i går, fredag 19.11., var min femtiende arbeidsdag, av femti. Det har vært innholdsrike første femti arbeidsdaga. Mange nye og dyktige kolleger, varierte arb.oppgava og, som tidligere beskrevet, bratt læringskurve. Så bratt- at æ neste har vært redd for å se mæ tilbake, eller å se ned på dagan som har vært. Alt i alt kjenne æ på en følelse av grei mestring, og at det har gått tålig bra.
50/50 – et mini-jubileum- og han Månefar viste sæ fra si mest sjarmeranes sia i går. Det var helt vidunderlig å se måneskinnet lyse opp over fjellan, over sykehuset- og over husan der folkan bor. Vi sprang i skytteltrafikk ut og inn av sykehuset i går +/- kl. 10.00. Det var nemlig klokkeslettet for delvis måneformørkelse. Æ e stadig like henrykt over at æ fikk muligheten til å oppleve dette vakre. Så klart savne æ alle mine – savne dem massevis…..det e jo sånn at førr å oppleve nokka, må man for en periode gi avkall på nokka ainna. Å savne betyr dessuten at man evner å være fryktelig glad i nån <3 I morrest våkna æ med migrene av en ainna verden. Kvalm, lyssky- og når æ endelig klarte å myse va det med dobbeltsyn. Æ fikk karra mæ opp, med øyan igjen, fikk følt mæ frem til badet- og redninga Imigran. Hadde avtale med medisinerstudent Marthe. Vi møttes på LompenSenteret- og det resultert i ganske så mange julegava. Årets julegava har selvsagt et preg av Svalbard. Skulle vel bare mangle. Det e virkelig fint å støtte opp lokalt med julehandel. Hyggelig betjening rund omkring og overalt. Den ene betjentinga spurte om æ hadde fått mld om at smykkelenka til søstra mi var kommet. Det e jo bare det at æ har ikkje nokka søster- det sa æ til ho. Da blei ho søkka førrspælt. Det viste sæ at ho trudde at æ og jordmor Matja, Lisbeth, var søstre <3
Bildet har æ lånt fra ho Dokmai. Du Månefar – du Månefar, du skuffe ikkje når du gjør dæ mystisk. Delvis måneformørkelse er når sola, jorda og månen er på linje i verdensrommet- og Månen ligger helt eller delvis i skyggen fra jorda.
Han Månefar lyse opp over husan der folkan bor. Akkurat i en delvis måneformørkelse skulle æ ønske at man kunne trekke ut den “store kontakten” sånn at alle gatelys ble slått av.
Selvsagt møttes vi på Kroa, tradisjonen tro fredag ettermiddag, til middag med gode kolleger. Kan godt si at æ blir heftig og begeistret når han Månefar fremdeles gjør stas på mæ på hjemveien til Costa del Haugen. Månen lyser så vakkert opp over fjellet Sukkertoppen- og i det samme måneskinnet kan man tydelig se vinden som virvler opp snøføyka. Ærlig talt så kan det vel ikkje bli mer overveldende enn dette en fredags kveld i november.
Månefar du e så inderlig vakker- og byr så på dæ sjøl. Uansett kor du dukker opp- så e du et ynda motiv, som her i en stålkonstruksjon<3
Delvis måneformørkelse fredag 19.11.2021
Bilde tatt lørdag 20.11., på tur til LompenSenteret. Han Månefar lyser opp over Adventfjellet- og kaster (måne)glans over en arbeidskran som har fri i helga.
Vinduet våres i leiligheta i Costa del Haugen. Ytterveggen bær enda preg over det nydelige Uværet dagen før. Æ håpe det vil komme reprise av Uværsdagen- og natta med..
Bildet delt med tillatelse. Gode kolleger på Kroa; Rebekka mi, Marthe medisinerstud., Bjarte spes.spl, Ottar Kontorsjef og John spes.spl. Maten var selvsagt god, og selskapet enda bedre <3
Lørdag 20.11. Æ har invitert ho Marthe, medisinerstud., på taco. Vi har måillkosa oss- og det skal vi fortsette med….vi skal nemlig på tur til Tenoren imårn. 5 timers tur med isbroidda, nok klea, gode turvenna og atter skal æ få gå til/på et fjell æ har “sett opp til” siden æ kom til Longyearbyen. Tenoren – imårn skal æ bli kjent med dæ <3
Bildet e tatt utenfor Nerstranda i fjor. Uten sammenligning for øvrig- så får det symbolisere mæ og kusina mi, ho Merete, som har bursdag i dag. Det e 8 mnd i mellom oss. Vi e nært hverandre i sinn&skinn….eller i hvertfall like vi begge to blingbling. Det blei en fin telefonsamtale med bursdagsjenta i dag. Gratulere med bursdagen din kjære Merete <3 I dag har æ åssa ringt til ho Bente. Æ har ikkje kjent ho Bente i så mange år, men kjent ho lenge nok til å si at ho e en god venn, og absolutt et menneske æ beundre for pågangsmot og stå-på-vilje. Takk for praten gode og snille Bente <3
Når man lage en avtale mæ sæ sjøl, eller andre, så e det en viss sjanse for at avtalen brytes eller modereres litt alt etter som. Akkurat no kjennes det ut som at æ e i ferd med å bryte en avtale med mæ sjøl. Når æ fikk påminnelse om det her fine pepperkakehuset fra i fjor- da forstod æ at avtalen me mæ sjøl va i ferd med å “gå i vasken”. Æ blir å lage/pynte pepperkakehus i år også!!!!!! Det e herved “klubba 3 gang i bordet”- og kan derfor ikkje gjøres om, verken av mæ sjøl eller andre (bankbankbank)
Å savne alle mine nære&kjære 2-beinte kjennes i hjerterota, men det skal sies at æ savna åssa alle mine varme og gode 4-beinte.
I skrivende stund lure æ på om æ skal sette mæ på badet- sia det e det eneste rommet uten vindu i Costa del Haugen. Det e så sinnsyke vindkast at æ håpe virkelig at ingen e ute med apostlenes hester i kveld. I så fall ser æ ikkje bort ifra at det kan bli en ufrivillig luftetur både bortover- og i høyden. Stormen æ venta på til i natt kl. 02.00- den kom no i kveld, men hadde mutert til ORKAN, minst….Akkurat no “e han malabarisk” ute. Det e som et hvitt inferno med en buldrende lyd – en VAKKER lyd. Herreverden kor æ elske Uvær – det har vært seriøse vindkast i alle himmelretninger- og 0 (som i null) sikt. Æ har forflytta mæ fra det ene vinduet til det andre. Har tatt bilda og film. Æ har alltid vært fasinert av Uvær. Likt spenninga- og tanken om kor stygt været egentlig kan bli. Det e litt annerledes her i Longyearbyen- æ kunne godt tenkt mæ å spasere ute (bare ikkje akkurat i kveld) – men sia det e null sikt tar æ ikkje sjansen på å komme i krysningslinja med verken rein eller bjørn. Det blir Dagbok, strikking og TV-titting….Levende lys e allerede tent i tilfelle orkan kan røske med sæ strømmen en stakket stund.
2 siste arb.daga e bare borte vekk. Det e hyggelig å møte Svalbardianerne, både som pasienta på hospitalet, som kunda på butikken, som gjesta på byen. Oftere og oftere får æ korte blikk i møte med svalbardianerne- det blir vel sånn når man fronter poliklinikken på det lille gule sykehuset.
Bildet er tatt akkurat i opptakten til at det plutselig ikkje va nokka å se i bildet..
Inngangsdøra når æ kom hjem fra jobb i dag. Vinter- og julestemninga kom tvert- som kasta på helsesekretæren som plutselig tok sæ ett år jobb på hospitalet i Longyearbyen.
Et vindfang æ passerte i ettermiddag- reine kunstverket i mitt vinterhjerte <3
Æ kan aldri se mæ lei på fjellan, månen og vinteren som æ e så glad i <3
Æ har ikkje tatt med mæ nokka advents /- julestæsj til Svalbard…og æ kjenne at adventsmodus presse på i julehjerte mitt. På Svalbardbutikken va det helt Umulig å overse denne fine enkle adventsstjerna- selvsagt måtte den “prøvetennes” når den alt va kommet i hus. Uværet kan sees i bakgrunnen.
