helsesekretaersvalbard

Kjære Dagbok,

i dag, 13.01. – har æ jobba akkurat 4 mnd på Hospitalet i Longyearbyen.

Det e fremdeles like lett for mæ å mane frem LYKKEfølelsen æ fikk når æ skjønte at æ skulle få oppleve et eventyr – ikkje bare et eventyr, men et Vakkert Eventyr.
4 mnd med opplevelsa, hver bidige dag, som har berika livet mitt- og gitt de mest fantastisk minna til Dagboka mi.
Nån vil si- åssa æ sjøl, at æ e godt over middels impulsiv- og takk min gud i himmelen og ellers rundt omkring for at æ e så impulsiv. Æ e her- og det e ene&alene fordi at æ ønska nokka så sterkt- ønska å gjøre nokka sprøtt for mæ sjøl. Sjansen æ aldri trudde at æ ville få. Den sjansen fikk æ- og æ va “toillat” nok til å ta den.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

De første 4 mnd har vært akkurat slik som æ ofte beskriver med uttrykket- et Vakkert Eventyr.
Det har vært ei ubeskrivelig “reise” i opplevelsa, natur og møta med menneska

.
Den førrbainna corona har vært som en blindpassasjer – den du ikkje ser, men du vet at den kan lure rundt neste sving. 
I det daglige, på jobb, gir æ råd og veiledning mtp menneska som e covid-smitta, menneska som e husstandsmedlem, menneska som e nærkontakt. Svært nødvendig, men til det kjedsommelige, gjentar æ ka som menes med arbeidskarantene, fritidskarantene og generell info rundt de “1000-vis” av coronarelatere spørsmål.

Så blei æ sjøl i kategorien nærkontakt til covid-smittet. Æ trengte ikkje å ringe til nån for råd og veiledning. Æ trengte å ta personlig kontakt med mæ sjøl- og da fikk æ beskjed om kordan æ skulle forholde mæ. På jobb, i det daglige, bruke æ munnbind- og tenke egentlig ikkje så mye over det, MEN når æ tok på mæ munnbind og luska mæ ut fra Hospitalet fikk æ en følelse av skam- og æ va bombe sikker på at alle kunne se på mæ at no va æ på haue&ræva ut i nærkontaktkarantene. 
På dag 3, med negativ hurtigtest, kan man teste sæ ut av jobbkarantene.
Personlig har æ vært extra oppmerksom på min jobbsituasjon- og har tatt gode forholdregler for sikkerhets skyld.

4/4 negative covid-19 testa. Begge nesebor e skikkelig “oppstaka”. Pussig nok kan man bli vant med å snurre en testpinne rundt omkring i nesen som det første man gjør om morran før man får klean på sæ- og en ny dag kan tas i bruk. 

Bruksanvisning på kordan gjennomføre en selvtest covid-19.
Det e bare helt ufattelig kor diger ei sånn bruksanvisning e – i et anna Dagbok-innlegg må æ redegjøre  for ka man kan få forståelse av når man les bruksanvisninga.

Æ va i karantene når ho jordmor-Meta dro til Tromsø – for denne gang. Heldigvis fikk æ gitt ho en hyggelig liten gest som takk for fine tida vi har hatt ilag på Hospitalet i Longyearbyen. Æ har sagt det før, men en god ting kan ikke sies for ofte, ho Meta har delt så mange fine og spesielle opplevelsa og erfaringer fra eget liv, med mæ- og æ e bare så evig takknemlig for at våres veia blei å krysses akkurat her på Svalbard.

Nån andre fortjene også en hyggelig liten påskjønnelse. Æ syns det e fint å kunne gi nokka symbolsk tilbake når menneska har bidradd til at æ- og mine har opplevd nokka av det som e spesielt ved å være på Svalbard/Longyearbyen. 
Takk for sightseeing- og det var til og med 3.juledag <3

Egentlig stod det på skiltet; “reservert parkering for lege”. Akkurat når æ oppdaga skiltet kjentes det ut som at æ satt i “skammekroken” på loftet på Hospitalet. Gode råd er dyre- og med saks, sprittusj og litt gullapp- så føltes det som et privilegium å være “parkert” på loftet. Humøret var upåklagelig- og spritdunsten like så. På do må man- og mat e åssa en nødvendighet.

Dokmai fixer, som alltid, ALT. Det var som roomservice- og når æ følte mæ som verst spedalsk, fikk æ bilde på messenger om at roomservice hadde satt mat utenfor døra til det “aller helligste”. Til og med yoghurt. Herregud, ho Dokmai gjorde min ensomme tilværelse absolutt levelig. Tusen takk aller snilleste Dokmai.

Morrakaffe m/melk – levert av roomservide, Dokmai <3 Det smakte vidunderlig- og bekrefta dermed at æ ikkje hadde tap av lukt/- og smaksans. Tap av lukt/-og smaksans er ofte et symptom på covid-smitte.

Tirsdag 11.01. skulle æ egentlig være en del av teamet som skulle massevaksinere i Svalbardhallen. For min del gikk det “rett i vasken” pga arbeidskarantene. Det va faktisk veldig dumt, men for å bli litt positiv så får æ heller velge å se på de fargerike spisshusan – dem e karakteristisk for Svalbard/Longyearbyen. 11 slike hus ble tatt av skredet i 2015- så da blei æ egentlig litt trist igjen…

Gulrotkake – det skal bli nydelig til en god kopp kaffe. Bare å glede sæ dem som e så heldig å bli invitert 

Forskjellig strikkerier. I påvente av at æ igjen kan komme ut av karantene- og uten å føle mæ uglesedd, å gå på butikken for å kjøpe rundpinne nr. 3 ½, har å supplert med å strikke pulsvarmer.

NÆRbilde, av den her dyktige dåkter`n, e delt med tillatelse. Tusen takk Knut Selmer.
Han Knut e ofte i alle slags media der tema er coronasmitte i Longyearbyen. Massevaksinering i Longyearbyen. Han Knut e kul- og her om dagen sa min kollega til mæ; “ når han Knut slutter- da blir æ å savne han”. Ja, vi blir nok å savne han- men æ e ikkje så sikker på at den “savninga” kommer til å bli gjensidig. Av&til når æ kommer imot han Knut- i ei helsikes fart- og ofte med et spørranes blikk og en lapp i hainna- da ser det ut som han ser etter en rømningsvei. Sia vi nettopp har hatt brannvernrunde og har gjennomgått rømningsveian så kunne han godt ha prøvd og rømt, men så har han en ikkje helt usynlig farge (rosa) på arbeidsoverdelen- det betyr at han e lett for mæ å oppdage uansett kor han rømme. Han Knut e gulle go å ha når æ treng å sparre koroanrelaterte spørsmål.  

Kjære Dagboka mi – æ takke så ækte for mine 4 første måneder i mitt Vakre Eventyr på Svalbard/Longyearbyen

Skrevet fra Haugen

Kjære Dagboka mi

arb.dag 86 sendte mæ rett hjem i nærkontaktkarantene. Nærkontaktkarantene e et faktum  når man har oppholdt seg over 15 minutter og under 1-2 meter fra påvist smittet covid-19. Æ e dobbelvaksinert-og tok umiddelbart en nøyaktig gjennomført covid-19 test. Forresten så trur æ at æ tok testen godt over middelt nøyaktig. Det svei i slimhinnan i begge nesebor når æ snurra rundt med testpinnen. Æ snurra så att&fram at æ va redd det skulle ta fyr- sia det va i nasn så ville æ umiddelbart ha lukta lunta.
Nok om det i denne omgang- neseslimhinnan skal få kjørt sæ nån runda til for å si det sånn.

Dagboka mi – æ e søkkanes imponert over museet i Longyearbyen. Herre verden førr en gedigen opplevelse. 
Når æ skal på museum må æ enten gå aleina, eller æ må gå med nån som e like (detalj)interessert som mæ. 
No har æ vært her i ca 4 mnd- og enda ikkje vært på museet. Den unge jenta som har lært mæ uttrykket; “alt skjer for en grunn”- ho har jaggu mæ rett.
Det va ikkje meininga at æ skulle på museet før ho jordmor Meta kom til Hospitalet. Vi to skulle nemlig gå ilag…i tillegg fikk vi et par “medslengera” åssa- det var selvsagt hyggelig. Alle e inkludert selv om ikkje alle bruke like lang tid på å studere text, gammelt utstyr og utstoppa dyr.
Æ og ho Meta va på museet fra kl. 11.00 til kl. 14.30. Førr en opplevelse!!!!
Æ e  så evig takknemlig ho Meta. Ho e fra Tyskland. Ho e så belest om Norge og norsk historier at på et tidspunkt hadde æ mest lyst å gå i dekning under et selskinn- i skam for min manglende kunnskap om mitt hjemlands historie. Det ho Meta ikkje kan/- og ikkje vet om Norge e kanskje uvesentlig uansett.
Gjennom det her dagbok-innlegget skal æ minnes så godt mitt og Meta`s museums besøk.

Det her e ho jordmor Meta. Ho e utrulig kunnskapsrik, og om æ kan si, godt over middels klok. Når ho flytta til Norge var det selvsagt vanskelig mtp språket. Ho va ikkje “fillabang”. Ho lærte sæ norsk i rekord fart- og for å lære mest mulig om Norge og norsk kultur- tok ho guide-utdannelse. Da hadde ho mann i jobb- og 3 barn. Ho har guida i bl.a. Lofoten. Ho kan massevis om samisk kultur. Alle kan forstå- den dama her e det bare å ta av sæ hatten for. 
Her sitt ho Meta i ei fangsthytta med gardina. Til info så fortalte Meta at det va ho Wanny Woldstad som innførte bruk av gardina i fangsthytta. Så da e lista lagt om kor kunnskapsrik den jordmor-Meta er.

