Kjære, kjære Dagbok.
Nån daga siden sist no- den naturlige forklaring e at æ har vært face to face, ikkje hatt fokus på face to facebook.
Onsdag 22.12. kom Kjærligheta mi til Longyearbyen. Ilag oppleve vi- og ho Rebekka, ei 100% annerledes julefeiring.
Æ/vi bestemte oss lynfort for at årets julefeiring skulle bli på Svalbard. “Alle” sa; “hvis du bare skal være dette ene året på Svalbard- da bør du få med dæ julefeiring også”. Æ va ikkje ond å be- og Mannen e så hyggelig når han sir at det e det samme kor han e, bare han får være ilag med kona si når det e jul. Herregud førr en lettvint Mann å ha med å gjøre.
Det skal sies at æ har hatt et par “skriketokter”. Vaska og ordna til julehus, i Costa del Haugen, mens salte tåra har fylt vaskebøtta til randen.
Gråtsprengte øya- og masse tanka om “alt&alle” der hjemme.
Æ trur det biikka over når æ i tillegg begynte å tenke på det faens juletreet vi ikkje fikk henta i skogen i Lakselvdalen. Kanskje va det også savnet av skogen som spilte mæ et aldri så lite (jule)puss?
Julefeiringa for oss e alltid å være med mange nære&kjære i familien, store&små, spill, mat&drikke, latter&læven- det å være ilag med dem man elske mest i heile værden.
Når snørr&tåra blei skylt ned med dopapiret i dass – måtte æ stramme mæ opp, det va faktisk helt nødvendig, eller ville det blitt ei hælv…..julehøytid.
Når æ kom dithen klarte æ å mobilisere å tenke på alle de flotte og dyktige kolleger på Hospitalet som vi skulle feire julekvelden sammen . Tenk å få oppleve det, Hege – det e ikkje alle forunt, og det e du så SUPERheldig å få oppleve. S K J E R P D Æ!!
Onsdag 22.12.21 – Mannen kommer for julefeiring med kona si – på Svalbard/Longyearbyen. I utg.punktet skulle Dokmai hente Morten kl. 15.00, så kom det nokka i veien, og M fikk beskjed om å ta flybussen.
Avgang med jernfuggeln fra Tromsø va 1 time forsinket. Ikkje alle va like heldig som M og kom sæ avgårde til Svalbard. Av 2 fly var det ca 50 personer som av ulike coronatest-grunner ikke kom med seg med flyene.
Pga forsinkelsen blei æ og Dokmai å hente M allikevel. Gjensynet skulle bli et søkke vått kyss, men med munnbind så blei det et enkelt; VELKOMMEN, Morten. Det enkle er ofte det beste- og kyssinga fikk vente. Så e det jo det at den som venter på noe godt – venter ikke forgjeves.
23.12.21 – absolutt flere enn mæ som ser ut til å være kjempe glad for at Morten kom til Longyearbyen for julefeiring. Når det e sagt så har æ aldri sett ho Dokmai med “nedover-munn”- altså “surleppa”. Den dama, altså – kan godt si at det er Sunshine på Hospitalet året gjennom. Ho Dokmai e blitt en god venn for mæ i Longyearbyen. Tusen takk, Dokmai, for små&store stunder vi opplever ilag. Du e gulle god <3
Det er torsdag- og lille julaften. Julelunsj. I utg.punktet hadde vi fått beskjed om at utenforstående, pga smitteverntiltak, ikkje fikk være med på årets julelunsj.
Heldigvis blei det allikevel tillatt med besøkende til julelunsj.
I 2.etasje på Hospitalet har ho Dokmai pynta så (jule)flott. Det blei en koselig julelunsj med 21 sultne ganer. Min kollega- og datter, Rebekka, måtte avstå fra lunsjen pga litt urven i formen. Med kollegastøtte, fra mamma, blei vi enig om at det viktigste var å bli med på julemiddagen den gjeveste kvelden, julekvelden.
Æ kunne ikkje skylde på allergi, her var verken svibel eller julestjerna, men det snørte sæ i halsen og svei i øyan når julesanger runget i rommet. Ho Torunn fra kirka var for-sanger, og satte standard for følelsan ila julelunsjen.
Takk for maten, den var god, men litt for masse laks etter min smak.
Julepynten e hjemme i Tromsø. Pakka ned i 6-7 svære plastbakker. Æ begynte å leke med tanken om at Morten skulle ta med nokka pynt. Heldigvis slo vettet inn- og æ avlyste den toillate tankegangen. Litt pynt måtte æ vel få til. Pynta nån hvite lys- og plasserte en svibel i et stort glass. Det helt enkle kan åssa skape stemning.
Æ fant ei lita hvit skål i skapet. Plasserte en svibel oppi. Litt tørka kvist med kongle, og ei (jule)rød kula passa fint med det andre (lånt og til ½ pris) på bordet.
Bildet fra lille julaftens kveld.
Herre verden kor masse julegava nære, kjære og kjente hadde sendt med han Morten helt til Svalbard. Æ blei helt overvelda. Langt borte fra så mange, men allikevel fått julegaver og mange fine hilsner på vakre julekort.
Æ verdsette så uendelig stort alle som har sendt med julegaver til mæ og Rebekka.
Det e ikkje en hemmelighet at æ elske julegava, både å få og å gi. Mange syns det e toill at voksne folk gir gava til hverandre. Æ vil si at dem som syns det – dem e ikkje riktig rett i haue sitt. Det e vel ingenting galt i å ville gi nån en gave. Det e så mye mye mer galt vi menneska kan gjøre enn akkurat det å gi gava. Faktisk syns æ det skulle være påskegava åssa. Æ skal i hvertfall gi nån påskegava påska- 22.