Likeledes, og rett i åsynet, dukket nydelig adventslys frem. Det skal sies at dem e ikkje “prøvetent” – det går en grense…
Bildet tatt av Rebekka mi – på tur hjem fra jobb. Ho angre nok ikkje på den varme jakken ho kjøpte sæ her i Longyearbyen. Æ får en koselig følelse av å være en del av jule-barneTV, Jul i Skomakergata….vi hadde akkurat passert barn og vokse utenfor Svalbardbutikken. Æ skal følge godt med om kanskje han Tøfflus plutselig gir sæ til kjenne…
Dagboka mi – hadde æ vært hjemme i Costa del Åttringen i disse dager – da hadde æ stått i julebrødbakst, og et melfåkk på lik linje med det hvite infernoet her akkurat no.. Det blir nok ikkje 30 julebrød i år, men julebrød skal det bli…kanskje også som et bidrag til julelunsj på hospitalet 2021.
Adventspynt i Costa del Åttringen 2020 – det blir adventspynt i Longyearbyen åssa, men noget minimalistisk. Æ må IKKJE kjøpe massevis av advents/- og julestæsj her…
På den her tida i fjor hadde æ helgevakt på Tromsø kommunale legevakt. Ei nydelig, og fuktig, Dronningen sjokoladekake blei ikkje gammel på kakefatet.
Apropo legevakta – i Korona-byen Tromsø. Æ tenke så veldig på mine kollegaer på Tromsø kommunale legevakt. Tromsø kommunale legevakt består av flere SUPERteam av dyktige og dedikerte helsepersonell. Dåkta og sykepleiera som yter helsehjelp – det remme&tøy kan holde – for tromsø’s befolkning og besøkende i byen. Situasjonen for ansatte på legevakta i Tromsø må være krevende i disse dager. Selv et helsepersonell som ikkje e redd for å “ta i et xtra tak” – kjenner nok på arbeidsbyrden for tida. Selv om æ e på Svalbard, for øyeblikket, så e æ stolt av å være en del av ansatte på legevakta- og æ glede mæ søkkanes til neste høst og igjen ta fatt på min helgeturnus ilag med flotte kolleger <3
Fremdeles e orkanen som vakker musikk i mine Uværs-øra. Det blir litt vottestrikk- og hodelykta ligg på bordet i håp om at strømmen “blir borte”.
æ har ytterligere blitt satt inn i arb.oppgava, som æ ikkje helt såg skulle komme, men når æ har tatt på strak arm å flytte til Longyearbyen- så e d bare å “peise på” videre med strake arma.
Igjen e d kommet til dagen at nån “bare drar”. I dag dro ho jordmor Matja, Lisbeth. Æ blir oppriktig å savne ho Lisbeth. Vi har vært på flere fantastiske tura ilag; Sukkertoppen, Varden, Platåfjellet, Sarkofagen, Frølageret, mini-ekspedisjon til Hiorthamn/Pramneshytta, by-runden, gamle hundegården. Æ gidd ikkje å nevne den turen kor vi måtte snu….æ skal nevne det fjellet når vi har gjennomført ilag en vakker dag. Vi har blitt tatt for å være søstre. Vi har blitt tatt for å være venninner. Vi har vært på shopping rundt omkring. Vi har handla på julemessa. Vi har rett og slett hatt det søkkanes artig ilag her i Longyearbyen. Æ forstår bare mer og mer kor bra det e førr mæ å omgås menneska som har en balansert, og sunn, kombinasjon av alvor og tøys&tull. Ho Lisbeth kommer tilbake på nyåret- og det gledes til gjensyn <3
Eeeeendelig e d meldt orkan – æ syns sannelig det va på tide. Det riv og slit i veggan her i Costa del Haugen. Levende lys på bordet og varmt ullgarn på piinnan, mykje lys&varme…men æ skvætt til iinnimeilla når æ lure på om taket fyk- og vi kanskje skal sove under åpen himmel.
Her sitt vi, tur-Snuppen <3 Bildet e tatt på nedturen, i dobbel forstand, vi måtte fan-ta-mæ snu pga storm på toppan. Vi va selvsagt i sprudlende humør- og skjønt enige om at fjellvettreglan e viktig å holde, altså; “ingen skam å snu”, men bare så jævli irriteranes. I bakgrunnen sees Ny-byen.
Æ tenke at det e seriøst- og GLEDELIG, når Sysselmesteren sender ut ORKANvarsel-informasjon på både norsk og engelsk.
Det e så mange fine himmelfenomena her i mørtna. I går fikk æ akkurat bilde av det her “blaffet”- det varte akkurat til bildet var tatt….
I utgangspunktet har æ tatt med drøssevis av julekort fra Tromsø, men no når æ e her så blir det ikkje helt det samme å sende “medbragte” julekort, fra Longyearbyen. Polarrev, isbjørn, reindyr og sel blir årets motiver på julekort fra mæ. Æ syns det e en fin tradisjon og sende julekort. Skrive litt om året som e på hell- og litt om ka man ønske for sæ sjøl og andre i året som skal kommen.
Vottestrikk. Æ trur at det blir nån julegava til store&små. Æ har ikkje fått strikka så mye som æ hadde plana om, men akkurat di planan skjit æ oppi…æ bytte glatt ut nokka strikking med fine tura ute i (nesten) all slags vær. Når det e sagt så e d “strikke-vær” i dag når stormen hærje.
Det va faktisk meldt så dårlig vær (les; fint vær for ho Hege) at det et øyeblikk va spørsmål om jernfuggeln ville kunne flakse av sted med ho jordmor Matja. Æ har fått mld om gjensynsglede med hunden- så da har ho gått heilberga inn for landing i Tromsø-byen. Ho har handla så masse at kofferten ikkje lot sæ lukke igjen. Æ har et digert kald-loft og tilbød selvsagt plass til oppbevaring til neste gang ho kommer. Æ trur ho jordmor Matja har strikka i søvne, førr katti i aille daga har ho hatt tid til å strikke to luer (ei til mæ- og ei til Rebekka). Når ho ikkje har vært på jobb, så har ho jo vært ute på tur…..Æ og Rebekka fikk fine naturbilda i “speiling”- og på baksida hadde ho skrevet ei heil “bok” til oss hver. Fine, snille, morsomme og unike jordmor Matja, Lisbeth, tusen hjertelig takk <3
Ho jordmor Matja har satt igjen et par sko til oppbevaring hos oss. I ettermiddag, når savnet blei for stort- og æ ba til høyer makter om at jernfuggeln skulle frakte ho trygt til Tromsø, tok æ like godt på mæ skoan hennes…..Selvsagt på toill&fjas, for å sende bilde til ho…
På mini-ekspedisjon med den her artigtøtta- ho Lisbeth. Det va som æ være på skoleovernatting…fnistring&fliring helt til den eldste av oss så at no må vi være stille å sove….da ville æ bare flire enda mer. Herreverden kor sykt artig og koselig minne fra turen til Pramneshytta.
Dagboka mi – det her minnet e viktig, fordi turleder Håkon er den vi har vært mest med på de laaaaaange turan. Det va åssa han som mente at dersom vi skulle klare å gjennomføre en av turan uten å bruke alt for lang tid, da måtte vi fokusere på å gå, og å prate mindre. Tja…æ vet ikkje ka æ vil huske, men vi måtte altså snu på akkurat den “stille” turen…..
Hittil har æ tatt farvel med Reidun, Bjørn Olav, Hanne, Ilona, Niels, Lisbeth, Siri og Kyrre. På fredag reise tannpleier senjoRita – vi to har tatt farvel tidligere i høst også, vel vitende om at vi skulle sees igjen.
Egentlig håpe æ på at stormen skal fixe et aldri så vakkert lite strømbrudd, men så ombestemme æ mæ litt fordi æ vet ikkje kor kaldt det kommer til å bli, men så ombestemme æ mæ tilbake fordi at på Pramneshytta stod vi opp til 13 grader og det gikk bare helt lækkert…
Stort sett alle helger har æ vært på en eller ainna slags tur. Åssa denne helga va æ ærbødigst invitert med ut i det frie og vakre, men det har vært INNEhelg – ei deilig, flott og nyttig innehelg med gjestfrie folk. Det e lenge sia ho Dokmai inviterte til at ho kunne lære mæ å lage vårrulla – vårrulla på thailandsk vis. Tenk å være så heldig- lære å lage vårrulla fra nån som kan det ordentlig. Dokmai – om du les det her, så vil æ bare si tusen hjertelig takk for HELE lørdagen. Takk for “heimkunnskapstimen”- og takk for middagsinvitasjon. Du og din kjære gjorde lørdagen så fin og minnerik for mæ og ho Rebekka <3 Vi hadde en plan, æ og ho Dokmai, vi skulle møtes allerede kl. 10,00 på Svalbard-butikken. Innkjøp av ingredienser e åssa en del av å lage vårrulla.