Så e det mæ da- ikkje fullt så kunnskapsrik, men du verden så interessert……og det e ei god forutsetning for å bli kunnskapsrik- at man e ihuga interessert. Så da e æ på rett og god vei….Det va riktig så koselig i fangsthytta- og her kunne nok æ og Meta utveksla litt av kvært i timesvis….

Kjære Dagbok – bildan kommer litt sånn “hipsomhapp”. Museumsbesøket ga såpass mersmak at æ fort forstod at det ikkje blir med bare det her ene besøket. Æ tenke at fremtidig besøk, hos mæ i Longyearbyen, SKAL være med mæ på museum- og da kan æ likegodt være den lykkelige eier at et årskort på museet. 

For årskortet og alle disse flotte- og informative heftan betalte æ KUN 350,- norske kroner. Herre gud det e “gjedd førr pengan”. Faktisk ser æ ikkje bort i fra at æ kan bli å spørre neste museumsbesøk om det virkelig e mulig at det e så billig…

LES OM barske menn- og kordan dem bidro til spiler i bl.a. korsetter…

Denne anretningen kalles “selvskudd for isbjørn”. Maten kan sees i forkant- og geværløpet midt i. En sulten isbjørn fikk knapt nok smaken av gobiten før geværskuddet sendte den til de evige jaktmarker.

Dagboka mi – denne texten kan “hvermandsen” garantert kjenne seg igjen i….i di mest hektiske perioder av livet. Livet som levdes den gang da- og livet som leves nå.

Etter ca 3 timer åpenbarte den her flotte plassen sæ for mæ og ho Meta. Det e en slags lesekrok- eller godt egnet for tilhørere som har omvisning med guide. I hvertfall va det nydelig å bare ligge litt på skrå å starte prosessen med å sortere inntrykk.

Æ og ho Meta fikk hyggelig selskap av Iris og Gølin. Gjengs for alle, som æ har møtt på Svalbard, e interessen, engasjementet og nysgjerrigheta for det her Vakre Eventyret. Æ har møtt så mange eventyrlige damer at æ e helt “overgjedd” i hjertet mitt.

Fangstfolk som dro nordover hadde en drøm om den store fangsten- og om eventyret i den mektige naturen. Uten sammenligning for øvrig- så kan æ absolutt kjenne mæ igjen om en drøm som går i oppfyllelse. Om den storslåtte naturen- og det unike i det her Vakre Eventyret. Best av alt- æ har enda 8 måneder igjen å være i denne storslåtte naturen- og nye årstider skal oppleves…

BØR LESES- historien om den “fastkilte patron”. Han Georg Nilsen fikk ikkje skutt isbjørnen pga fastkilt patron, han blei drept av isbjørnen. Da han kom ikkje til svars- dro to kompiser for å leite etter han. De to blei funnet omkommet- trolig frøs de ihjel. En professor klandra sæ sjøl for at han hadde tillatt de to å dra avgårde. Det blei for tungt å bære- og professoren tok derfor sitt eget liv. 4 liv gikk tapt pga en fastkilt patron.

Det e selvsagt ikkje lov å drepe isbjørn – KUN dersom absolutt selvforsvar. Den utstoppede isbjørnen ble drept i selvforsvar, på 1 ½ – 2 meters hold. Kanskje det ikkje fremkommer helt tydelig på bildet, men isbjørnen e så vanvittig gros- og veier flere 100 kg.

Eventyrlige damer altså – å være eventyrlige dame, i riktig “gamle daga”, står det evig stor respekt av.

Polarreven e som alle andre rever – en luring. Han e liten og lett- og har sine metoda for fangst av det som finnes bl.a. under isen.

Historia om kordan Svalbard blei oppdaget ved en tilfeldighet. Drivis var utfordrende- og fartøy derfor avgjørende for om man kom sæ videre, eller måtte gi slipp på drømmen om å nå Nordøstpassasjen.

Rett&slett- æ vet ikkje om æ hadde klart å beholde roen, og klargjøre mitt våpen, om denne “kosebamsen” plutselig røyste sæ opp på to og fræste til mæ. Derimot vet æ med sikkerhet at æ hadde IKKJE fræst tilbake….

Ei svært nyttig bok- enten man skal være fastboende, eller bare ei langhelg i Longyearbyen. Boka inneholder også god informasjon om plante- og dyrearter. 

Lite visste æ om, når æ passerte de her vinduan på Svalbard-butikken, kor interessant og lærerikt det skulle bli med 3 ½ time på museet.
Et vakkert kunstverk laga av sny&vind. Når æ har tid, og ser mæ rundt, dukker det stadig opp flotte uttrykk i naturen, på bygninger og mennesker&dyr, i det her Vakre Eventyret.

På nyhetene i dag; Turistene på vei tilbake til Svalbard. Det har vært “storfint” besøk av bl.a. næringsminister i dag, 10.01. Ift håndtering av coronasituasjonen og testregimet har myndigheter vært svært uklar i sine bestemmelser. Det e vel ikkje nokka unikt i at myndigheter har vært uklar. Det er vel mere regelen enn unntaket. Så får vi se om “ministeren” har bailla nok til å ta en avgjørelse etter å ha vært på Svalbard / i Longyearbyen. 

Ei dansk dama, ho Kate Mortensen, ho e turist på Svalbard. Det æ omtale som mitt Vakre Eventyr blir direkte oversatt til dansk ?  “en vidunderlig opplevelse”.

I nærkontaktkarantene – og hittil negativ covid-19 test. 
Æ krysse det meste og håpe på det beste. F U C K  C O R O N A!!!

Skrevet fra Haugen

Kjære Dagboka mi

Atter ei uka til ende på Hospitalet i Longyearbyen. Fytti katta- den ene uka etter den andre bare fordufte….Æ minne mæ på å nyyyyyte ALT hver eneste dag <3

Vi jobber på, æ og ho Rebekka. I tillegg har en kollega vært innom og vi har funnet det nødvendig å “rydde litt”. Det vil si at “svart-sekken” i makuleringsmaskinen blei proppfull. Likeså blei søppelbøtter fylt til randen. 
Tirsdag 11.01. e det ny runde med massevaksinering i Svalbardhallen. 

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Etter jobb e fritida mi ofte prega av UTEtid. UTEtid betyr på tur med “Aktiv i friluft Longyearbyen”. I tillegg hiv æ mæ med på andre tura når æ blir invitert. Æ har gått i baret- og sagt ja til invitasjon om tur til Varden på natt-mårran. Da blir æ henta kl. 06.20- og gjengen e i gåinga kl. 06.30. Opp&ned til Varden tar ca 45 minutter. Etter det speed date med dusjen, hoppe i klean- og komme sæ på Hospitalet.

Som regel sitt kollega-mamma Hege “in front”. In front betyr at du håndtere ALT. Alle forespørsler pr tlf, alle henvendelser med personlig oppmøte i luken. I tillegg gjøres forefallende arbeid i ledige stunder. Forefallende arbeid er et vidt begrep. I all hovedsak handler det om scanning av dokumenter. Overføre til leger innkommen elektronisk samhandling med andre helseaktører. Korrigere og justere avviste BKM(behandlerkravmeldinger).
Dagboka mi – æ må huske at det e ikkje rom for et kjedelig øyeblikk i ekspedisjonen på Hospitalet i Longyearbyen.
Denne uka har kollega-mamma inntatt backstage. Det funcke alltid best å gjøre forefallende arbeid når du kan jobbe tildels “Uforstyrret”.
Det e viktig at ho Rebekka får trening i “hovedrollen”. Æ skal nemlig snart avgårde, med helikopter, til Barentsburg igjen- og da må ho Rebekka “holde fortet” aleina i exp. på Hospitalet.

Onsdagsturen 05.01., til Varden. Det var så mange turglade og flotte menneska at det var nødvendig med 3 turledere.
Som sagt tidligere, i Dagboka mi, har æ fått (les; tatt) rollen som fotoansvarlig på alle turer med Aktiv i friluft. Det har vært så mange fine bilda at æ har fått forespørsel fra Aktiv i friluft om de kan få bruke av mine bilder som “reklame”.
Veldig mange møtte opp til onsdagsturen- og det kan være 2 grunner til det; Nyttårsforsett om lettere i kroppen- og bedre helse, eller rett&slett god “reklame på ryktebørsen” for Aktiv i friluft.
Så e det litt artig da at ALLE på tur syns det er helt innafor og ta oppstilling, på kommando, til et kult bilde- tusen takk. Alle kule bilder blir til vakre minner i Dagboka mi.

På vandring mot Varden…

På vandring ned fra Varden. Bonus er den vakre utsikten over Longyearbyen

Etter onsdagsturen møtes flere av oss for en “utstyrskveld” – gjennomgang av nødvendig utstyr til mini expedisjonen til Ny-Ålesund.
Ost, kjeks, vin og masse utstyrsprat.
Tusen takk til Iris som stiller “svært lokale” til kveldens begivenhet. Fra spøk til alvor- der det er hjerterom – er det husrom nok uansett kor lite lokalet viser seg å være. Iris er gulle go…

Ei flott artigtøtta som prøvesitter underlag og bedding. Det har vært så hyggelig å bli kjent med ho Iris. Æ glede mæ til å gå på tur med den her allsidige dama. Ho e ikkje skvætten av sæ. Ho har gjort mye spennanes, og har stadig plana om enda mer utenfor A4. Alt omkringligganes på bildet e “nødvendig” utstyr på tur i 2022. Nødvendig og nødvendig…..komfortabelt e kanskje et mer dekkanes ord…

Æ trur det skal funcke rimelig bra å sove i en slik bedding. Liggeunderlag inngår i prisen fra Hurtigruten Svalbard. Brillan e ferdigkjøpt- og dem e tatt i bruk til terningkast max.