Julaften 2021.
På Hospitalet e det halv dag jobb. Æ tok mæ til rette og pynta mæ med julekjole. Det var, som forventa, svært få henvendelser fra folket i bygda.
Det e så rart at nån daga i året trenger man altså ikkje helsevesenet. Det er helt forunderlig at sykdom ikkje rammer nån helt spesielle daga. Faktisk syns æ at det e et reint lite mysterium. Æ klage ikkje sia det va godt selskap, både i ISbjørnen og alle de flotte og dyktige folkan som bemanna Hospitalet på denne spesielle dagen.
Hjemme i Tromsø har æ div equipment til bruk for hyss&sprell- åssa til julehøytida. Æ guida han Morten til posen med julebrilla&hårpynt- og med en sporty gjeng av kollega på Hospitalet så blei det her årets julebilde på jobb. Isbjørnen e vel den som ser klokest ut i den avbilda forsamlinga. Takk til dr. Knut Selmer som beherska selvutløser på mobiltelefonen.
I ettertid vil det her bildet være et fint og artig minne fra julaften 2021 på Svalbard.
Takk Guri, Dokmai, Anna og Knut for at dokker heiv dokker med på hyss&sprell.
Etter ½ dag på jobb var det tid for UTEgudstjeneste ved den fine lille røde kirka. Sannelig min (jule) hatt trur æ vår herre, planlagt og med fullt overlegg, gav oss denne himmelen når det alt skulle være UTEgudstjeneste. Æ nekte plent å tru at denne himmelen var tilfeldig. Tusen takk, kjære gud den allmektige, for denne himmelske opplevelsen.
Åssa utfor kirka e det pynta så vakkert. Det var 2 runder med UTEgudstjeneste, kl. 14.00 og kl. 15.00- vi benytta muligheten til første runde. Vi var selvsagt bland de første som tok oppstilling innenfor sperringene, rett ved juletreet. Tillatt med 100 innenfor. Det var 89 total med mennesker og hunder.
Det er aller første gang det holdes UTEgudstjeneste på selveste julaften i Longyearbyen. Et flott minne at vi var på Svalbard akkurat da det blei historisk.
Akkurat så kaldt som det vises på bildet – akkurat så ISENDE kaldt var det. Når vi bestemt oss for å be om tilgivelse for at vi måtte gå hjem å tine oss opp- da hadde vi ikkje følelse i verken fingre eller tær. Normalt sett holder vinterklær kulda ute, men når settinga e at man må stå i ro- da skal det godt gjøres at ikkje kulda trenger gjennom det aller meste- og aller beste av klær.
Æ va redd at klumpen æ fikk i halsen, skulle fryse fast, når nord norsk julesalme runget utover kirkebakken. Du all vide verden kor ISENDE KALDT og nydelig vakker det var.
Bildet delt med tillatelse, av presten sjøl- ho Siv
Først og fremst- førr en prest, og dernest førr ei dama. Siv prest. Ho tok sæ tida, i fare for å fryse fast, til å stå i ro sånn at æ fikk tatt det her fine bildet.
Tusen takk Siv prest. Et vakkert juleminne med UTEgudstjeneste ved den vakre lille røde kirka i Longyearbyen.
Juleaften skrider frem. Bordet i 2.etasje er pyntet til julemiddag. Vi skal være 11 stykker til nydelig julemiddag. Det lukter jul både i 1. og 2.etasje på Hospitalet.
Alle bidro med sin spesialitet. Julepølser, ribbe, røkt og urøkt pinnekjøtt. Æ og Morten hadde laga kilovis med urøkt pinnekjøtt. Mørt og godt. Skjerpa på sterk varme til den beste knasende konsistens.
Alle hadde med 1 julepakke hver – det er tradisjon. Lilla-Anna gjorde en utmerket jobb som lilla julenisse. Ho syns det var kjempe artig- og lo så hjertelig godt til egen small talk. Vi lo åssa. Ho lilla-Anna elsker LILLA. Alt ho har er lilla. Ho har til og med pynta utenfor huset sitt med LILLA julelys. Æ har valgt å kalle ho for LILLA-Anna. I tillegg til at ho elsker lilla, så e ho Anna en elskelig person.
“Festen” på Hospitalet er over for i kveld. Det går fint å beholde julekjolen på- under ytterklærne. Etter uttrykket til isbjørnen så kan det se ut til at det ikke er helt innafor med julekjole og ytterklær i samme smellen, men men….
Morten ble glad for disse helt unike mansjettknapper – laget av mannen til tannlegen på Hospitalet. Det e fint å gi nokka så unikt fra Svalbard, som i tillegg åssa e laga på Svalbard.
Mi kjære tante-pia, ho Tilje, har tegna og malt det her fine bildet til ho tante-Hege. En julegave æ verdsette så stort og ekte. Henger nå på veggen sånn at ho tante ser bildet fra sin favorittplass i sofaen. Tusen takk kjære elskede tante-pia mi, Tilje
Julaften morgen var overraskelsen stor når Rebekka hadde laga oss en fullstappa julestrømpe, og hyggelig julehilsen. Det er første gang i mitt voksne liv at æ har fått julestrømpe- og at det skulle være på Svalbard ble et fint minne.
Rebekke mi- tusen takk for at du overraska ho mamma denne julaften morgen.
I skrivende stund er det 3.juledag/kveld. Det e tid for å være face to face med min kjære. Gode og viktige Dagbok – æ avslutte mine skriblerier for i kveld. Så får det bli nån fine bilda og tekst til minne imårn åssa.
Skrevet fra Haugen