Bildet tatt 13.11. kl. 09.40. Æ blir så glad når det her fjellet, Varden / Platåfjellet, treff blikket mitt hver morra. Sia æ hadde gleda mæ hele natta, og morran med, til vårrull-making, så dro æ ut døra litt tidligere enn planlagt. Det resulterte i at æ kom til Svalbard-butikken 10 min før åpningstid. Det va så søkkanes kaldt at æ gikk i gangen på CB og avventa at æ kunne spøle rundt med handlevogna. Kjøpe vara æ ikkje hadde kjøpt før; glassnudla, sånne “ark” som skulle bli vårrulla. Æ måtte nesten ha hainnbrekk på handlevogna når vi tok laus, æ og ho Dokmai.
Foto e delt med tillatelse <3 Her e vi to <3 Vi tilbrakte lørdagen ilag fra kl. 10.00 til ca 20.30. Det kjennes så fint og lærerikt ut å ha bitt “venninna” med den her flotte dama <3 Æ trur æ kleip ho litt i armen, men det var bare godt meint….
Foto delt med tillatelses <3 Dokmai og hennes mann, han Bjørn <3 Et nydelig par – æ og Rebekka følte oss så veldig velkomne. Tusen takk fine folkan, det føltes som dokker har vært en del av livet mitt leeeeeenge, men han Bjørn traff æ for første gang på lørdag.
Akkurat så velkomne følte vi oss, æ og ho Rebekka <3 Vi hadde ikkje vært lenge innfor dørn før vi like godt la oss på sofan- og ropte etter RØD-cola. Faktisk- det kjentes helt naturlig å ta sæ en strekk hos ho Dokmai og han Bjørn <3
Thai-shop e viktig når man skal lage vårrulla. Her va det søkknas masse å velge i mellom. Æ mistenke at nokka kan være djævelsk godt krydra- og sette fyr i en nord-norsk gane…
I møte med den her karn, på Thai-shop, så må man jo bare være glad resten av lørdagen, og søndagen med. Skaillat med smilehull og gode greier 🙂 Æ kjenne et par stykka i nære relasjona som man kan tenke sæ har sotte modell…
No e d egentlig klar ferdig gå. Å raspe opp gulrøtter va egentlig det som tok lengst tid….det e jo selvsagt fordi man må sitte i ro, at det føles så lenge. Glassnudla skal bløtgjøres i lunkent vann. Kjøttdeig steikes og løk grovhakkes.
På kjøkkenet hos ho Dokmai høres plutselig en velkjent og fin “lyd”. En uro som spiller så nydelig når det kom litt vindtrekk fra åpent kjøkkenvind. Tenk at æ har nesten en akkurat likens på hytta. Kjøpt når vi va i Thaiand.
Vårruller in making. Jo flere kokker – jo mere søl. En sannhet med modifikasjoner. Vi fordelte oppgaver- dvs ho Dokmai sa; “Hege, du skal gjøre sånn og sånn” :-))) Æ vet ikkje koffør æ har fått det førr mæ at det skulle ta timesvis å lage vårrulla- det gjorde altså ikkje det. Å prate om livet sjøl, mens vi lagde mat, va en fin opplevelse. Vi kommer fra forskjellige kultura- og har opplevd forskjellig i livet. Ho Dokmai har f.eks kun bodd i Longyearbyen siden ho kom til Norge.
Det som skal pakkes inn i “arkan”, og bli til vårrulla, e no ferdig raspa, kutta, krydra og stekt. Å avkjøle nokka ute på verandraen, her i Longyearbyen,- det e gjort på ei “jokk&jessunavn”…det gjeld å følge med, ellers e det plutselig blitt frosen mat.
Ho Rebekka har åssa kommet for å hjelpe til. Her sitt å rulle sammen 40 ark med nydelige vårrulla. Dæsken……blir dem for tynn, eller for lang, da får vi beskjed av ho Dokmai om å begynne på nytt igjen. Vi kan ikkje smake på vårrullan i produksjonen, vi e nemlig invitert på middag til Dokmai og Bjørn.
Fix ferdig. 33 vårrulla med grønnsaker og kjøttdeig. Sia ho jordmor-Matja ikkje spis kjøtt, og æ hadde lyst å invitere ho på avskjedsmiddag, så har æ lagt 7 vårrulla uten kjøtt.
En hyggelig middagsinvitasjon fra Bjørn og Dokmai. Maten, selskapet og praten – rett og slett terningkast 10!!
Etter en nydelig hovedrett kom desserten på bordet. Hjemmelaga krumkaker m/multekrem eller blåbærkrem. Det va så hjemmelaga og himmelsk godt at det e umulig å beskrive. Tusen tusen takk, Dokmai og Bjørn <3
Å gi nokka tilbake. 2 tøysedukker m/hilsen under føttene. Kort om vennskap. Flytende druer og ei hjemmelaga lyslykt.
Sånn blei 40 hjemmelaga vårruller når de var ferdig stekte. Siden æ ikkje har gjort steikeprosessen før så tilbudte ho Dokmai sæ å bistå steikinga. No har æ sett og lært…Neste gang må æ steike sjøl- det blir kostbart hvis æ skal betale flybillett fra Longyearbyen til Tromsø hver gang vårrulla skal steikes, fordi at ho Dokmai må komme.
Søndag 14.11. Gudstjenesten æ hadde planlagt blei omgjort til et arrangement på Huset kl. 18.00. Søndagen blei brukt til julemarked på kulturhuset. Du verden det finnes så mange kreative sjeler her i Longyearbyen. Jada, æ handla… Julestemninga kom skikkelig krypanes inn under huden med den nye versjonen av Tre nøtter til Askepott. Det var peise fullt på kinoen. Hittil har æ sett 3 filma på kino – hjemme i Tromsø ser æ kanskje 3 filma på like mange år.
I dag e det farsdag. Æ starta dagen med å ringe min kjære pappa. Gratulerte han- og prata litt generelt. Han skulle i bursdagsselskap til Benjamin. Æ ba han kjøre forsiktig- og ønska han en fin dag ilag med familien våres. Æ e veldig glad i pappan min. Æ glede mæ til han skal komme å besøke mæ og ho Rebekka her i Longyearbyen. Han pappa har vært her før- da jobba han med å “anlegge” gruve 6. Det blir så stor stas når han skal komme, men selvsagt må han gi sæ sjøl fri først…..han e tross alt en seriøst opptatt mann….pensjonis så klart, men har ikkje nok tima i døgnet til alle sine prosjekter.
livet her på Svalbard / i Longyearbyen slutter aldri å by på fine opplevelsa, møta med menneska æ aldri ellers ville hatt gleden av å “bli kjent med”.
I dag har æ vært på jobb i 45 daga på Longyearbyen sykehus. 45 elleville daga med STUPbratt læringskurve. Æ har jobba både på legekontor og i poliklinikk før- det hjelpe litt, men langt fra mye når æ no har endt opp 130 mil fra Nordpolen. Når man har levd i over 50 år, da har man også opplevd. Æ har tidligere åssa kjent på det å “bite tennern sammen”. Æ har gjort det no åssa, når arbeidsoppgavan har vært Ukjent, men heldigvis ikkje så sammenbitt at kjeven har gått i lås.
I ettermiddag gikk æ rett fra jobb og til Kroa, tradisjonen tro om fredager, for å spise middag med beste gjengen – altså arbeidsgjengen. Så e det sånn at dersom nån får venna eller familie på besøk- da e åssa dem så hjertelig velkommen til middag på Kroa. Æ e så heldig å jobbe ilag med ho svenske Katarina- og i dag hadde ho Katarina fått besøk av sin ektemann.