Må bare takke Maria og Jon som har bidradd til å bringe med- og gjennomføre “utstyrskveld” for deler av gjengen som skal til Ny-Ålesund. Tusen takk for omtanken om at vi bør ha med duganes utstyr til våres mini-expedisjon- dokker e gulle go…

Fredag morgen, 07.01.22 kl. 07.00. Det blåse fra aille himmelretninger. Beskyttelsesbrillan e fantastisk å ha når været viser seg så vakker som det her. Platåfjellet ruver gjennom vindkastan og snyføyka.

Æ og turvenna kl. 07.00 v/Varden. Æ står i midten. Turen til Varden tar ca 30 raske minutter til toppen. Gjennom vindkastan kan sees ned mot Longyearbyen i bakgrunnen. Takk for mårraturen Sirianne, Gølin, Maria, Tore, Egil, Jon, Pierre.

Her e ho Dokmai- ho som e blitt mi gode venninna, både på jobb og privat. I dag hysja ho mæ avgårde fra jobb kl. 16.00. Gulvet i expedisjonen skal bones – det skal bli såpe glatt. Det spørs om æ må bruke bråidda på jobb på mandag.

Åiiii, det her bilde vil stå som et beskrivanes minne om fått&råkk ute på tur i Longyearbyen. Ikkje hvilken som helst tur. Her e vi akkurat kommet tbake i bilen etter Vardentoppen ca kl. 07.30.
Det e bare vi, æ og ho Maria, som har vært på Vardentoppen. Utenforstående kunne fort ha ringt til sysselmesteren og varsla om at romvæsn har gått iinn for lainning på øya i det Vakre Eventyret.

Skrevet fra Haugen

Kjære Dagbok

Det e rart, men åssa fint, kordan hverdagen fort går tilbake til normalen etter ei fin og annerledes jule- og nyttårshøytid. Heldigvis elske æ å gå på jobb- og det har vært godt å være i full vigør, på Hospitalet, etter at kjæresten dro til Tromsø.
Arbeidshverdagan går fort. Æ har ikkje et kjedelig øyeblikk. Æ har nokka å gjøre absolutt hele tida. Æ e no kommet til 82/82 arbeidsdaga på Hospitalet. Det kjennes overkommelig stort sett det meste æ håndtere ila arbeidsdagen. Treng æ assistanse ift problemstillinger av ymse slag- så føle æ absolutt at mine kolleger e lydhør og behjelpelig. Det kjennes trygt og godt å ha nån å sparre med dersom behov.
Å føle mestring i sine arbeidsoppgava betyr masse, enten man e fersk, eller man e dreven i sitt fag.
Æ kommer i kontakt med flotte folk, som trenger Hospitalet for ditt&datt. 
Erfaringa æ har fra Tromsø kommunale legevakt e Uvurderlig – det må æ bare minne mæ sjøl på. Fy flate- æ e så takknemlig for min nærmeste leder v/legevakta- han som ga mæ muligheten til innpass med så mange dyktige sykepleiere. At æ, som helsesekretær, fikk den muligheten e bare helt sykt- og takknemligheta har æ overøst han Stian med.

Kjære Dagbok – en drøm e i ferd med å bli til virkelighet – VIRKELIGHET.
Når æ har sett TV-program med bl.a. Lars Monsen, Cecilie Skog og Tonje Blomseth – har æ drømt mæ bort – “tenk om æ kunne fått mulighet til å oppleve bare nokka i nærheten, uten sammenligning for øvrig, det dem har opplevd”.
Så plutselig en fredag før jul- spør ho hjertegode Maria, om æ har lyst å være med på en miniexpedisjon til Ny-Ålesund. Æ måtte bestemme mæ fort sia det kun va 10 plassa disponibel. Æ bestemte mæ DER&DA- og æ sa JA.
Umiddelbart sendt ho Maria mld til arrangør- og dagen etterpå va æ påmeldt.
Etter hvert som tida har gått har æ forstått kor utrulig heldig æ e – tenk å få oppleve en sånn tur. Æ e takknemlig herfra til Ny-Ålesund.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Æ og Morten har vært middagsgjest hos en spræking som har gått akkurat turen vi skal “gi oss i kast med” i slutten av mai. Han som har gjennomført turen har laga ei fenomenal minnebok, med kart og alt som ei seriøs minnebok skal inneholde. 
Herre verden kor æ glede mæ til 27.mai 2022 – æ glede mæ sånn at det krible i hele kroppen.

Når æ glede mæ så masse, da må æ ta frem- og se på vesentlig utstyr til turen. Ho Cecilie Skog skal selvsagt bære vekta mi i dagesvis. Gode sko, inngått av mine føtter over lengere tid, skal holde mæ varm og gi støtte rundt “gamle” ankla. Bror Jøran sin sovepose duge så det suse- og det e fordi brodern aldri kjøpe nokka “skjit”. Dessuten fikk æ prøvd soveposen på hytteturen – og dæsken den funcka såpass at æ både måtte åpne glidelåsen og kle av mæ et lag klær ila natta.

Så e det sånn at æ har møtt mæ sjøl litt i døra. Æ har hatt det artig på bekostning av dem som dræg rundt på dekk – VELDIG artig. Bl.a. stoppa æ en kar og spurte han om æ fikk sitte på oppi dekket – så fikk han ytterligere nån av 50 kilo å dræge på. 
Æ etterspurte på facebook, her i Longyearbyen, om nån hadde dekk å avse. 
Folk altså; ei kom kjøranes til Hospitalet med 2 dekk. Ei som va utflytta sendte mld, med adresse, om kor æ kunne hente 2 dekk under ei trapp. Så no har æ 4 dekk, akkurat nok til en bil, men dekkan skal gi mæ girlpower til å dra pulk time etter time.

I tillegg til å trene med dekk- og å trene styrke og utholdenhet- så e det vel så viktig å trene på å  tåle vær&vind.
Bildet e tatt mandag ettermiddag 03.01. Været va absolutt verdt å trene i; 15 kalde grader- som med vind utgjorde 28 effektive kalde. Bildet e ikkje tilgjort, men sånn måtte æ kle mæ for å holde varmen- og for å beskytte ansiktet.
Turvenninna mi syns at æ såg ut som en banditt. Æ kunne bare svare at bandittan finn ofte hverandre….

Her e nemlig den andre banditten. Konklusjonen etter mandagens tur blei at neste gang skulle banditten ta i bruk sine nyinnkjøpte beskyttelsesbrilla. Det nøtte nemlig ikkje å knipe øyan igjen.

Her e åssa banditt nr 3, turleder Håkon. Æ velge å kalle oss “De 3 bandidos”.
Dagboka mi; æ må minnes at han Håkon alltid stiller opp som våpenkyndig når “fjolls-til-fjells” plutselig får lyst å gå på tur. Vi har ei klar arbeidsfordeling på tur. Æ e fotokyndig. Han Håkon e våpenkyndig. Ho Gøling gjenstår å se ka ho e brukanes til, men foreløpig e ho “lyset” for oss- altså ho har ei seriøs hodelykt som kan lyse opp hele Longyearbyen dersom kraftverket “tar kveld”. Jada, på bildet e det ho som har fyrt opp hodelykta si. Syns det ser ut som et romskip som går inn for landing.

Ho Gølin har hatt trøbbel med kjettingan (broiddan) på turen. Håkon turleder tar ansvar og ber om å få reparere utstyret til ettermiddagsturen på onsdag. Tilbake til den hodelykta igjen. Æ må huske å spørre om det finnes ei innstilling på lysstyrken.

Platåfjellet mandag ettermiddag. Sykt vakkert og svært innbydende, men vi klarte å stagge oss- avventer tur dit ved en annen anledning.

I tillegg til utendørs trening- så har vi starta trening innendørs på Hospitalet. Rompe, mage, lår, overkropp og arma skal styrkes frem mot turen til Ny-Ålesund. Herre verden kor lettvindt. Etter jobb e det bare å gå ei trapp opp- og der åpenbare det sæ et treningsrom som består av treningsapparata vi treng for at blodåra på halsen får kjørt sæ. Lite visste æ om kordan det utarta sæ, men ho Rebekka, våres PT, syns at mora e ganske strong- og at det vises på halsblodåra.

Det e viktig, iinnimeillom, å slappe av fra trening UTE&INNE. Da “vokser” arbeidet på genseren som æ strikker til ho SUPER-Snille Dokmai.
Faktisk oppleve æ kveldsstunder på Costa del Haugen som svært koselige i mitt eget selskap. Når arb.dagen, treninger og innkjøp er unnagjort e det nydelig å sortere inntrykk og se litt TV mens håndarbeid sørger for ro i ræva.

Igjen- tenk at æ har vært så heldig å få invitasjon om å være med på en miniexpedisjon til Ny-Ålesund. Takknemligheta kan ikkje beskrives, den kjennes kun inni hjertet mitt. Takk, Maria, for at du syns at æ kunne passe til å være med dokkers gjeng på “Eventuren”  – tusen takk

Skrevet fra Haugen

Kjære Dagboka mi.

Aldri hadde æ vel drømt om at æ, og nån av mine, skulle få oppleve å feire jul- og nyttår på Svalbard, i Longyearbyen.
Til det kjedsommelige har æ gjentatt; “tenkt, Morten, her e vi. Vi oppleve jul- og nyttårsfeiring i Longyearbyen. Hver gang fikk æ samme svaret tilbake; ”ja, vi gjør det”. 
Faktisk e det evig nok entusiasme førr mæ. Det e greit at ikkje begge i et forhold e like entusiastisk HELE TIDA :-))))))
I disse dager har LYB vært så stille. Det har vært som en koselig film med rolig tempo. 
Innbydelsan har stått i kø. Akkurat det har åssa vært som en film – en film om gjestan som e ikledd finklea, og kan sette sæ til bugnanes bord (bortsett fra at mannen, han Morten, ikkje trakk ut stolen for kona si). 
 

