Denne dagen skal æ huske som et fint minne. Tanken var å gjøre unna min 7. arb.dag- suge til sæ ytterligere læring, lagre og memorere viktige ting å huske. Bruke haue maximalt til kl. 15.30. I lunsjen blei det derimot nevnt ut i lufta at det muligens var bruk for flere ressurser til masse-vaksinering på sykehuset i ettermiddag- og med en SUPER kollega-gjeng var det ikkje vanskelig å rekke opp hainna å si;” æ e me”. Min rolle var både registreringsvakt og “besvimelsesvakt”- og når besvimelsen skjedde var gode råd dyre; føttern høyt, kald klut på panna, og puste sammen med “besvimelsen” som låg strak ut på gulvet. Æ skulle også vaksineres i dag, 2.dose, hadde absolutt ingenting lyst- fordi æ har ikkje tid å få bivirkninger som kan finne på å “slå mæ ut”. Æ vet ikkje om det har nokka med at æ bor i Bedehuset å gjøre, men nån har hørt mine bønner- og pga vaksinedoser osv blei det ingen vaksine på mæ i dag :-)))) Kl. blei 18.45 før æ blei møtt av Rebekka og Amalie som allerede hadde reservert bord til oss ungdommen på Sushi-restaurant. Æ regne mæ litt som ungdommen når vi snakker om løst og fast, både om voksenlivet og om ungdomslivet. Sushien smakte fortreffelig og blei avrunda med en tur på Kroa, etter en irish coffee, til dessert, gikk den eldste ungdommen hjem.
Når arb.dagen blei xtra lang var det flott at baguetten var stappa til randen av godsaker- og snille Rebekka og Amalie stakk innom sykehuset med ISkald RØD-cola til mæ. RØD-cola og IS-kaffe blir som bensin i kroppen 🙂
Sååå koselig og nydelig med sushi….prøvde å spise med piinna og votta…funcka dårlig, men æ trur de vottan vises world wide- siden dem blei grundig filma når æ var på dåpen av Fridtjof Nansen Hurtigruteskip.
Rebekka og Amalie trudde æ toilla når kledde av mæ skoan på hotellet, men her går dem skolaus begge to <3
“Pien i trappa” – sukker mitt hjerte førr nån fine ungdomma som har vært på besøk hos mæ. Den ene vakker-skatten treng sæ no stakkars ei ny boksa uten hull i knean <3
Det e stemningsfullt inne på Kroa, og når/- eller visst æ får besøk av flere, skal æ reservere dette vakre rommet me utsikt ut mot været- selvsagt vil æ åssa booke skikkelig Uvær til anledningen <3
“Polar-dama, Polar-mainn og Polar-hoinn”. Allerede no, etter bare litt over ei uka så har æ innsett at finboksa omtrent ikkje e et antrekk i Longyearbyen. Det går fort med tilvenning av UTEklær/sportsklær og lesta i uanz skotøy.
Hver mandag og onsdag arrangerer Aktiv i friluft Longyearbyen lokale turer – i mårn skal æ ta på mæ ordentlige tursko og oppleve Blomsterdalshøgda. Eneste planlegging æ treng å gjøre e å kle på mæ- og møte opp ved Taubanestasjonen <3
Takk for en spennende og FETTE lang arbeidsdag til SUPRE kolleger- og takk for en “bjutifull” sushi-ettermiddag med mine artige jenter, Rebekka og Amalie <3
På legekontor generelt så er mandager “ringe-dag”. Æ vet ikkje kor mange ganga i dag æ har sagt;” Hei, det e ho Hege på Longyearbyen sykehus, ka kain æ hjelpe dæ med?” “Ka kain æ hjelpe dæ med” – det e et svært åpent spørsmål- og du verden kor mange spennanes problemstillinger som kommer som perler på en snor. Uanz så e d en fin måte å møte pasientan på <3 Det kan være vanlige timebestillinger, ØHJ-timer, fornyelse av resepter eller sykemld- og så e det de fantastiske koronaspørsmålan – FUCK CORONA! Høsten e tida førr snørr, hoste, skrål i brystet, vonde bihuler, og som følgetilstand til det feber. I gamle daga var det “småtterier” å håndtere for ansatte på legekontor- det være seg helsesekretær eller lege. I den her hælve… coronatida så vet man ikkje om det e en vanlig høstforkjølelse eller om det faktisk kan være corona. Det krever ressurser av helsepersonell til testing. Testpersonell ser ut som “månefarera”i gule romdrakta. Helsesekretær deltar med pasienten på det som kan ligne en coronaquis – svarer pas JA på spørsmål 3- da utløses “hele hopprennet” (-som noen sa her om dagen).
I dag fikk æ STORfint besøk fra urbane strøk på fastlainne. Lillepia mi, Rebekka- og reserve-ongen min, Amalie. Skummel og maskert har dem flydd helt aleina fra Tromsø-byen og mot Nordpolen. Ka service angår så har dem lagra denne flyturen i minneboka med positive fortegn. Min gode kollega henta dem på flyplassen og kjørte dem til hybel i Blåmyra. Dem vakje Usein om å komme ned til sykehuset til mamman 🙂 Operasjonssykepleier hadde detaljert omvisning. Bilda deles med samtykke.