“Hujedamej sånt kar han var” – det her e mannen til ho Katarina. Han hete Stig Strand- og e tidligere svensk alpinist…altså alpinist ilag med de andre store navn som bl.a. Ingemar Stenmark. Han hadde ikkje vært på Svalbard før- og selvsagt va han henrykt over vakre eventyret. Det skal sies at ho Katarina var tilstede da bildet ble tatt- og bildet deles med tillatelse. I kveld var vi 9 personer på Kroa. Det e fint å avslutte arbeidsuka på denne måten. Æ e stolt over ho Rebekka mi – som tross sin unge alder, e blitt et flott og viktig tilskuddd i kollegiet på Longyearbyen sykehus <3
Neida, det har ikkje vært verken konfirmasjon, barndåp eller bryllup. Det e ho Dokmai som har laga fredagslunsj til “flokken” sin <3 Mandaga og torsdaga sørger ho Dokmai for “5 om dagen”. Da tar ho laus i frukt og grønnsaksdisken på Svalbardbutikken. Pent dandert på fat serveres gulrot, epler, pærer, kålrabi, blomkål, druer, banan og nøtteblanding m.m. Onsdaga tar ho bestilling fra dem som ønske varmmat / ofte thaimat. I dag va ikkje representanta fra kirka tilstede. Kanskje dem planlegg en heidundranes gudstjeneste til søndag. Faktisk har æ tenkt mæ på gudstjeneste. Ho jordmor-Matja vet ingenting enda, men æ har tenkt å invitere ho med i den koselige lille røde kirka.
Ho Dokmai har vært på ferde. Resta etter lunsjen. Skal lure på om æ kommer til å få på mæ bunaden til 17.mai. Dagan går så steikanes fort- og etter hvert skal æ ta stilling til f.eks. julefeiring ( den stillinga e tatt – det blir juletre i Longyearbyen denne jula). 17.mai-feiring. Påskefeiring.
Minna fra 17.mai 2021. Æ har stæsja opp familie og gjester som stakk innom hytta. Det skal så lite til for den fine 17.mai-feiringa. Familien min altså – alle e med på hyss&sprell – love you all <3
Hytta i Dallas (Lakselvdalen) <3 Usynlig hytta til høyre. Så e vi så heldig at vi har campingvogn under tak. Nyvaska og oppredde senger i campingvogna dersom familie/venner vil oppleve freden&roen mellom de vakre fjellan. Fjellan som har fulgt mæ hele livet <3 Tante-pia mi, Tilje og tante-skattan mine, Benjamin og Samuel, elsker å ligge i campingvogna. Herreverden for nån fine minna de små får når dem kan være i Dallas hos tante og onkel. Der e åssa han bestefar Helmer og han gammel-gammel-onkel Jack. Tøysekatta Milo kommer ofte snikanes når vi samles på “Skaugum”. Bror m/fam si hytta har fått navnet “Slottsplassen” Æ har stadige prosjekter på hytta. Her males en gammel kasse.
Ho tante har ordna slanga, i den hoinngamle stigen, til han Benjamin og han Samuel skal komme på overnatting. Den hoinngamle stigen fikk sæ et par omganga maling- og da kan den brukes til litt av hvert, eller bare stå der i solskinnet å vise frem trinnan sine.
I dag sendte mannen min snap fra hytta i Dallas <3 Så klart kjennes æ på savnet. Det e jo bare et par mnd siden æ åssa va på hytta hver helg. Æ ser jo, her på bildet, at den fine krus-ugla ser betutta ut- akkurat som siste helga før æ dro til Svalbard. Dagboka mi – det e så rart kordan ting bare må settes på vent- og at det faktisk går såpass bra, når man har bestemt sæ førr å gjøre nokka helt sprøtt…
Regnbuen som skulle symboliser “alt blir bra” – unnskyld uttrykket, men akkurat no virke det mer som at alt “går tell hælvete”. Æ tenke så på alle kollegaer i helsevesenet. Nån vil nok si at det e viktig å tenke på alle de andre yrkesgruppen åssa…..sikkert, men no tenke æ på mine kollegaer på UNN Tromsø og SUPERteamene på Tromsø kommunale legevakt. F U C K C O R O N A!!!!!!!
Første dagan i eventyret, 10.-12.september. Æ og Morten bodde på Blåmyra. Æ hadde tatt med mæ små skilt av viktig betydning. Bl.a. skilt fra tante si pia, ho Tilje. Æ ringte ho Tije i går. Ho var på revyen- og e en del av revy-gjengen som har ansvaret for lys og lyd. Ho hadde tid til å snakka med ho tante- og ho va oppglødd fordi det e artig med revy. Det viktigste blei sagt til slutt; “ho tante e gla i dæ, Tilje”. “Æ e åssa gla i dæ tante”. Hadet <3
Dagboka mi, du e jaggu god å ha når æ skal mimre tilbake over eventyråret mitt….en gang seinere……etter det her spektakulære <3
Æ har tenkt over at det ikkje e sikkert at andre syns at mitt “jobb-stunt” e så spektakulært, og heller ikke nødvendig. Det e heller ikkje meninga at andre skal syns nån ting om det, men så klart har det vært hyggelig med gode tbakemld over mitt valg. Koffør syns æ sjøl at det her e spektakulært? Æ har søkt permisjon fra jobben, som æ elske, på Tromsø kommunale legevakt. Æ har søkt permisjon fra, nylig oppstart, jobb på Hjertemedisinsk laboratorium. Æ har valgt å reise fra det trygge kjente ved å jobbe på UNN Tromsø. Æ har valgt å reise i fra gode kollegaer omtrent i alle etasjer på UNN Tromsø. Æ har valgt å reise i fra dem som har gjort matpakken hyggelig å spise på jobb. Æ har valgt å reise i fra “BaristaSykkelen” i hovedinngangen på UNN. Æ har valgt å reise i fra den fine skogen, min arbeidsvei, som æ går att&fram daglig. Æ har valgt å reise i fra mannen min – vi som e i lag ca hver eneste dag i 17 år <3 Æ har valgt å reise i fra familien min <3 Æ har valgt å reise i fra venner og naboa <3 Æ har valgt å reise i fra mine foreldra som e godt over middels voksen <3 Æ har valgt å reise i fra den vakre lille hytta våres – hytta æ elske å være på <3 Æ har valgt å reise fra det kjente og trygge- reise til det ukjente, det æ ikkje vet kordan blir. Kordan blir det å takle savnet av mine kjære- og alt det som e livet i Tromsø og Costa del Åttringen. En indre stemme sir litt av hvert, nokka toill&tøv, men åssa nokka fornuftig og bekreftanes (må ikkje forveksles med stemmehøring i haue ). Så blir æ så glad når min indre stemme bekrefte at æ har gjort nokka bra førr mæ sjøl. Gjort nokka som æ skal være stolt over- og som gir mæ så mange fine miinna og så fantastisk mange gode møta med flotte og rause menneska <3
To siste arbeidsdaga har æ, kanskje for første gang, kjent på den gode følelsen av mestring. Det e en god følelse når det ikkje koke over i haue alt for ofte ila arb.dagen. No koke det på den gode måten som holder trykket jevnt- og gir en god flyt i arbeidshverdagen. Akkurat sånn e min “jobbfølelse” no – det kan jo hende at æ “føle feil”- og bare ikkje har fått beskjed om det enda.
I går etter jobb var æ og ho Dokmai invitert på krabbemiddag til tannpleier Senja-Rita (også kalt senjorita). På tur til “restauranten” kom æ i nærkontakt med en rein. Et øyeblikk såg det ut for at de skulle slå følge med mæ. Æ hadde en plan om å skremme den – ville si; “dersom du ikkje snur no så e æ redd at det blir både krabbe og finnebiff på menyen”. Det va et herrens måltid. Æ spiste så æ va stappe mett til langt utpå dagen i dag. Nydelig tilbehør- og med både hvitt og rødt å svelge ned med. Det e så utrulig koselig å bli kjent med flotte kollegaer også utenom arb.tiden. Takk Rita, for et nyyydelig krabbemåltid- og for så velkommen stemning i veggan på bedehuset. Æ tenke at når du e på bedehuset så kommer du vel ikkje unna god stemning i veggan. Takk for selskapet Rita og Dokmai <3 Dokker e så gulle god <3 Takk til Rebekka mi som va så snill å ordne “pirat-taxi” til mamman som va så mett at det va vanskelig å gå uten at det ville skvulpe….