Invitasjon nr. 1.
På tur på jobb onsdag morra (29.12. kl. 07.55) fikk æ haik med hunden Copper og Astrid. Det va lenge sia æ hadde vært passasjer på spark. Minna om barndommen, når vi kjørte tog med spark, kom for en dag. 
Han Copper va såpass satt ut av “haikar,n”, tidlig på morran, at han oppførte sæ ikkje akkurat som en trekkhund, men heller som en nysgjerrig-Per. Ho Astrid flirte, og æ va livredd for at vi skulle kjøre i hundepotan og skade han Copper. Æ trur han Copper hadde sansen for haike-dama- når æ gikk av såg han nemlig veldig betutta ut. Takk for SPARKEturen fine Copper <3

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Invitasjon nr. 2
Ho Astrid e min dyktige, rause og omsorgsfulle kollega på Hospitalet. Han Jon e mannen til ho Astrid. Både æ og han Morten kjenne på gleden av, og takknemligheta over å ha blitt kjent med det her SUPERparet, Astrid og Jon. Når våres veia en gang skilles, da vet vi at våres veia igjen skal krysses – vi vet det <3

Kjære Astrid og Jon – tusen takk for invitasjonen til et herskapelig middagsbord. Dokker to lyse av gjestfrihet og man føle sæ så velkommen at det e rett før man “haille” sæ på sofaen etter et fabelaktig krabbemåltid.

Magen blir mett lenge før øyan. Et hinsides krabbemåltid- og med overhengende fare for at vi måtte KRABBE hjem. Husets herre&frue var føre var. Når gjestan klarte å røyse sæ fra bordet- og fikk retta ut overkroppen – da va dem så elskverdig å ta sparken fatt- og følge oss helt hjem til Costa del Haugen. Det e mulig dem lukta lunta at æ kunne finne på å haille mæ på sofaen. Takk for at dokker såg gjestan dokkers vel hjem. Dokker e bare sånn, Astrid og Jon.

I tillegg til krabbe var bordet dekket av det heftigste tilbehør. Husets frue hadde blant annet bakt surdeigsbrød- og det smakte helt nyyyydelig. 
Dette måltidet rager i toppen…..
I tillegg til selve måtidet- var øvrige gjester som æ skulle ha valgt dem sjøl <3

Til og med Amarylissen trives på Svalbard. Når æ har så lite julepynt for øvrig- da oppdage æ virkelig kor vakker blomsten e. Lag på lag brette den sæ ut. Hvert blad e helt unikt. Egentlig som oss menneska. Når vi får slått rot, blir trygg, får næring- og kjærlighet. Da evne åssa vi å “brette oss ut”, dele av oss sjøl. På den måten e hver enkelt av oss menneska unik. Hittil i mitt opphold, på Svalbard, har æ møtt- og blitt “kjent med” så mange unike menneska- æ har rett og slett ikkje ord, men e bare så evig takknemlig.

Invitasjon 3
Det e lenge sia ho Dokmai og han Bjørn inviterte oss til å feire selveste nyttårsaften ilag med dem. Faktisk har det vært veldig fint å vite, i god tid, kor denne helt spesielle kvelden skulle være. Vi trives svært god ilag med Dokman, Bjørn og datter Elise.
Der har æ faktisk vært såpass mye- både på besøk og å laga mat, at visst æ vil legge mæ på sofaen så gjør æ det. 

Når ho Dokmai dekker til “festbord”- da e ingenting gjort tilfeldig. Servietta brettes med omhu. Æ glemte å spørre, men skal huske å gjøre det, om ho har brukt linjal for å måle brettekaintan.

Av bildet forstår man at kokken e heller ikkje av den tilfeldige typen. Ytrefilet av rein. Selvsagt blir det en påstand, men æ trur ikkje nån andre enn han Bjørn kan servere det AKKURAT sånn her. Kjøttet så mørt- at med et litt tjukt sugerør så kan det hende…..
I største takknemlighet- takk for invitasjonen og maten, Dokmai og Bjørn, dokker har gitt oss et heidundranes minne om en helsikas annerledes og vakker nyttårsaften. 

Når den her ostekaka kom på bordet, som dessert, da trudde æ at han Morten skulle dåne. Han elske ostekake. Dessverre har æ ikkje bilde av Bjørn`s karamellpudding (min personlige favoritt), men den e så rååååå gooood at æ treng ikkje bilde for å erindre. Visst æ herje litt med smaksløkan mine kan æ lett mane frem både smak og konsistens ( i skrivnede stund fikk æ faktisk vainn i munn).

Kl. 23.30 hyre vi oss for en utendørs stund, av usikker varighet. I sekken har vi pappkoppa og 2 flaske sprudlende. Vi e så sprudlanes i oss sjøl- så det kan fort hende at vi blir å sprudle over.
Han Bjørn har, tidligere på dagen, reservert tundraen nærmest oppskytingsrampen. 
“Hujedamej sånt barn han var”- han Bjørn. Tenk at det hadde han osså fixa- den aller beste plassen på tundraen. Der stod vi 4, så nært rakettan at æ vi redd vi skulle få oss en ufrivillig måneferd- og med tanke på kor isanes kald æ va på fingran så va æ ikkje klar for en tur ut i verdensrommet.
Vi va vitne til et fantastisk skue. Et kunstig himmelfenomen som markerte inngangen til et nytt år – året 2022. 
Alle kyssa hverandre. Altså, æ kyssa med han Morten, og ho Dokmai kyssa med han Bjørn. Utover det var det hardhendt klemming- også litt for å holde varmen. 
Takk, Bjørn, for beste plassen å beskue et fargesprakende nyttårsfyrverkeri.

GODT NYTT ÅR 2022 <3
Det har vært ei enestående jul- og nyttårshøytid. I alle år har æ sagt at æ ALDRI kom til å “dra bort” i jula. Den her jula va æ ikkje hjemme med alle dem æ elske- æ va borte den her jula. Det blir ikkje riktig å si at æ elske dem som har gjort jul- og nyttår til en fantastisk opplevelse for oss her på Svalbard, men æ står helt inne for å si at æ bryr mæ veldig om sånne folk- og sånne folk blir man glad i. Tusen takk for den magiske nyttårsaften.

1.nyttårsdag satt æ på samme sofapute som Morten stort sett hele dagen. Planen om en luftetur – det blei med planen. 
Nesten 2 uke med besøk av kjæresten har vært veldig fint. Vi har bittelitt forskjellig aktivitetsnivå, men har balansert aktiviteten til begges fornøyelse.
I dag kjørte vi, æ og Dokmai, Morten til flyplassen. Det e blitt en tradisjon at ho Dokmai e både sjåfør og fotograf. Tusen takk gode Dokmai.
Æ lure på om æ kan ha lagt nokka på mæ i jula? Æ syns nemlig at han Morten blei så fremoverbøyd når æ hoppa opp på han – forrige gang stod han så rakrygga når samme bildet skulle tas….

I ettermiddag, når han Morten skulle dra,- da kom ho Aurora borealis som et vakkert farvel. Som for å lyse opp på himmelen når jernfuggeln skulle frakte mannen min tilbake til Tromsø-byen. Æ satt i biln og va helt auforisk – ho Dokmai trødde inn gassen og kjørte til by-hundegården. Faktisk trur æ at bilen fremdeles va i fart når æ hoppa ut for å ta bilde. Æ trengte et sånt bilde, på himmelen, når mannen skulle dra – så tusen takk, Dokmai og Aurora borealis, for at dokker fixa det her vakre maleriet for mæ.

Jul- og nyttårsfeiring på Svalbard, i Longyearbyen, har vært en opplevelse av aldri ville vært foruten. Faktisk ville æ gjort det igjen- og da med alle æ elske.

Skrevet fra Haugen

Kjære Dagboka mi,

stille og rolig, kommer- og går juledagan i mitt Vakre Eventyr her på Svalbard.

Vi nyter JULEstillheta- æ passelig avkledd (ikkje sånn avkledd/naken), og han Morten fullt påkledd.
Mannen forstår ikkje kordan æ kan sprade rundt i singlet og “bærlægga”. Sjøl har han “bosatt” sæ i tjukkgenser han fikk i julegave.
I dag hakka han tenner mens han varma fingran på en varm kaffekopp, innendørs.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Dagboka mi- æ må få nedskrevet minna fra 1.-3.juledag
1.juledag e liksom dagen for kun avslapping, og det e absolutt overhenganes fare for at man blir vasanes rundt i pysjamas hele dagen.
Æ kjente på ansvaret for å arrangere en liten luftetur for mæ og mannen- både for frisklufta sin del, men åssa for å få maten til å fordele sæ rundt omkring i systemet.

Lufteturen gikk litt rundt&omkring. Lystenning i den vakre lille røde kirka. Det e nokka med den gode stillheta i kirkerommet. Å tenne lys syns æ e en fin ting. Tenne lys for dem man tenke på og savne. Familien sin- eller nån man vet som ikkje har det helt optimalt i julehøytiden. Selvsagt kan lys tennes, med samme formål, uansett kor man måtte befinne sæ- personlig syns æ at æ kommer nærmere dem æ tenke på når æ tenne lys i kirkerommet.
Også i kirka MÅ æ bare si til han Morten; “tenk at vi e på Svalbard denne jula. Det e så spesielt og vi må bare memorere hvert øyeblikk”. 
Faktisk når æ tente lys tenkte æ på nettopp det. Tenkte på det øyeblikket æ fikk beskjed om at æ hadde fått jobben på Hospitalet i Longyearbyen. Herre verden for en lykke. Amen.