På et sykehus kor man tar av sæ skoan i yttergangen, så virker det såpass hjemmekoselig at man ikkje helt ser for seg ei fullt funksjonell operasjonsstue, med alt nødvendig utstyr, for å kunne utføre nødvendig operasjon i Longyearbyen. Vi har seriøst utstyr- og dyktige kirurger og operasjonssykepleiere til å gi førsteklasses helsehjelp og omsorg. Vi har både tynn og tjukk tråd. Vi har både synål og stoppenål.
Her sitt fine jenten mine. Fra biblioteket/møterommet våres lar æ mæ imponere over utsikten. Jenten va imponer over at ALLE (- og det e mange) puten var så fluffy ordna til. Man kan godt se at det er laget et slags hakk midt på ALLE puter, som e nøyaktig plassert – æ like når ting e nøyaktig plassert- og førr å være helt ærlig så syns æ det blei masse rot i sofan når dem satt så usystematisk.
Æ og lillepia mi – med flotte Ludvik i bakgrunnen. Æ e ganske sikker på at helsesekretærer i Longyearbyen er de eneste som har en ISbjørn som vokter resepsjonsområdet. Man skal ikkje spøke med en isbjørn….Det ekje lenge siden en isbjørn tok sæ en spasertur her i sentrum – fortellingen sier at en nytilflyttet person- som observerte isbjørnen – ikke varslet, fordi vedkommende trodde det var sånn at isbjørnen gikk i sentrum blant andre tilflytta. Æ lure på om vedkommende hadde reagert dersom isbjørn gikk inn på butikken og hengte en handlekurv over armen :-))))
Ja, sånn kan det gå hvis ventetida e søkkanes lang for å få legetime. Personlig så syns æ at det kan virke skummelt for menneska som e engstelig for legebesøk. Æ trur at æ skal tegne en smilemunn på munnbindet – da vil det ikkje se så kjedelig ut å stå der når mørketida “faller på” 🙂
Du kjøpe ikkje kneipbrød når du leve på Svalbard- da e d Svalbard brød som funcker.
Når æ seinere skal lese dagboka mi – så e det fint å huske på at denne “drømmefangeren” har æ fått av ho snillaste Herlaug i Dallas (Lakselvdalen). Æ trur at drømmefangeren har fanga mine drømma så til de grader – på torsdag må æ kanskje sette ord på en av drømman som har blitt til virkelighet – tusen takk til et hjertegodt menneske for denne fine gaven – Herlaug du e så raus og gulle god <3
Æ har mitt eget Paradis Bedehus. Her har æ alt æ treng- og æ skal måillkose mæ de dagan æ enda skal bo her. I slutten av uka flytte æ for 3.gang. Da skal æ innkvarteres i bolig for “langtidsboende” – dem som bor 1 år regnes som langtidsboende. Leiligheta besøkte æ i går- og æ kjente umiddelbart at det var riktig plass å bo det neste året <3
“Bedehuset” – æ bor i 2.etasje med utsikt direkte mot Hiortfjellet. Æ syns det e trygt å bo i Bedehuset – fordi det er mange andre også som bor her.
Jenten mine har gått på Carlsberg Pub- og egentlig skulle æ være med, men Rebekka mi var engstelig for at æ skulle kjede mæ- og at ho fikk ansvaret for at æ skulle ha det bra ute på byen. Herreverden så lite ho vet – æ har vel aldri til dags dato trengt nån til å lage det artig for mæ på byen, det klare æ utmerket sjøl- og ofte har æ hatt det så artig at æ har glemt å gå hjem :-)))))) Turen til Longyearbyen kom brått på- og høstens “ut-på-byen” med nån av de beste blei kansellert, men vi tar det igjen; Sylvi og Mette, Andrea-Lovise, Anja, Ingeborg og Anne-Grethe, Lisa og Stein-Gøran, Heli, Oddrun, Liv-Tove og Berit for å nevne nån <3
I mårn skal æ få 2.dose coronavaksine- æ e ei skikkelig bæsræv, men som kritisk helsepersonell så e d bare å stille overarmen til rådighet, blæææææ….