Det e sånn at svært mange gode minner skapes rundt bordet- og gjerne samtidig med at et godt måltid inntas. Æ syns det e fint å gi en liten oppmerksomhet til vertinna. Det treng ikkje å være stort og dyrt- det kan ganske enkelt være ei fjoillate lita dukka, litt lys&varme og en enkelt kort med en liten hilsen <3
Fantastisk god og smakfull mat. Det her e virkelig nokka ho kan, kjøkkensjæfen- ho senjorita <3 Æ memorere det her til et måltid topp 5.
Den her flaska,med flytende druer, fikk æ hos min tur-venn- han Bjørn-Olav. Flaska skulle åpnes til en spesiell anledning. I går kveld var en SUPERspesiell anledning. Om Bjørn-Olav skulle finne på å lese det her – vinen var djævelsk god, og dess lenger ned i flaska æ kom, dess bedre blei den- og helt på slutte va den fabelaktig. Tusen takk for den hyggelige og smakfulle avskjedgaven fra dæ <3
Det her måltidet må æ bare minnes i Dagboka mi. Det som ser ut som 3 nebb til høyre i bildet- det må vel være æ, Dokmai og senjorita sine nebb.
Også i dag, 11.11., har æ vært med på registrering ifm korona-vaksinering. Da e det selvsagt ho Dokmai som fixer mat til heile hurven., sånn at vi “står han av” utover ettermiddagen. Æ va enda mett sia i går- så når æ hadde spiste hele baguetten angra æ….
Disse 3 flotte kollegaer fra UNN Tromsø hadde ordna mæ tidenes avskjedsgave- bilde av sæ sjøl, masse ainna artig, samt gavekort med fin text. Gavekortet ble en del av denne tur-buksa. Da e det sånn at æ har disse 3 flotte med mæ når æ går på tur<3 Tusen takk, fra venstre, Anja, Ingeborg og Anne-Grethe <3 Savne dokker mye <3
I kveld, når æ gikk på Damens Aften på butikken Frost – da va det skikkelig julestemning i gata. Ikkje et menneske æ se, og da blei bildet helt perfekt. Æ e så spent på kordan det blir å feire jul i dette vakre eventyret.
Når det inviteres til “Damenes Aften” er mottagelsen som seg hør&bør. Champagne-brus i stette-glass e underevurdert.
Med ny-buksa på – skal æ skrive mæ inn i “manntallet” på Damenes aften. Så tenke æ på om nån kan bli krenka av at det hete “manntallet” når det e “Damenes Aften”?
Den her kreative do-døra pynte skikkelig opp i 2.etasje på LompenSenteret. Så lite skal til for å lyse opp i en ellers svart vegg.
Hver torsdag e d “Strikke-kafe” på kafeen Fruene (LompenSenteret). I kveld var det sikkert mellom 20-30 strikkeglade damer på kafeen. Æ va åssa glad, men æ strikka ikkje i kveld. Æ va glad når å kikka på- og kjente på deilig garn i ventetiden til Damenes Aften skulle åpne. Det e altså ikkje rart at dagan “svusje” avgårde. Det skjer nokka neste hver kveld på dette vakre stedet..
I dag har æ tenkt på kordan det går med ute-plantan mine hjemme i Costa del Åttringen. Æ e så glad i alle slags blomster. Når æ tenke på blomster tenke æ åssa helt automatisk på min tante Eli. Ho jobba med blomster hele livet, derfor fikk ho også navnet “Blomster-Eli” <3 Herregud ho va ei artig-tøtta. Der ho va – var det også liv&læven <3
Bildet e fra hytta i “Dallas” (Lakselvdalen). Hytta heter Dalbo- og der elske æ å være. På hytta skal det være litt Uflidd både utendørs og innendørs…æ har sjøl malt de steinan med Marihøner. Forresten så e det ikkje sikkert at det skal være Uflidd ute- og inne på hytta- det kan nemlig være ei unnskyldning for at æ skal slippe å ha det strøkent til ei hver tid :-)))
Bildet e fra sommer-21. Kabeltrommelen males ca 1-2 ganger ila vår til høst. Mannen har satt på hjul under, sånn at trommelen lett kan flyttes dersom æ finn ut at det Uflidde gresset skal klippes (les; røskes bort med nævvan). Æ samle på stygge lykter, fine skjell og steina. Æ glede mæ til å supplere stein-samlinga med, forhåpentlig, stein med fossiler fra Svalbard. (Hytta i bakgrunnen tilhører min tante).
Æ ser frem til ei innholdsrik helg med julemesse og vårrull-laging med beste Dokmai <3
Etter å ha tilbakelagt ei spektakulær og minnerik helg i Hiorthamn, på Pramneshytta, kan æ godt bekrefte ei brak-landing, med brask og bram, når arbeidsdagen igjen kaller. Æ e jo i Longyearbyen først og fremst for å jobbe- alt ainna blir “bonus til tusen” i opplevelser og vakre bekjentskaper. Legekontoret i sykehuset skal ha bemanna ekspedisjon fra kl 08.00 ti 16.30. Det betyr at æ og flinke kollega-dattera mi går annen hver uke på jobb fra 08.00 til 15,30 og fra 09.00 til 16.30. Æ ser ikkje bort i fra familiære tilpasninger- som betyr æ kollega-mamman stort sett starter kl. 08.00. I dag, tirsdag 09.11., va æ en del av vaksinasjonsteamet. Vaksinering kan gjennomføres på sykehuset, skolen, folkehøgskolen, UNIS eller andre egnede lokaler. Mine oppgaver er å registrere timeavtaler / oppmøte. I tillegg e æ “besvimelsesvakt”. Nåde den som besvime…da blir beinan løfta høyt, kald klut i painna og “sampusting”- sampusting e å trekke pusten dypt inn i lag….litt for å fylle lungan, men mest for å flytte fokus / tenke på nokka ainna…det funcke hver eneste gang. Det e sånn på sykehuset at “alle” stiller opp når vaksinering skal gjennomføres. I kveld va æ ferdig på jobb kl. 18.30. Akkurat når æ va ferdig ringte ho Dokmai. Når ho hørte at æ va på jobb enda – foreslo ho å kjøre mæ hjem. I tillegg hadde ho i dag planta en nyyydelig avlegger til mæ. Fix ferdig i blomsterJORD. Når æ snakka om blomstermåill lurte ho på ka det va :-))))
I går 08.11. hadde min gode, artige og helt nydelige tante-skatt, Benjamin, 5 års-dag. På sånne daga e d “vanskelig” i tante-hjerte. Vanskelig å være så langt borte. Hele dagen gleda æ mæ veldig til å skype med bursdagsgutten – æ hadde selvsagt sendt bilde og skrevet tekst i bladet Nordlys;
“Innerst i hjertet mitt – helt til Svalbard – har æ med mæ to fine tanteskatta. Den 10.oktober og den 8.november pynte dem sæ med fine bursdagshatta. Han Samuel har blitt 3 år- og han Benjamin fyller i dag fem. Når vi møtes skal dokker få verdens beste tanteklem. Barnehage, turn, utetid, lek og morro fra morra til kvell. Ho tante ønske dokker latter i livet, lykke og hell. Mange bursdagsmussa fra tante Hege og onkel Morten”
Når kl. var som avtalt satt ho tante klar til skype. Faktisk må æ skjerpe mæ – den klumpen i halsen kan jo finne på å forandre stemmen til ho tante. Så e dem der, plutselig. Min lillebror – pappan til tante-skattan. Æ blir jo så rørt av å se lillebroren min åssa. Den yngste tante-skatten syns det e mest artig å gjeipe for tida, gjeipe med lyd. Han Benjamin klarer godt å holde en samtale- og i går måtte han bare fortelle ho tante om en Monster. Ei god tante skal selvsagt leve sæ inn i monstre-fortellinga. Det e viktig for ho tante å fortelle om livet på Svalbard. Om dyresporan. Om at her bor det mange isbjørna, men ho tante har bare ikkje møtt eller sett en isbjørn enda. Æ blir koke varm i tante-hjertet når han Benjamin sir; “ tante, æ savna dæ sånn” – huff, sukk…Tema skiftes fort- i går va guttan henrykt over sneen som hadde gjort Tromsø-byen så fin. Akebrettan va tatt i bruk på selveste 5 års-dagen.