1.juledag – æ tenne lys for alle æ e glad i. Æ tenne lys for dem som e dø- og som æ savne iinnerst i sjela. 

En engel i den vakre røde lille kirka <3

Vi to på tur 1.juledag. Det va nydelig med frisk luft i nasn- og å bevege litt på armer og bein. Nån har korte bein å bevege på- og nån har lange.
Longyearbyen e så stille i romjul.

Mannen på torget i Longyearbyen. Stillheta rår i sentrum. 
Æ engste mæ litt xtra når det e stille. Nesten ingen bila som lage lyd. INGEN onga å se/høre. Pga stillheta innbille æ mæ at isbjørn lettere kan trekke til sentrum. Æ tenke at det e masse god matlukt fra søppeldunka, men han Morten mene at isbjørn ikkje like julemat- så det e ikkje nokka å være redd for. Æ e ikkje så bombe sikker på at det e helt sant….

2.juledag. Den her biln må ha kjørt rett inn i ei hæfti julebelysning- og ikkje kommet sæ laus igjen..

2.juledag – æ har invitert mannen med på gløgg-date.
Først gikk vi en runde ned til UNIS. Deretter dinga vi på hos ho Dokmai og ønska god romjul. 
På torget er det bygd nokka som æ trur kan være en slags scene. I hvertfall kan man sitte helt i ly for vær&vind.
Der satt vi, æ og mannen. Ellers stille rundt&omkring. Termosen blei tom og vi rusla til leiigheta igjen.

Gløgg-date med mannen. Sannelig trur æ at han varme fingra på gløggkoppen.

Ei fin stund- og gløggen smakte godt ute i kuldegrader.

Det e satt inn vindu i veggen på scenen. Det gikk ikkje spesielt lang tid for fingran neste frøys fast i viduet.

Vel hjemme igjen – blei æ minna på at nån har gjort sæ xtra flid med årets julegave til mæ. Ei god venninna har tenkt på mæ når ho har bakt til jul. Takk, Sylvi. Denne kan brukes til det den er ment- og etter det skal den henge på juletreet.

Mandag 3.juledag. Det er dagen for sightseeing.
Fysioterapeuten på Hospitalet har stilt sæ til disposisjon som guide. Hvis ho skulle “takke av” som fysioterapeut- så hadde ho glatt funcka som verdens beste guide rundt&omkring i Longyearbyen. Ho fortalte om Endalen og Todalen. Om gruve 7, Bolterdalen, Lia, Haugen, om ulykker i gruver, om folk og bygninger, og hundegårder osv. Bildet er tatt ved BaseCamp.
I baksetet satt vi- to helsesekrtærer og ei jordmor-Meta. Mannen med de lange skankan satt fremme sammen med guiden.
Alt vi lærte- og flotte historier ila 2 tima i Rød-biln.
Kjære gode og snille Kristin. Tusen trillioner takk for at du gav av di tid for å gi oss så god guiding i dette Vakre Eventyret. Ingen kunne gjort det bedre enn dæ.

Fra guidet tur med Kristin. Bildet e av Gruvefjellet med Julenissegruva (gruve 2B)
Det var så stjerneklart og bare nydelig mandag 3.juledag 2021. En perfekt kveld for guiding.

Bildet tatt fra BaseCamp og over mot en av de flere hundegårder i Longyearbyen.

Marve Fleksnes og Modern. Denne mannen altså. Rolv Wesenlund, alias Marve, ER humor. Vi snakka litt om det, æ og mannen, at nåtidens humor kan knapt måle sæ med førtidas humor. 

I tillegg til Fleksnes og Modern har vi sett “Iskaldt hav” – 6 episoder. Anbefales på det sterkeste (NRK). Takk for tipset Kristin fysio.

Da e æ begynt å samle på DEKK – æ som har flirt av- og tatt bilde av alle di “tøvingan” som fær rundt og dræg dekk etter sæ.
Egentlig glede æ mæ til å skrive minna om mi DEKKhistoria.
Det har sin grunn til at æ e nødt å begynne å belaste kroppen med dekktrening.
Artig nok fikk æ den her mld i dag; “du e nødt til å dra på skuterbelte Hege……for da blåser du ikke bort når det blir stekt vin”…..etterpå blei mld korrigert til sterk vind…..

Uansett så har æ et spennende og krevende eventyr foran mæ – en xpedisjon i mai-22.

Skrevet fra Haugen

Kjære, kjære Dagbok.

Nån daga siden sist no- den naturlige forklaring e at æ har vært face to face, ikkje hatt fokus på face to facebook.
Onsdag 22.12. kom Kjærligheta mi til Longyearbyen. Ilag oppleve vi- og ho Rebekka, ei 100% annerledes julefeiring.
Æ/vi bestemte oss lynfort for at årets julefeiring skulle bli på Svalbard. “Alle” sa; “hvis du bare skal være dette ene året på Svalbard- da bør du få med dæ julefeiring også”. Æ va ikkje ond å be- og Mannen e så hyggelig når han sir at det e det samme kor han e, bare han får være ilag med kona si når det e jul. Herregud førr en lettvint Mann å ha med å gjøre.
Det skal sies at æ har hatt et par “skriketokter”. Vaska og ordna til julehus, i Costa del Haugen, mens salte tåra har fylt vaskebøtta til randen.
Gråtsprengte øya- og masse tanka om “alt&alle” der hjemme.
Æ trur det biikka over når æ i tillegg begynte å tenke på det faens juletreet vi ikkje fikk henta i skogen i Lakselvdalen. Kanskje va det også savnet av skogen som spilte mæ et aldri så lite (jule)puss?
Julefeiringa for oss e alltid å være med mange nære&kjære i familien, store&små, spill, mat&drikke, latter&læven- det å være ilag med dem man elske mest i heile værden.
Når snørr&tåra blei skylt ned med dopapiret i dass – måtte æ stramme mæ opp, det va faktisk helt nødvendig, eller ville det blitt ei hælv…..julehøytid.
Når æ kom dithen klarte æ å mobilisere å tenke på alle de flotte og dyktige kolleger på Hospitalet som vi skulle feire julekvelden sammen . Tenk å få oppleve det, Hege – det e ikkje alle forunt, og det e du så SUPERheldig å få oppleve. S K J E R P  D Æ!!

Onsdag 22.12.21 – Mannen kommer for julefeiring med kona si – på Svalbard/Longyearbyen. I utg.punktet skulle Dokmai hente Morten kl. 15.00, så kom det nokka i veien, og M fikk beskjed om å ta flybussen.
Avgang med jernfuggeln fra Tromsø va 1 time forsinket. Ikkje alle va like heldig som M og kom sæ avgårde til Svalbard. Av 2 fly var det ca 50 personer som av ulike coronatest-grunner ikke kom med seg med flyene. 
Pga forsinkelsen blei æ og Dokmai å hente M allikevel. Gjensynet skulle bli et søkke vått kyss, men med munnbind så blei det et enkelt; VELKOMMEN, Morten. Det enkle er ofte det beste- og kyssinga fikk vente. Så e det jo det at den som venter på noe godt – venter ikke forgjeves.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

23.12.21 – absolutt flere enn mæ som ser ut til å være kjempe glad for at Morten kom til Longyearbyen for julefeiring. Når det e sagt så har æ aldri sett ho Dokmai med “nedover-munn”- altså “surleppa”. Den dama, altså – kan godt si at det er Sunshine på Hospitalet året gjennom. Ho Dokmai e blitt en god venn for mæ i Longyearbyen. Tusen takk, Dokmai, for små&store stunder vi opplever ilag. Du e gulle god <3
Det er torsdag- og lille julaften. Julelunsj. I utg.punktet hadde vi fått beskjed om at utenforstående, pga smitteverntiltak, ikkje fikk være med på årets julelunsj.
Heldigvis blei det allikevel tillatt med besøkende til julelunsj. 

I 2.etasje på Hospitalet har ho Dokmai pynta så (jule)flott. Det blei en koselig julelunsj med 21 sultne ganer. Min kollega- og datter, Rebekka, måtte avstå fra lunsjen pga litt urven i formen. Med kollegastøtte, fra mamma, blei vi enig om at det viktigste var å bli med på julemiddagen den gjeveste kvelden, julekvelden.
Æ kunne ikkje skylde på allergi, her var verken svibel eller julestjerna, men det snørte sæ i halsen og svei i øyan når julesanger runget i rommet. Ho Torunn fra kirka var for-sanger, og satte standard for følelsan ila julelunsjen.
Takk for maten, den var god, men litt for masse laks etter min smak.

Julepynten e hjemme i Tromsø. Pakka ned i 6-7 svære plastbakker. Æ begynte å leke med tanken om at Morten skulle ta med nokka pynt. Heldigvis slo vettet inn- og æ avlyste den toillate tankegangen. Litt pynt måtte æ vel få til. Pynta nån hvite lys- og plasserte en svibel i et stort glass. Det helt enkle kan åssa skape stemning.

Æ fant ei lita hvit skål i skapet. Plasserte en svibel oppi. Litt tørka kvist med kongle, og ei (jule)rød kula passa fint med det andre (lånt og til ½ pris) på bordet.

Bildet fra lille julaftens kveld.
Herre verden kor masse julegava nære, kjære og kjente hadde sendt med han Morten helt til Svalbard. Æ blei helt overvelda. Langt borte fra så mange, men allikevel fått julegaver og mange fine hilsner på vakre julekort. 
Æ verdsette så uendelig stort alle som har sendt med julegaver til mæ og Rebekka.
Det e ikkje en hemmelighet at æ elske julegava, både å få og å gi. Mange syns det e toill at voksne folk gir gava til hverandre. Æ vil si at dem som syns det – dem e ikkje riktig rett i haue sitt. Det e vel ingenting galt i å ville gi nån en gave. Det e så mye mye mer galt vi menneska kan gjøre enn akkurat det å gi gava. Faktisk syns æ det skulle være påskegava åssa. Æ skal i hvertfall gi nån påskegava påska- 22.

