som stod på gulvet. Veske, skotøy og klær blei omhyggelig, og med brede smil, løfta att&fram, men heller ikkje no til nokka nytte.
På 3. seterad bak mæ satt en flott og hyggelig herremainn. Med samme ærend henvendte æ mæ til han – og gjett…igjen ligganes på alle 4 – der, mellom de fine skoan til den smørblide unge mannen – der ligger strikkepiinnen.
O`LYKKE – det blei latter- og alle va kjempe glad for at ho Hege kunne dempen flyangsten med å fortsette vottestrikk….folk e bare så vakker når dem e ute på tur med jernfuggeln <3
Huff, det blei no mye styr, men endelig- og med alle 5 strikkepiinnan på plass, opplevde æ e slags beroligende effekt, eller så va æ rett og slett helt utbala at den storstilte leiteaksjonen.
Æ blei faktisk rolig- gjorde nokka æ vanligvis ikkje gjør, æ klista den brukne nasn mot flyruta, og studerte utsikten så grundig at æ oppdaga massevis av fantastiske ROSA skya. Æ tenkte at det her må være det nærmeste man kommer å sveve på, eller i hvertfall sveve over en rosa sky.
Etter de rosa skyan skimtes den her flotte- og “gu(l)lforgylte” solstripa over skydekket. Æ tviholdt på strikkinga og tenkte fine tanka om at kanskje de vakre bildan ut av flyruta hadde en beroligende effekt i kropp&sjæl – kæm vet…
Og der – plutselig kommer melding fra cockpit om at Svalbard, og landing er nært forestående- da har æ blitt så “flyvant”, og kjepphøy, at æ nesten syns at den meldinga var overflødig – ALLE kan vel se at no e Svalbard rett rundt hjørnet. De hvitkledde, vakre og majestetiske fjellan fornekte sæ ikkje – Longyearbyen, strax e æ tbake, bare lainninga går like bra som turen har vært hittil.
Det e natt no, Dagboka mi – kl. 00.46, det siste bildet for denne gang blir av skogen min. Den her skogen som æ går every day home in Tromsø, til&fra jobb.
Æ har ikkje gått i nokka som helst skog siden 09.09.21. I Longyearbyen e d ikkje ei einaste buska- og dæsken æ e blitt smertelig klar over at æ egentlig e et skogstroill <3
Skrevet fra Haugen