Bildet tatt for 5 år siden. Med hjemmelaga “tante-skilt”, av papp, va æ så søkkenes kry og spent på å se første barnet til min lillebror Tord og mi svigersøster Hilde. Æ syns det e så fint å være tante, æ elske å være tante. Æ vet at guttan e veldig glad i mæ. Dem glede sæ til vi skal møtes. Dem vet at ho tante blir med på hyss&sprell. Kjøre firehjuling. Bade i sjøen. Steike vaffelkaka. Tegne og leke. Herjing&rasing skal ei tøysate tante åssa gjøre. Tante Hege + Benjamin + Samuel = sant <3
Ei tante / gumor skal åssa gi masse trygghet, lærdom, toleranse, tilstedeværelse, veiledning, ros&oppmuntring. Tida vi leve i kreve enormt med trygghet for å tørre å være unik – akkurat som hvert enkelt menneske e. Tørr å stå opp for sæ sjøl, og åssa for andre. Æ vil være ei støttanes tante for alle mine tante-onga – fortelle dem kor viktig dem e – menneska som for vite at dem e viktig og betydningsfull har de beste forutsetninger i livet <3
Tante-pia mi og tante-guttan mine skulle selvsagt, også i år, lage pepperkakehus i juleverksted med ho tante og han onkel. I tillegg skulle et søskenpar, som mista pappan sin i fjor (kun 42 år), også være med på juleverksted i år, som i fjor. I kveld skal æ være lur å ikkje tenke så grundig på det, men heller si til mæ sjøl at det kommer vel flere før-juls-tider…
Æ elske å skrive julekort til mine nærmeste. Æ syns det e fint å skrive litt om året som snart skal bli historie, samt å skrive litt om forventninger til et nytt og ubrukt år som skal komme. I år kommer adventstida til å bli alt ainne enn normal. Det e jo helt merkelig å være i Longyearbyen. Leve, bo og jobbe her. Det e jo det æ skal skrive om i årets julekort. Skrive litt om kordan det har vært å leve så langt borte fra dem æ elske så høyt. Om ikkje lenge skal æ skrive årets julekort – sånn at æ kan legge dem i kofferten når min man kommer på besøk i begynnelsen av desember.
Mange advent- og juleting blir ikkje som tidligere år. Fine julebrød til familie, venner, naboer og bekjente blir det bare tanker og minner om denne førjulstida. En ting er derimot spesielt…æ som e så glad i den fine adventstida. I år har æ advent rundt mæ på aille kanta; Adventdalen, Adventfjorden, Adventfjellet – så når æ får adventslysan på bordet så regne æ med ei vakker adventstid her i Longyearbyen <3
Her i Longyearbyen, akkurat som hjemme i Tromsø, selger elever kakebokser. Sjokoladeflarn e helt himmelsk når æ får lyst på nokka godt til kaffen. Æ har satt lokk på boxan for ikkje å avsløre kordan box som faktisk allerede e tom. En av boxan med Nissemors pepperkakehjerta skal sendes hjem til nån <3
Apropo Hjerta – det her Hjertet finnes på Vardesenteret i Tromsø. Kreftforeninga i Tromsø organiserer Vardesenteret. Vardesenteret e møteplass for kreftramma og/eller pårørende. Æ jobbe som frivillig for Vardesenteret i Tromsø. I den “jobben” e æ med på utflukter- men også gode møter med kreftramma inne på Vardesenteret. No når æ e på Svalbard følger æ mine kollega, i frivilligheten, på facebook. Herre verden æ e så stolt over den fantastiske gjengen som stiller opp for dem som treng det. Dem som treng et pusterom fra sykdom, behandling, frykt, sorg&savn. For å bli frivillig for Vardesenteret må man gjennomføre opplæringssamlinger. Det e så givanes å bidra for en så utrulig viktig sak, som rammer så mange. FUCK CANCER!
Her e avleggern ho Dokmai har planta til mæ – en Monstera (vindusblad). Æ har ordna et lite hjørne i leiligheta – koselig med blomster, lys og vinflasker som en “dekorasjon” i stua.
Imårn har æ fått hyggelig invitasjon – æ glede mæ sånn at æ trur æ blir å “ligge over” madrassen, i hvert fall halve natta.
Teksten må bli kombinasjon av Dagbok og blogg. Kombinasjon fordi æ vet at flere har lyst å lese om mini-ekspedisjonen som æ har vært så utrulig heldig å bli invitert med på. Det e så kult at det finnes menneska som invitere Ukjente med på hyttetur. En ekspedisjon kan defineres ut fra tidligere erfaring og forventninger. For mæ e det evig nok mini-ekspedisjon med et døgn. Et døgn med overnatting i 120 år gammel hytte, uten strøm, og uten vann. Natt til lørdag, i Costa del Haugen, låg æ over madrassen – full av forventning til “ekspedisjonen”. Kordan blir det å dra på hyttetur med menneska æ såvidt vet nokka om? E det langt å gå- og kor syyyykt kaldt kommer det til å bli? Vil vi få oppleve å se / møte isbjørn. Har vi med nok flytende druer. Ka skal vi snakke om – vi som kun har til felles å jobbe på det samme Hospitalet? Før turen starter så vet æ akkurat kordan klær æ skal kle på mæ. Hittil på Svalbard har æ vært på tilstekkelig mange tura til å vite kordan kleskombinasjon som funcke. Egentlig e det bare å leve sæ inn i kor bitanes kaldt det e på fingran hver eneste gang vi skal ta “tusenvis” av bilda, av akkurat det samme motivet. Leve sæ inn i den sprakanes lyden av hver gang broiddan bore sæ ned i stål-isen. Leve sæ inn i kordan “hodet går helt rundt” for å sjekke status isbjørn i det hinsides vanvittig storslåtte terrenget. Leve sæ inn i den henrykte gleden av å være en del av denne mini-ekspedisjonen. I lag med jordmor Matja Lisbeth, tannpleier Senja-Rita (senjorita) og ho med det hviteste colgate-gliset, tannlege Solveig har æ opplevd det som garantert kommer til å bli blant topp 5 av opplevelser ila mitt år på Svalbard. Fortellinga må gjøres gjennom bilda.
Pakket og klar for “mini-ekspedisjon”- og fordi ho som eier hytta- og har invitert med på tur, er tannlege, så måtte æ i siste liten innom Svalbardbutikken å kjøpe tannbørst. Tannlegen skulle liksom ikkje ha det å si at man møtte på hyttetur med skitne tenner. Sekken e drit-tung, og et øyeblikk vurderte æ å tømme ut 3 liten vann, men det e bare å tenke på Møllers Tran, bite ny-pussa tenner sammen og få på sæ sekken. “Bjørne-fetta” har æ hengt lett tilgjengelig utpå sekken.
Mine turvenner – venner kan også være bekjente- eller faktisk litt Ukjente, men som jobber i lag på samme Hospitalet. Æ jobbe i 1.etasje- og de andre 3 jobber i 2.etasje. Til venstre jordmor-Matja alias Lisbeth, i midten tannpleier Senjorita alias Senja-Rita- og til høyre colgate-gliset alias tannlege Solveig. Det e svinkald vindt fra venstre. Vindtrykket vil presse sekken/kroppen ut mot veibanen, men vi står han av. Det e spennanes og vi ane ikkje ka vi har i vente, kun at vi ska gå over tundraen til andre siden. Til den siden æ har (dag)drømt om – der kor Hiortfjellet er. Det gedigne Hiortfjellet som æ ser rett mot fra Costa del Haugen. Æ tenke mye på at æ skal gå under- og forbi “drømme-fjellet”.
Som en del av sikkerheten skal vi gå sammen med et annet damegjeng. Det betyr flere våpenkyndige et langt stykke på vei. I den andre gruppen er det 6 sportye damer. Både praten og “stavan går”. Vi starta “overfarten” til den andre siden ca kl 10.00. Det for å benytte oss av det lille “lys-vinduet” som fremdeles er en kort stund på dagtid.
Æ e så søkkanes klar. “Overfarten” e nært forestående- og den første delen gåes på “vei”. Herre verden kor æ kjennes på spenninga, gleden, forventninger og negelbitt. (ha har akkurat sjøl tatt flere bilda)
Bildet er tatt over veien for hundegården.