Julaften 2021.
På Hospitalet e det halv dag jobb. Æ tok mæ til rette og pynta mæ med julekjole. Det var, som forventa, svært få henvendelser fra folket i bygda. 
Det e så rart at nån daga i året trenger man altså ikkje helsevesenet. Det er helt forunderlig at sykdom ikkje rammer nån helt spesielle daga. Faktisk syns æ at det e et reint lite mysterium.  Æ klage ikkje sia det va godt selskap, både i ISbjørnen og alle de flotte og dyktige folkan som bemanna Hospitalet på denne spesielle dagen.

Hjemme i Tromsø har æ div equipment til bruk for hyss&sprell- åssa til julehøytida. Æ guida han Morten til posen med julebrilla&hårpynt- og med en sporty gjeng av kollega på Hospitalet så blei det her årets julebilde på jobb. Isbjørnen e vel den som ser klokest ut i den avbilda forsamlinga. Takk til dr. Knut Selmer som beherska selvutløser på mobiltelefonen.
I ettertid vil det her bildet være et fint og artig minne fra julaften 2021 på Svalbard.
Takk Guri, Dokmai, Anna og Knut for at dokker heiv dokker med på hyss&sprell.

Etter ½ dag på jobb var det tid for UTEgudstjeneste ved den fine lille røde kirka. Sannelig min (jule) hatt trur æ vår herre, planlagt og med fullt overlegg, gav oss denne himmelen når det alt skulle være UTEgudstjeneste. Æ nekte plent å tru at denne himmelen var tilfeldig. Tusen takk, kjære gud den allmektige, for denne himmelske opplevelsen.

Åssa utfor kirka e det pynta så vakkert. Det var 2 runder med UTEgudstjeneste, kl. 14.00 og kl. 15.00- vi benytta muligheten til første runde. Vi var selvsagt bland de første som tok oppstilling innenfor sperringene, rett ved juletreet. Tillatt med 100 innenfor. Det var 89 total med mennesker og hunder. 

Det er aller første gang det holdes UTEgudstjeneste på selveste julaften i Longyearbyen. Et flott minne at vi var på Svalbard akkurat da det blei historisk.

Akkurat så kaldt som det vises på bildet – akkurat så ISENDE kaldt var det. Når vi bestemt oss for å be om tilgivelse for at vi måtte gå hjem å tine oss opp- da hadde vi ikkje følelse i verken fingre eller tær. Normalt sett holder vinterklær kulda ute, men når settinga e at man må stå i ro- da skal det godt gjøres at ikkje kulda trenger gjennom det aller meste- og aller beste av klær. 
Æ va redd at klumpen æ fikk i halsen, skulle fryse fast, når nord norsk julesalme runget utover kirkebakken. Du all vide verden kor ISENDE KALDT og nydelig vakker det var.

Bildet delt med tillatelse, av presten sjøl- ho Siv

Først og fremst- førr en prest, og dernest førr ei dama. Siv prest. Ho tok sæ tida, i fare for å fryse fast, til å stå i ro sånn at æ fikk tatt det her fine bildet.
Tusen takk Siv prest. Et vakkert juleminne med UTEgudstjeneste ved den vakre lille røde kirka i Longyearbyen.

Juleaften skrider frem. Bordet i 2.etasje er pyntet til julemiddag. Vi skal være 11 stykker til nydelig julemiddag. Det lukter jul både i 1. og 2.etasje på Hospitalet.

Alle bidro med sin spesialitet. Julepølser, ribbe, røkt og urøkt pinnekjøtt. Æ og Morten hadde laga kilovis med urøkt pinnekjøtt. Mørt og godt. Skjerpa på sterk varme til den beste knasende konsistens. 

Alle hadde med 1 julepakke hver – det er tradisjon. Lilla-Anna gjorde en utmerket jobb som lilla julenisse. Ho syns det var kjempe artig- og lo så hjertelig godt til egen small talk. Vi lo åssa. Ho lilla-Anna elsker LILLA. Alt ho har er lilla. Ho har til og med pynta utenfor huset sitt med LILLA julelys. Æ har valgt å kalle ho for LILLA-Anna. I tillegg til at ho elsker lilla, så e ho Anna en elskelig person.

“Festen” på Hospitalet er over for i kveld. Det går fint å beholde julekjolen på- under ytterklærne. Etter uttrykket til isbjørnen så kan det se ut til at det ikke er helt innafor med julekjole og ytterklær i samme smellen, men men….

Morten ble glad for disse helt unike mansjettknapper – laget av mannen til tannlegen på Hospitalet. Det e fint å gi nokka så unikt fra Svalbard, som i tillegg åssa e laga på Svalbard.

Mi kjære tante-pia, ho Tilje, har tegna og malt det her fine bildet til ho tante-Hege. En julegave æ verdsette så stort og ekte. Henger nå på veggen sånn at ho tante ser bildet fra sin favorittplass i sofaen. Tusen takk kjære elskede tante-pia mi, Tilje

Julaften morgen var overraskelsen stor når Rebekka hadde laga oss en fullstappa julestrømpe, og hyggelig julehilsen. Det er første gang i mitt voksne liv at æ har fått julestrømpe- og at det skulle være på Svalbard ble et fint minne.
Rebekke mi- tusen takk for at du overraska ho mamma denne julaften morgen.

I skrivende stund er det 3.juledag/kveld. Det e tid for å være face to face med min kjære. Gode og viktige Dagbok – æ avslutte mine skriblerier for i kveld. Så får det bli nån fine bilda og tekst til minne imårn åssa.

Skrevet fra Haugen

Kjære Dagbok,

der merkes at elevan har fått juleferie. Mange arbeidende foreldra i Longyearbyen har også benyttet anl. til å starte juleferien.
Store og små svalbardianere satte sæ på “jernfuggeln” og flaksa avgårde på fredag 17.12., og nån dro på søndag.
Det er merkbart stille i sentrum. Det pulserende livet i Longyearbyen er no på “hvilepuls”,. Betraktelig mindre henvendelser til Hospitalet. De som finner det nødvendig med legetime- eller fornyelse av resepter, er takknemlig for det Hospitalet kan være behjelpelig med det.

Dagboka mi – i dag er en merkedag for mæ personlig. I ettermiddag ca kl. 15.00 var det 30 år siden æ blei påkjørt. Påkjørt på den måten at æ som fotgjenger ble klemt mellom  2 bila. Når man e 23 år, mamma til ei lita pia på 15 mnd- og har foresatteansvar for en lillebror på 7 år- da passe det djævelsk dårlig å bli skada i ei trafikkulykka. Æ va dessuten heller ikkje ferdig å handle julegava- og min daværende samboer skulle på skolejubileumsfest lørdagen da ulykka skjedde. Sørgelig timing for ei trafikkulykka mao.
Hadde bilen, som blei skyld i min skade, kommet litt før ville rygg/bekken/hofter fått sæ en durabelig trøkk- æ tør ikkje tenke på ka utfallet ville vært hvis så hadde skjedd.
Heldigvis slapp æ unna med “kun” en seriøs knusninsskade av høyre fot, rett under kneet. Åpent brudd- og høyre fot stod “raka vegen” 90 grader ut til høyre. Bein-endan kunne sees i alle himmelretninger. 
Sjåføren som kjørte på mæ- han hadde kanskje ikkje helt reint (jule) mel i posen, han stakk av. Med sæ i bilen hadde han et barn i 8-10 års alderen. Et skikkelig dårlig forbilde med andre ord. Æ har aldri hørt nokka fra sjåføren i etterkant- og æ undre mæ kordan det går ant å leve godt videre etter å ha skadet et menneske såpass alvorlig- og spesielt siden han var ute av bilen og observerte både mæ og foten som hang og slang, mens blodet satte farge på den fine julesnyen…
Det med foten endte sånn at æ va godt smertelindra når æ feira både jul- og nyttår, og vel så det, på UNN / ortopedisk avd. i 8 C.
Faktisk, etter 30 år, e det godt mulig for mæ å mane frem både lukt, fortvilelse, frykt- og glede fra den tida.
Etter utskrivelse fra sykehuset fikk æ selvsagt blodpropp- og det va ikkje mye mageskinn å få tak i når æ sjøl måtte injisere blodfortynnende medisiner ukesvis i etterkant.
Et langt lerret å bleike; Nesten 4 mnd med Hoffmann fiksasjon. Deretter tilsammen 14 gips- og 1 ½ år på krykker. Æ hadde overarmsmuskla som Skipper`n.
I tida som fulgte blei det 2 plastiske operasjona. Hudtransplantasjon fra høyre lår.

I dag når æ blei henta kl. 06.25, for å bli med på Varden, kjente æ på takknemlighet for at æ fikk beholde foten. For at ikkje rygg og bekken blei smadra. Takknemlighet for at æ kan ferdes i naturen- på fjellet og i skogen, riktig nok ikkje i skogen på Svalbard sia her ikkje e nokka skog.

Tirsdag 21.12.21 kl. 07.00 ved morrafjellet våres, Varden.
Takk min gud at æ kan gå, løpe, danse- og sparke nån i ræva hvis det skulle være nødvendig.
Det her bildet er så betegnanes for mæ akkurat i dag – 30 år etter at det kunne endt så mye mye værre. Takktakk- og atter takk.

