Kjære Dagbok,
der merkes at elevan har fått juleferie. Mange arbeidende foreldra i Longyearbyen har også benyttet anl. til å starte juleferien.
Store og små svalbardianere satte sæ på “jernfuggeln” og flaksa avgårde på fredag 17.12., og nån dro på søndag.
Det er merkbart stille i sentrum. Det pulserende livet i Longyearbyen er no på “hvilepuls”,. Betraktelig mindre henvendelser til Hospitalet. De som finner det nødvendig med legetime- eller fornyelse av resepter, er takknemlig for det Hospitalet kan være behjelpelig med det.
Dagboka mi – i dag er en merkedag for mæ personlig. I ettermiddag ca kl. 15.00 var det 30 år siden æ blei påkjørt. Påkjørt på den måten at æ som fotgjenger ble klemt mellom 2 bila. Når man e 23 år, mamma til ei lita pia på 15 mnd- og har foresatteansvar for en lillebror på 7 år- da passe det djævelsk dårlig å bli skada i ei trafikkulykka. Æ va dessuten heller ikkje ferdig å handle julegava- og min daværende samboer skulle på skolejubileumsfest lørdagen da ulykka skjedde. Sørgelig timing for ei trafikkulykka mao.
Hadde bilen, som blei skyld i min skade, kommet litt før ville rygg/bekken/hofter fått sæ en durabelig trøkk- æ tør ikkje tenke på ka utfallet ville vært hvis så hadde skjedd.
Heldigvis slapp æ unna med “kun” en seriøs knusninsskade av høyre fot, rett under kneet. Åpent brudd- og høyre fot stod “raka vegen” 90 grader ut til høyre. Bein-endan kunne sees i alle himmelretninger.
Sjåføren som kjørte på mæ- han hadde kanskje ikkje helt reint (jule) mel i posen, han stakk av. Med sæ i bilen hadde han et barn i 8-10 års alderen. Et skikkelig dårlig forbilde med andre ord. Æ har aldri hørt nokka fra sjåføren i etterkant- og æ undre mæ kordan det går ant å leve godt videre etter å ha skadet et menneske såpass alvorlig- og spesielt siden han var ute av bilen og observerte både mæ og foten som hang og slang, mens blodet satte farge på den fine julesnyen…
Det med foten endte sånn at æ va godt smertelindra når æ feira både jul- og nyttår, og vel så det, på UNN / ortopedisk avd. i 8 C.
Faktisk, etter 30 år, e det godt mulig for mæ å mane frem både lukt, fortvilelse, frykt- og glede fra den tida.
Etter utskrivelse fra sykehuset fikk æ selvsagt blodpropp- og det va ikkje mye mageskinn å få tak i når æ sjøl måtte injisere blodfortynnende medisiner ukesvis i etterkant.
Et langt lerret å bleike; Nesten 4 mnd med Hoffmann fiksasjon. Deretter tilsammen 14 gips- og 1 ½ år på krykker. Æ hadde overarmsmuskla som Skipper`n.
I tida som fulgte blei det 2 plastiske operasjona. Hudtransplantasjon fra høyre lår.
I dag når æ blei henta kl. 06.25, for å bli med på Varden, kjente æ på takknemlighet for at æ fikk beholde foten. For at ikkje rygg og bekken blei smadra. Takknemlighet for at æ kan ferdes i naturen- på fjellet og i skogen, riktig nok ikkje i skogen på Svalbard sia her ikkje e nokka skog.
Tirsdag 21.12.21 kl. 07.00 ved morrafjellet våres, Varden.
Takk min gud at æ kan gå, løpe, danse- og sparke nån i ræva hvis det skulle være nødvendig.
Det her bildet er så betegnanes for mæ akkurat i dag – 30 år etter at det kunne endt så mye mye værre. Takktakk- og atter takk.
Mine turvænna som enda ikkje e dradd til fastlandet. Sirianne, Egil og Pierre. Æ har fått invitasjon til morratidlig tur i mårn åssa, men no e æ dessverre blitt “overtrent” i høyre fot. Såpass at æ måtte dra fra jobb i “jobbtøfflan”. Trudde ikkje nån kom til å legge merke til det, men akkurat kommet inn for døra på Lompensenteret så sier betjeninga; “har du glemt å bytte sko?”. Nysjda- æ e bare overtrent….
Det var så vakker med tåkesløret som lå over Longyearbyen kl. 07.00. Mystisk over byen med “hvilepuls” – både for at det nesten e natt enda- og for at mange har dradd til fastlandet for å feire jul.
I går kveld, mandakveld, va æ på tur til Frølageret med jordmor Meta, helsesekretær Astrid og hunden Copper- og selvsagt frivillig turleder Håkon. Egentlig hadde Håkon fri, men han stilte sæ til disp. dersom æ og flere fra Hospitalet hadde lyst på freskluft i nasn.
Frølageret er så flott lyssatt- også på taket.
Helsesekretær Astrid og bestevoffen Copper på taket av Frølageret <3
Jordmor Meta på taket av Frølageret. Herre verden for ei dama ho jordmor Meta er. Førr en historie den dama har. Førr nån valg i livet. Førr ei knailltøff dama. Æ e bare så søkke imponert. Takk, Meta, for at du delte fra ditt liv med mæ. Tusen takk.
Med begge skankan i behold kan æ kose mæ på all verdens gåtura- med all verdens flotte menneska æ hittil har møtt på mitt Vakre Eventyr.
Turen til Frølagert kan ikkje spaseres uten våpenkyndig. Han Håkon e både våpenkyndig, og førr ikkje å snakka om kikkertkyndig. Det e farsken ikkje den ting han og vi ikkje ser med nattkikkerten. Den e så brukbar at du garantert kan se hvis en rein gjespe.
På hjemveien står det drøssevis av Bukker i måneskinn. De Bukkan har virkelig gjort jobben sin- og fortjener å bli kasta (måne)glans over. Bukker full av historie fra kullets storhetstid.
En kibb (kullvogn) med julenissemotiv.
Med minimalt av stæsj tar julehuset, i Costa del Haugen, form. Kul julenisse-lysestake har ho Dokmai fixa til mæ. De fine reindyran har æ kjøpt 25 kr/stk. Lysfatet stod i leiligheta.
Imårn kommer kjæresten min. Det blir fint med litt sammenhenganes tid ilag <3
Dagboka mi – den blei no mye om den høyrefoten i dag, men faktisk fortjene foten omtale. Utgangspunktet var jo at foten såvidt hang fast. Æ va våken- og i epiduralbedøvelse ila 4-5 tima blei foten spikra, skrudd, limt og teipa riktig vei.
Legen som opererte mæ har æ snakka med i ettertid- ikkje så mange år siden. Faktisk huska han den unge jenta som kom inn med alvorlig knusningsskade i en fot rett før jul, i det forrige årtusen. Det va jo åssa litt morsom at lege som måtte bryte foten i posisjon faktisk het SmaBREKKE.
Skrevet fra Haugen