Voksne damer blir som unger/små-jenter i møte med fjæra, vinden, bølgan og de storslåtte omgivelsan. Turen har såvidt starta.
Om man anstrenger seg litt og “hører” etter- så kan tydelig lyden av bølgeskvulp manes frem. I bakgrunnen Longyearbyen. Noen få sekunder bærnævva og det e djævelsk kaldt på fingran. Til venstre Sukkertoppen. I midten Sarkofagen -og til høyre Varden og Platåfjellet.
Spredt førr aille vinda fotograferes det i skala STOR. Alle vil forevige naturen, lyset, fjellan. Æ e så full av begeistring at det dirre i hele kroppen, men fingran dirre mest førr at dem e bortdovna av kulde.
Bildet deles med tillatelse. Langt der fremme et sted skal 6 damer inlosjeres på den 120 år gamle sykestua. Mitt turfølge skal gå ytterligere 1 km videre. Hytta er i Hiorthamn og heter Pramneshytta. Isen vi går på e mange steder helt gjennomsiktig- og flere av oss syns det va litt hæftig å se gjennom isen og ned til bunnen. Det blei nån artige “utrop” når det knakk i isen- under føttern våres. Æ må bare si det….omogom igjen. Hiortfjellet nærme sæ.
Takk til Anne-Mette som har tatt det her fine bildet av oss. Kjære jordmor, tannpleier og tannlege – turen vi gikk ilag til Hiorthamn og Pramneshytta va til enorm glede for mæ. Tusen mange takk for delt opplevelse.
Naturen altså <3 Med et sånt ishjerte i vannkanten må man bare føle sæ velkommen og høyt elska ute i naturen. Iskaldt hjerte som gjør at varmen brer sæ i mitt tur-hjerte <3
Bildet er av taubanestasjon. Hvis æ huske rett så kom kullet fra Sneheim, gikk via taubanestasjonen, og ombord i båt for å fraktes ut i verden. Alle slike anretninger/bygg er fredet. Den rosa himmelen, midt i bildet, lyser opp over fjellet Sarkofagen.
Her er det – fjellet æ har venta så på å iaktta på nært holdt. Hiortfjellet. Fjellet gir en følelse av dybde og at det kan “sluke” alt i umiddelbar nærhet. Endelig – Hiorthfjellet <3
Den gamle sykestua – ca 120 år. Her skal 6 flotte damer campere fra lørdag til søndag. Vi fikk se inni hytta. Så koselig- og man kan lett se for seg fyr i peisen og flytene druer i glasset.
Artig å ha bilde av mæ utenfor den gamle syke-stua. Man gjør sæ sine tanka om kordan i alle daga det måtte være her så langt tilbake i tid.
Her skal vi campere på vår “mini-ekspedisjon”. Tannlegen fører an til “hytta si”. Så idyllisk i strandkanten- og helt aleina ligger hytta Pramnes. Fjellet oppafor er Adventfjellet. Her e det værhardt når værguden slår den sia til. I høst var det observert isbjørn i dette området. Tisse må vi gjøre utendørs- og ALDRI uten våpenkyndig tilstede. Med bare èn våpenkyndig på turen så skal ho ut nån gang, å være tissevakt, ila det kommende døgnet. Heldigvis hadde æ utstyrt mæ med “selskapsblæra” så sånnsett hadde æ god samvittighet. Ift isbjørn så følte æ mæ litt trygg siden det både var trapp opp til hytta- og at vinduan va litt oppe på veggen. Æ har jo blitt fortalt i dag at æ har levd, og innbilt mæ sjøl ei falsk trygghet…
Det har begynt å skjømmes. Samtidig som det føles å være laaangt fra Longyearbyens sivilisasjon- så kan sees byen, over Adventfjorden, som ganske så nært. Vi e fullstendig klar over at isbjørnen kan komme sjøveien. Før vi går ned trappa, på hytta, tar vi flere gode overblikk rundt omkring hytta- og ned mot sjøen.
Her e vi – fremdeles godt kledd (helsesekretæren og jordmor-Matja for anl. i samme genser) – i påvente av fyr i kullovnen på kjøkkenet- og i nyere montert peis i stua. Vi e innlosjert i Pramnes-hytta <3 Ute e det blitt godt skjømt, men helsesekretæren e godt forberedt med hodelykt.
Ho jordmor-Matja har tatt ansvar. No skal det bli fyr og flamme i kullovnen på kjøkkenet. Fyr og flamme- ho jordmor-Matja e litt sånn, i fyr og flamme. Ho e ei livlig tøtta. Lite selvhøytidelig- og full av humor. Elendig å spille Amerikaner. I yatzy hadde ho et par omganga med nybegynner-flax. Når det ikkje “gikk veien” i spillet så blei det toill&tøv på ho- og ho slo over til “svenska” og sa; “hur trøtt jag blev. Det hører med til historia at på søndag morgen når øyan skulle på plass- altså linsen….da såg ho dobbelt så godt på sitt venstre øye….grunnen var at ho hadde satt begge linsen på venstre øyet og null linse på det høyre….
Her e ho “Senjorita” / Senja-Rita. Godt plassert i soveposen i påvente av fyr i ovnan. Ei flott dama som tok hensyn til øvrige hyttegjester- og av gode grunner ba om å få ligge aleina på rommet rett frem i bildet. Det e så koselig i stuedelen på hytta. Møblan bringer frem nostalgien, og flere av oss husker av besteforeldre eller andre i familien har hatt lignende møbler. Det kan være greit å legge merke til strikkinga på bordet….
Kullfyrt ovn på kjøkkenet. Personlig så syns æ det e nokka spesielt over å fyre i ovnen med kull, når vi e på Svalbard kor kullet finnes. Ovnsdøra til høyre i bildet er den delen av ovnen kor man kan bake brød…
Vi klargjør til spill- og æ kom med et lurespørsmål, som æ dikta opp for anledninga; “kæm har vært forelska i 2 stykker samtidig? Alle svarte, men svaran som gis på hytta…dem blir på hytta, men det blei latter og store øya når æ sa at æ hadde dikta opp akkurat det spørsmålet….Tøyse-Hege..
Jordmor- Matja og tannlegen. No e det peiskos. Gode historier. Flytende druer i glassan- og kvelden fremdeles forholdsvis ung…akkurat som vi <3
Yatxy – æ imponerte stort. Æ har øvd massevis og vinner ofte over mannen min- så for mæ blei det inga ny opplevele akkurat det med å vin(n)e. Æ trur det e en treningssak kordan “knekk” man har i håndleddet når terninger trilles- ikkje alle va enig i det….dem som va Uenig, va dem som ofte kasta terningan på gulvet :-))))
Lys og varma i hus/hytte. Når det e mørkt og isende kaldt ute e det så koselig å se lys i en ensom Pramneshytte.
Sia æ e et “næphau” med mobilkamera så blei det bare det her ene bildet av aurora boralis – og gjett ka…æ ane ikkje kordan æ fikk tatt dette ene bildet, altså REIN FLAX.. Det ska sies at det “flæsja” med vakkert nordlys over himmelen….
Det e godt over midtnatt, og tannlegen har sagt at no e det på tide å pusse tenner. Like naturlig som at det ligg tannbørste på bordet, ligg det også en revolver.
Tannlegen e våpenkyndig – faktisk mer våpenkyndig enn strikkekyndig…den strikkinga ho la opp til, eller hadde lagt opp til på forhånd, det kunne ikkje sees med det blåtte øyet at den hadde “vokst” ila turen…. Her voktes det mens tenner pusses- og utsikten mot Longyearbyen e vakker..
Når døra ikkje kan låses fra innsiden- og helsesekretæren lure på om isbjørn har vett&forstand til å trykke ned dørhåndtaket- da er gode råd dyre. Æ har med “stroppestrikk” (nokka som hete det?). Heldigvis fikk vi ikkje prøvd ut patenten, eller kanskje var det nettopp det vi gjorde- siden vi ikkje fikk isbjørn-besøk….det får vi aldri vite….