Mine turvænna som enda ikkje e dradd til fastlandet. Sirianne, Egil og Pierre. Æ har fått invitasjon til morratidlig tur i mårn åssa, men no e æ dessverre blitt “overtrent” i høyre fot. Såpass at æ måtte dra fra jobb i “jobbtøfflan”. Trudde ikkje nån kom til å legge merke til det, men akkurat kommet inn for døra på Lompensenteret så sier betjeninga; “har du glemt å bytte sko?”. Nysjda- æ e bare overtrent….

Det var så vakker med tåkesløret som lå over Longyearbyen kl. 07.00. Mystisk over byen med “hvilepuls” – både for at det nesten e natt enda- og for at mange har dradd til fastlandet for å feire jul.

I går kveld, mandakveld, va æ på tur til Frølageret med jordmor Meta, helsesekretær Astrid og hunden Copper- og selvsagt frivillig turleder Håkon. Egentlig hadde Håkon fri, men han stilte sæ til disp. dersom æ og flere fra Hospitalet hadde lyst på freskluft i nasn.

Frølageret er så flott lyssatt- også på taket. 

Helsesekretær Astrid og bestevoffen Copper på taket av Frølageret <3

Jordmor Meta på taket av Frølageret. Herre verden for ei dama ho jordmor Meta er. Førr en historie den dama har. Førr nån valg i livet. Førr ei knailltøff dama. Æ e bare så søkke imponert. Takk, Meta, for at du delte fra ditt liv med mæ. Tusen takk.

Med begge skankan i behold kan æ kose mæ på all verdens gåtura- med all verdens flotte menneska æ hittil har møtt på mitt Vakre Eventyr. 

Turen til Frølagert kan ikkje spaseres uten våpenkyndig. Han Håkon e både våpenkyndig, og førr ikkje å snakka om kikkertkyndig. Det e farsken ikkje den ting han og vi ikkje ser med nattkikkerten. Den e så brukbar at du garantert kan se hvis en rein gjespe.

På hjemveien står det drøssevis av Bukker i måneskinn. De Bukkan har virkelig gjort jobben sin- og fortjener å bli kasta (måne)glans over. Bukker full av historie fra kullets storhetstid.

En kibb (kullvogn) med julenissemotiv.

Med minimalt av stæsj tar julehuset, i Costa del Haugen, form. Kul julenisse-lysestake har ho Dokmai fixa til mæ. De fine reindyran har æ kjøpt 25 kr/stk. Lysfatet stod i leiligheta. 
Imårn kommer kjæresten min. Det blir fint med litt sammenhenganes tid ilag <3

Dagboka mi – den blei no mye om den høyrefoten i dag, men faktisk fortjene foten omtale. Utgangspunktet var jo at foten såvidt hang fast. Æ va våken- og i epiduralbedøvelse ila 4-5 tima blei foten spikra, skrudd, limt og teipa riktig vei. 
Legen som opererte mæ har æ snakka med i ettertid- ikkje så mange år siden. Faktisk huska han den unge jenta som kom inn med alvorlig knusningsskade i en fot rett før jul, i det forrige årtusen. Det va jo åssa litt morsom at lege som måtte bryte foten i posisjon faktisk het SmaBREKKE.

Skrevet fra Haugen

Kjære Dagboka mi,

i dag e det 4.søndag i advent. En av mine lillebrødre fyller år. I familien våres e vi flink å stille opp når vi blir invitert, men vi e åssa godt over middels flink å stille opp uten invitasjon.
I natt, når æ skreiv “bursdagsinnlegg” som gratulasjon til bror, fikk æ følelsesklumpen i halsen, magen, lungan, tarman, nyran, hainnleddan, knean, bakhaue….rett&slett i hele kroppen. Når æ våkna i morrest va klumpen rundt&omkring fremdeles.
Æ har hele tida vært smertelig klar over at savn og følelsa vil komme til å spille mæ et puss, selv om æ leve i det her Vakre Eventyret på Svalbard.
At æ tenke på- og at æ savne dem æ e glad i, betyr at æ evne å bry mæ om- og å elske dem som betyr nokka førr mæ. 
Når det e sagt så må tanka og savn, mens æ leve i det her Vakre Eventyret, balanseres på en fornuftig og levelig måte. 
Hvis æ til stadighet skal gå rundt med en klump av savn, triste og negative følelsa over at æ e her- og de andre e der- da blir det Uutholdelig å både jobbe, leve og fungere som æ skal i mitt Vakre Eventyr. 
Æ avventa å ringe bror til æ va klar for det. Han hadde invitert familie til liv&læven på bursdagen sin. Æ vet akkurat kordan det ville vært – god mat og kaker, fint, hyggelig og artig.
Allerede i går va æ så lur at æ booka mæ UTEtid med våpenkyndig. I underbevisstheta skjønte æ ka som ville komme på denne dag. Bursdag, familie, snart jul- og alt som hører med i den fine og koselige høytiden.
Ut-på-tur hadde æ beregna til ca 1 times tid- den ble til 3 tima. 
Takk til våpenkyndig Håkon som ikkje e vond å be med ut på tur- i tillegg fikk æ stoppe å ta så mange flotte bilda som ISkalde fingra ville tillate. Faktisk blei det nån bilda som aldri hadde vært i mine tanka. 
Lørdag fikk æ invitasjon til ribbe-middag hos Bjørn og Dokmai. Æ skremte han Bjørn med at æ hadde tatt med mæ nattdrakt og skulle ligge der. Han Bjørn blei ikkje nokka skremt- han sa tvert imot at det va plass nok. Æ føle mæ såpass hjemme ilag med Bjørn, Dokmai og Elise at i dag va æ på besøk i bare longsen. 
Æ må ikkje glemme at han Bjørn har lært mæ å lage karamellpudding- og du steike være den blei snadder. Takk til Bjørn som deler av sine oppskrifter, trix&knep i matlaging.
Æ sette pris på å surre rundt i sentrum med ho Dokmai. Vi går ut&inn, att&fram i de samme 4-5 butikkan. Hyggelig betjening- og i dag når æ gikk ut fra Gullgruva hørte æ nån som ropte; “Hege”- det va betjeninga- æ hadde glemt kortmappa mi. Tanken slo mæ at æ muligens har vært innom Gullgruva “et par ganga…tja”.

Æ har snakka med bursdags-broren min, mannen min og mamma- hittil i dag. Enda venter et par telefona før denne fine 4.søndagen i advent er over.
Kjære Dagboka mi – med flotte bilda skal æ forevige dagen som blei så fin, blei så fin til tross for savn- og følelsa knytta til mine sine der hjemme.

Annonsørinnhold

Black Friday-salget er i gang: Sjekk ut de råeste tilbudene

Kjære god, snille og artige broren min, Jøran <3 Gratulerer med bursdagen din i dag. Onga flest kommer med Storken, det e jo nokka aille vet, men julenissen- him self, overraska oss med denne pakken i 1974. Av bildet kan man lett forstå at pakken stadig overrrasker- og går ikkje av veien for hyss&sprell. Glad i dæ broren min <3

Taubanestasjonen må være øyas mest “fotogene” bygning. Taubanestasjonen står så høyreist og sentralt i Longyearbyen. Æ må forhøre mæ om kordan æ kan komme INN i Taubanestasjonen. I dag var døra låst.

Bildet av bukkene, på rekke&rad, er tatt fra Taubanestasjonen. I forkant av første bukk kan sees kullvogn (kib) hengende i luften. I bakgrunnen sees snybyger i det fjerne- og hotellneset.

Her også – stolper på rekke&rad. Lengst borte snybyger ved Sarkofagen. Gruvefjellet med Julenissegruva til venstre.

Varden i juledrakt. Æ tok med mæ julelys for anledningen. Varden blei så vakkert pynta denne 4.søndagen i adventa. Snybyger i det fjerne. Det lyser så fint i “de tusen hjem” i Longyearbyen. 

Nydelig juleribbe-middag hos Dokmai og Bjørn. Litt konsentrasjon så mane æ lett frem knasinga i svoren. Ho mamma ville åssa gitt han Bjørn godkjent på denne juleribba.

Æ og Dokmai får innføring i making karamellpudding. Det e viktig å ikkje svi sukkeret, samt at det brukes vaniliestang og ikkje nokka juks med pulver. Æ blir ikkje å tørre å gjøre nokka ainna enn det han Bjørn har lært oss. Jukse vi- så blir vi oppdaga. 
Det skal no bli litt av et spetakkel når vi skal prøve oss på egenhånd, æ og ho Dokmai.

Når æ og Dokmai e på shopping da flyg tida- og timan avgårde- og plutselig blir vi sulten. Da tar vi en stopp på parkeringsplassen i bitte lille sentrum- vi “berge livet og humøret” med velsmakende knekkebrød. Spisested; foran i bilen.

Bildet tatt med varmesøkende kikkert. 

En annen variant av bilde tatt med varmesøkende kikkert. Hot Red. Varm i knean- og lyskan. Så e det beviselig at æ e “varm om hjertet”.

Sukk mitt hjerte. Æ e blitt så glad i den lille røde kirka i Longyearbyen. Litt artig at på bildet ser kirkespiret ut til å være på høyde med Varden.

Han Rudolf lå og tok livet med ro utenfor leiligheta i Costa del Haugen i ettermiddag. Vi hadde hverandre i øyekroken når æ nærma mæ, skritt-for-skritt, for å dokumentere at han tar julestresset med største fatning. Reinan her e så tam at dem oppføre sæ som kjæledyr.

Litt oppafor Taubanestasjonen finnes det en utkikspost fra krigens dager. Herfra e det god utsikt mot Adventfjorden og Longyearbyen. Det va kult å løfte av “taket”- og kunne gå rett under overflata av bakken. Faktisk var det  så god plass lengst inne at det er godt mulig å overnatte “innendørs”. Når ho jordmor-Matja (Lisbeth) kommer i mars- så skal æ invitere ho med på spektakulær overnatting. Æ har bestilt våpenkyndig dersom det blir nokka av…

Bildet er tatt fra under bakken- i utkiksposten. Herfra kan sees Longyearbyen, samt utsikt mot Adventfjorden. Det ville ikkje være mulig for “fi” å komme usett inn fjorden- eller ta sæ videre inn i sentrum av Longyearbyen. I dette “rommet” er det godt mulig å overnatte, max 3 persona. Så va det bare det med isbjørnen da….vil nødig våkne av en isbjørn-snut mellom plankan..

Bildet tatt fra Varden. Til venstre Gruvefjellet med belysning i Julenissegruva. Bebyggelsen i Ny-Byen. Lengst borte sees snybyger over&omkring det flotte fjellet Sarkofagen.

Bildet tatt fra Varden. Longyearbyen e bare så vakker. Tenk at her leve æ livet mitt for en kort stund – i den store sammenhengen. Her har æ møtt så mange hyggelige menneska. Her har æ tilgang til natur og fjell rett ut døra. Selvsagt e våpenkyndig en nødvendighet når æ skal utforbi isbjørn-skiltan. Her skal æ i ytterligere 9 mnd leve i det Vakre Eventyret – som svært få er forundt. 

Det var tomt og stille på torget i dag kl. 11.00. På fredag dro mange ned til fastlandet for julefeiring. Det blir spennende å oppleve jule- og nyttårshøytiden på Svalbard, i Longyearbyen.

Varden, 4.søndag i advent, 19,12.2021. Julestemning.
Gratulerer til hainnbaill-jenten som vant VM. 

Skrevet fra Haugen
 

Kjære Dagboka mi,

man skulle tru at når æ no har vært her i over 3 mnd så ville roen ha senka sæ litt, men nysjda. Det e såpåss aktivitet på jobb og fritid at det e bare å nyte, hvert sekund, at man er ved god helse og kan leve og oppleve.

Onsdag var en del xtra telefoner ifm at det skulle gjennomføres massevaksinering på torsdag. Det er alltids nokka å spørre om, f.eks.; kan man velge vaksine, kan man bytte time, er det mulig å bli vaksinert en annen dag, kan man kombinere Moderna og Pfizer, kan man få vaksine hvis man er forkjøla osv osv. 
Det blei en fabelaktig onsdagstur til den søte Sukkertopp. 14 turglade, positive, omgjengelig, artige og flotte menneska traska oppover fjellsia.
Når man kommer på Sukkertoppen og skuer ned- og utover Longyearbyen så blir man fylt av nokka godt i hjerte- og enda må æ realitetssjekke om æ virkelig oppleve det her Vakre Eventyret. Æ realitetsssjekke det med å ta pulsen, og med å trekke inn den deilige kalde lufta langt mot nord. Herre verden kor heldig æ e…

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Så var det den reportasjen da, i Svalbardposten. Ho Tuva, ei ung journalistspira, hadde blitt tipsa om mor og datter i resepsjonen på Hospitalet- og i tillegg at ho som var eldst av di to- ho skreiv blogg.
Æ fikk en sms fra ho Tuva. Det blei intervju og et hyggelig møte. Det ferdige resultatet blei selvsagt lest- og godkjent, av daværende nærmeste leder på Hospitalet.

Personlig syns æ at det blei en hyggelig reportasje. Litt om jobben på Hospitalet, men åssa om innholdet i fritida våres. Som mange andre va åssa journalisten interessert i kordan vi hadde kommet oss til Svalbard- det blir jo førr dumt å si at vi kom med fly, selv om det va fristanes, men en seriøs reportasje krever seriøse svar- og vi svarte så oppglødd som vi kunne- og selvsagt utdypa vi xtra kor priviligerte vi føler oss som får oppleve dette Eventyret.
Etter reportasjen har det vært flere hyggelige tilbakemld fra “naboer” i denne bygda. Har fått mld i innbox og blitt ønsket velkommen til Longyearbyen. Pas som har kommet til sykehuset har sagt sitt ærend først- så har de innrømmet og ha lest reportasjen- og vil ønske velkommen. “Butikkdama” syns det var hyggelig intervju med oss.
Rett og slett et artig minne- og en fin beskrivelse å se tilbake på, tusen takk til Tuva som tok kontakt.

Som sagt- æ har fått (-eller tatt) rollen som fotograf ved mandag/onsdagsturer. Ingen invendinger når æ ber om “oppstilling”. Her skuer 13 turglade “venner” ned mot- og utover Longyarbyen. Bildet er tatt fra den søte Sukkertopp. Fjellet rett over er Varden og Platåfjellet. Æ har ikkje vært på månen….enda…, men har sett på TV- og syns at underlaget ligner litt på månelandskapet. Stein og stein. Ujevnt- og lurt å se sæ førr når man går.

Her klyves det opp fjellsida- mot Sukkertoppen. Han Månefar e så vakker- og den aller aller beste turvenn. Det e magisk å gå i måneskinnslyset.

Når fjelltoppen e nådd- står vi en stund og beundrer utsikten. Prater litt. Hege tar mest bilder, og de andre har tillatelse til å bruke mine bilder som deles på “Aktiv i friluft Longyearbyen” rett etter turen. Forresten så fikke æ etter disse bildene ei hyggelig mld fra Aktiv i friluft Longyearbyen; “ takk Hege Heimdal Lamo for at du oppdaterer med bilder, og fine ord. Det settes STOR pris på. God jul og godt nyttår til deg også”.
Det syns æ va ei fin tilbakemld- tusen hjertelig takk <3

Våpenkyndige turledere gjør det mulig for oss andre å oppleve bortover-tura og oppover-tura. Til venstre turleder Tore-på-spore og til høyre Pierre- det var Pierre`s “jomfru-turen ” som turleder. Med Tore-på-spore som mentor så stilles det krav. Fersk turleder må kunne gå rimelig fort, men også sakte. Man må kunne telle til 2-siffret. Det e viktig med opptelling før, underveis og etter turen. Small talk e åssa nødvendig, men kan åssa delegeres til andre i gruppa som har pust nok til både å gå og å prate.

Torsdag ettermiddag var det massevaksinering i Svalbardhallen. Vi dro fra Hospitalet, til Svalbardhallen, kl. 16.00. Æ lainna hjemme i Costa del Haugen kl. 22.00. 
Æ va heldig å få munnbind MED visir. GOD JUL skreiv æ på visiret. Det skal lite til for at det blir artig stemning når man skal få stikket. Æ fikk flere ønska om GOD JUL tbake. 

Konkurranseinstinktet mitt slår inn når æ minst vente det. Plutselig blei det “viktig” for mæ kæm som registrerte mest oppmøtte til vaksinering. Av i alt 693 personer- så registrerte æ aleina over 300. Resterende over 300 blei fordelt registrert på 3 andre. Det betyr æ æ aleina registrert like mye som de 3 andre tilsammen. Så kommer fakta- som får mæ ned på lainnjorda igjen. Dem som tapte for mæ i registrering hadde flere andre oppgava- som en fersking (æ) ikkje kunne bidra med. Rett skal være rett…..det har si forklaring at æ registrerte mest :-))))))))

Så innbydende kan det være å kaste søppel. Man faktisk kan bli glad over å kaste søppla si. De her smilanses søppeltypan er i tillegg et fargerikt innslag i Svalbardhallen. 

Det var bare å forsyne sæ fra Statens Helseberedskaps lager fra 1965. Bestefartrøyer, pysjamaser, bekken, tisseflasker i glass, sengklær, kopper&kar. Lageret var enormt. Det sykehusansatt ikkje makta å karre til sæ- blei det mulig for andre i bygda å forsyne seg av. Hadde det ikkje vært for corona- så ville Longyearbyen kunne hatt verdens største pysjamasparty- og alle i helt like pysjamaser. Tenk det hadde vært drit kult.

Fredagstaco. Tradisjonen tro spis vi jo på Kroa hver fredag, men i dag var vi tradisjonen Utro. Av flere grunner lagde æ taco, til mæ og pia mi, hjemme i Costa del Haugen. I tillegg fòr æ over leilligheta som en hvit tornado- så no e det skinnende reint og god vaskelukt. 

På Troikaen står det trippel nytelse- og det stemmer just presis. Trippel nytelse kan være så mangt. I det æ leve i nu- betyr trippel nytelse at æ e frisk (bankbankbank), at æ kan gå på jobb hver bidige dag (bankbankbank)- at æ kan “ta førr mæ” av alt æ vil oppleve på fritida (bankbankbank). Bedre nytelse enn omtalt finnes vel knapt- og tusen takk for oppsummert trippel nytelse.

Med flytende druer i glasset tar æ en xtra skål for 2 flotte kollegaer som i går dro på juleferie. Maria og Gølin, SKÅL- og TAKK for arbeidsdaga og felles turopplevelsa. Æ glede mæ til dokker tar til vett og snaske dokker tbake til Vakre Eventyret. Imårn går æ på tur uten dokker. Det blir nok irriteranes flotte bilda fra mæ, men det får være kalkulert risiko når dokker har valgt å feire jul “uten mæ”. 

I går hadde ho fine, snille og omsorgfulle Herlaug bursdag- og da blei det en god samtale om hverdagan mine i Longyearbyen, og om Herlaug sitt hverdagsliv i vakre “Dallas” (Lakselvdalen). Ho Herlaug glede sæ til påske- og at æ skal komme til Dallas igjen. Ho Herlaug er et av de snillaste godt voksne pien æ kjenne. Æ e veldig glad i ho Herlaug. 

Kjære Dagbok- ila mine skriverier har det blitt avtalt tur til Varden / Platåfjellet imårn. Heldigvis er det meldt vind- friskt turvær i nasn.

Skrevet fra Haugen