Ho jordmor-Matja har lagt sæ innerst- sia ho e vegeterianer mene ho at isbjørn neppe syns at ho e e interessant måltid, mens æ som e kjøttetanes ligg syntynt an. Uansett, om det helt fatale skulle skje, at isbjørn kommer seg inn i hytta- da har vi en plan om å krype under dobbeltsenga….Våpenkyndig realitetsorienterte oss- og da va den plan helt dustate…
Leggetid – som ungdommer på skoleovernatting blei det en del fnistring&fliring før vi til slutt sovna. Æ sov godt- og hadde det varm i soveposen (lånt av bror Jøran). Våkna av at æ va søkkesvett rundt halsen og det stramma over painnebrasken. Da va det bare å ta av “halsen” og hodelykta…og snorke videre, helt til vi våkna av tissetrang….
Siden vi va så stappemett lørdag kveld- måtte vi utsette ost&kjeks til søndagsfrokost. Vinen måtte vi av naturlige årsaker hoppe over. Det ville ikkje tatt sæ ut å vase i (vin)fylla lange veien tilbake til Longyearbyen.
Det va artig å oppdaga de her gamle boksan på hytta. Æ har nemlig en prikk lik på våres hytta. Når mine nevøa kommer på besøk så vet dem at ho tante-Hege alltid har gåtterier oppi den fine gamle boksen.
Det her motivet e malt direkte på et tøystykke /en duk. “Minnet om mor og far- der hjemme, vil jeg ikke glemme” <3
Hjemturen er et faktum. Isen er så gjennomsiktig at man kan se helt til bunnen. Tanken om at det blei fine bilda og ta- det tenkte æ åssa, helt til æ kom hjem og skulle se gjennom bildan…og ka ser æ da….et “dødningahode”?
Turen e over kjære bekjente <3 Longyearbyen i sikte til høyre i bildet. Æ vil starte innlegget som æ begynte. En spektakulær tur som nok vil være på min topp 5 liste over opplevelsa fra Svalbard det året æ ska være her.
Nån fortjene en liten oppmerksomhet – for gjestfrihet, og som våpenkyndig. Strikkinga nevne vi ikkje her. At de beste minnan skapes rundt bordet kan vi være enig om, men får nån kan det også være de verste minnan rundt bordet…da tenke æ spesielt for dem som tape i Amerikaner.
Tida har flaksa avgårde, 40 arb.daga og flere helger har passert i det her eventyret som nån ville at akkurat æ skulle få oppleve. Takk, takk og atter takk <3
Imårn e æ invitert med, sammen med 3 andre damer fra hospitalet, til “overvintring” (i hvertfall overnatting) på ei hytte uten strøm og vainn. Æ trur at den her overnatting kanskje blir det nærmeste æ kommer en mini-ekspedisjon. Våpenkyndig dame leder an. Det har absolutt vært isbjørn i området kor hytta e. Det blir våpenvakt hvis vi må ut for å gjøre vårt fornødende. Ekskrementer i fast form må vi ta med tilbake igjen. Tusen takk for invitasjonen. Æ har gleda mæ hele uka til denne overnattinga. “Alt” e lagt frem, klar til å pakkes i sekken. Flytende druer i plastflaske må man ha til “overvintring”.
Nødproviant til “overvintring”. Flytende druer e sunt….man opprettholder væskebalansen og får i sæ frukt. Firkløver e sunt….man får i sæ nøtter, som visstnok e ganske så næringstett, man får i sæ melk i fastform….egentlig e man ganske bærga på tur med det her i sekken.
Bildet er tatt fredag 05.11.21 ca kl. midt på dagen. Fjellet rett frem heter Hiorthfjellet. Det er dit vi skal på hytteturen. Ennå er det ganske så lyst midt på dagen. 05.11.15 ble min bestefar Johan, alias “sjefen” født. Han levde til æ va voksen- og æ va svært glad i “han far” <3 Hiorthfjellet e så ruvanes og særdeles vakker under den blå blå himmelen. Tenker at strax skal æ gå nært det fjellet <3
I dag når æ va innom “Fruene” måtte æ bare ta bildet av det her skiltet på disken. Da kom det en ansatt og fortalte at ho hadde vært på utkikk etter et skilt om røyking forbudt. Alle forslag til skilt va veldig kjedelig. Da hadde mannen sagt at han hadde ligganes nokka gammelt. Æ syns bare det her va så kult. Rôgning og Spytning forbudt 🙂
Sommer&vintertid – klokka skal stilles :-)))))
Artige og dekorative ting æ passere daglig på vei til jobb.
Det her bildet syns æ e så vakkert og annerledes i terrenget. Bildet e av taket på frølageret. Det lyssatte taket på Frølageret – i måneskinn, vakkert <3
Æ har tenkt på at det her bildet, på døra inn til Svalbardbutikken, e litt merkelig. Det e ikkje lov å ta med skytevåpen inn i butikken, men dersom man studerer bildet nærmere så e det altså bilde av en isbjørn inne i butikken….
Det e flere skilt æ har fundert over koffør dem pryde veggan her i Longyearbyen. Som det her skiltet? I tillegg skilt av løve og kanin. Æ skal drive litt etterretning på akkurat betydninga av skilting…
Den her staute karn passere æ att&fram til jobb. En gruvearbeider- og når æ no har fått innblikk i kordan gruvesamfunnet blei til, historia gjennom over 100 år- ja da forstår æ, med stor respekt og en slags stolthet, koffør denne statuen står sentralt i Longyearbyen <3
Denne flotte “venninna” mi har nylig fylt år<3 Ho Gerd-May e litt over midt i livet- og ho e et vakkert og omsorgsfullt menneske. Æ e så glad for å ha ho i mi samling av flotte og snille menneska. Gratulere med dagen, Gerd-May <3
Dagbok – no må æ samle litt søvn før æ skal opp og gjyve laus på en miniekspedisjon
En dyktig dåkter, en god kollega og i det hele tatt et fint (med)menneske satte sæ på jernfuggeln i dag, og flaksa avgårde fra Longyearbyen, heldigvis bare for denne gang. Varmere strøk og plenklipping venter sør i lainne. Det har vært fint- og lærerikt å bli kjent med kirurgen Niels- han e nemlig et oppkomme av spennende historier fra opphold i inn/-og utland. Han Niels e roligheta sjøl. Jobbe jevnt og trutt, er svært serviceminded. Hittil har æ ikkje opplevd Uvilje uansett alle xtra gjøremål ila en arbeidsdag. Når æ satte avtrykk av trynet i den doble plexiglassdøra- og det viste sæ at nasn va knekt- da dukka han Niels opp i “hjemmetjenesten”…hadde fixa resept på sm.stillende, henta på apotek- og leverte på døra til mæ. Når det e sagt så måtte han spise sin Anthon Berg sjokolade før han undersøkte nasn min – den dagen det smalt – hahaha :-))))))
Her e vi – æ med kul i painna, hevelse og kutt over nasn. Han Niels med siste rest av Anthon Berg sjokolade. Selvsagt blei det lattermildt når dåktern, him self, ga beskjed om at han skulle undersøke helsesekretæren, men først skulle han nyte sin Anthon Berg sjokolade. Niels, æ uinne dæ virkelig sjokoladenytelsen. Nasn kan vente, den forsvinner ikke, “beveger” seg såvidt bare bitte litt mot høyre.
En liten “avskjedsgave” fra mæ og ho Rebekka – til kirurgen Niels. På gjensyn gode kollega 🙂 Nyt favoritten Anthon Berg.
En annen god kollega- ho hærlige Dokmai, kom susanes med julelukt og julestemning i dag. Nyyyydelige pepperkakehjerta, og hot coffee, julestemninga kom som kasta på mæ. På denne tida, hjemme i Tromsø, hadde julebrød/- og lefsebakst vært i full produksjon. Denne måned fyller huset med gode lukter av julebaks- og æ står stort sett i “melfåkk” gjennom hele november…. I år kan det se ut til at november måned fylles av “snyfåkk”.
Så kom æ hjem fra jobb- siste rest av pepperkake, i bakerste jeksel, holdt liv i julestemninga. Æ klarte rett og slett ikkje å dy mæ…. Du verden kor koseslig det blei i Costa del Haugen – det gjeld å skape sæ ei annerledes og god før-juls-stemning, dog litt tidlig…æ leve etter prinsippet; heller litt førr tidlig enn alt for seint. God før-juls-stemning, Hege <3
Æ ser helt tydelig nokka ca midt i bildet, aldeles bitte litt til høyre for fjellet. Æ skulle likt å visst om nån andre ser det samme som mæ ?