Det e nokka med det – å øve sæ i å våkna så utrulig aleina når det e helg. Æ hadde ikkje før begynt å øve mæ så hadde æ “store lille-bror” på tlf- og han hadde en kompis som åssa ville høre Svalbardnytt. Dem spurte selvsagt om æ ikkje va blitt bjørnemat enda – kjempe artig – og like artig svarte æ tilbake at isbjørn treng vel åssa tannpirkera. Det irritere mæ at æ ikkje ba dem på besøk- da ville en hel isbjørnfamilie hadde matforsyning i månedsvis :-))))) Takk for praten bror Karl-Petter og toillbaill Håvard. Etter den minnerike tlf.samtalen blei æ helt enig med mæ sjøl at æ åssa skulle øve mæ å ha en “gå sakte aksjon” sia æ hadde hele dagen foran mæ. Det skal være fint å se tilbake på ka æ opplevde den dagen æ gikk så sakte – faktisk gikk æ så sakte at æ fikk sagt mer enn bare HEI til dem æ møtte :-)))
Den første æ møtte, var lærer på skolen- og han hadde hoinn med på tur- og æ va Uklok og sa ikkje; “hei” (les; voffvoff) til hoinn først – førr æ si det sånn så va det lite logring med halen, men han “snærra” tenner til mæ…..En god hundeeier har alltid med gåtteri i lomma- og da roe stemninga sæ betraktelig…. Vi fikk snakka om skolevegring- og siden æ lede en gruppa for foreldre til barn- og unge med skolevegring (i Tromsø) så ble det en nyttig samtale om kordan dette utarter seg i Longyearbyen….samtalen var et direkte resultat av at æ gikk sakte…
Førr å komme over til den sia kor æ har gått sakte i dag- så måtte æ passere “den smale bro” – den e seriøst smal. Møte man nån kan man nesten kysse uten at det e den opp opprinnelige plan. Rett over brua ser man opp på plassen som hete Skjæringa – det er en sentral plass i Longyearbyen. Taubanestasjonen og Sysselmesteren er på Skjæringa.
Smelt mitt hjerte – æ gikk altså så sakte, at selv om æ ikkje hadde brille på mæ så klarte æ å ense nokka som såg ut som en grav. Så vakker pynta med perler til Lille Snøspurt <3
På Skjæringa er kirka i Longyearbyen- i dag var det konfirmasjon i kirka. Æ klarte ikkje å dy mæ- og måtte legge ut følgende hilsen til konfirmanter, med en liten filmsnutt av flagget som vaiet så vakkert i vinden; “Som på bildet håper æ at solskinnet, som i dag, vil lyse opp ”voksenveien” for dokker videre i livet. Det norske flagget svaiet så lett i den fine høstbrisen” Æ e litt usikker på om æ gikk veldig sakte – men det var uanz vanskelig å overse kirka, flagget og alle bilan…. Kirka ligger så vakkert til under Platåfjellet <3
Akkurat sånn var dagen æ kom ut til i dag – SOLA som lyste så fint mellom Sukkertoppen og Gruvefjellet. Det var så fint å snakke med min lillebror Tord- og mine 2 nevøer, Benjamin og Samuel – til tross for at vi e så laaaangt unna så kunne vi kose oss under den samme sola- og klumpen i halsen vokste sæ stor når han Benjamin sa; “ e du hjemme tante” – huff, det var ikkje langt bra buuuuhuuu, men ei tante mæ skjerpe sæ- og det gjorde æ bra med å vise frem reinhornet æ fant på fjellet i går- og da blei tante sin gullgutta interessert ei veldig SUPERkort stund. Tilbake ville han Benjamin vise ho tante en meitemark han hadde i lille-hainna si <3
Når denne karen kom susanes forbi holdt æ på å bryte avtalen med mæ sjøl om “gå sakte aksjon” – det vises på bildet at han har stoppa brått- han skvatt nok litt når æ spurte om æ skulle sett mæ oppi et av dekkan sånn at han fikk ekstra trening med å trekke på ytterligere 57 kilo. “Ja, vil du det” sa han – æ svarte at dessverre kunne æ ikkje i dag siden æ hadde en avtale med mæ sjøl om å gå sakte. Æ ba han om å gå videre før æ ombestemte mæ. (Faktisk var det fristanes mtp at æ hadde ondt i leggan etter den seriøse fjellturen i går, men det ville vel resultert ondt i rompebaillan åssa) Bildet har æ spurt om tillatelse til å publisere.
I kveld har æ vært å sett på 90 kwm leilighet æ flytte inn i omkring den 23.sept. Det var så fin utsikt mot STORfjellan at æ skal se om æ får plass til en madrass i vinduskarmen i stua :-))))) Etter visninga spiste æ deilig kveldsmat sammen med ho æ skal være vikar for, og ei som æ skal bli kollega med – trivelige damer og dyktig helsepersonell. Det var så hyggelig å bli invitert med, tusen takk Maria og Marthe <3 Vel hjemme i Bedehuset står det en blå box utenfor døra mi – gjett ka…Ho Dokmai som har hatt konfirmasjon i dag har vært med verdens nyyydeligte bløtkake til mæ. Dokmai altså – ho e bare helt utrulig, varmt tusen takk, og krem og jordbær på hjemmelaga kakebunn blei helt perfekt som kveldsmat :-))))
Regelen i Longyearbyen e sånn at mange saker&ting e freda. Ting&tang fra før 1946 skal man ikkje tukle med, og sia æ gikk så søkkanes sakte så klarte æ å observere nokka som såg ut som et strikkaplagg – det låg ganske så under sand&gress. Hvis det skulle bli etterretning så vil selvsagt mine fingeravtrykk være avsløranes- og hvis nån savner denne etter 1946 så ligg den borte ved Skjæringa og æ kan kontaktes for nærmere bestemmelsessted. Det kan jo være at den e fra førkrigstida sia det fantes både garn og strikkepiina :-)))))
Både på nært og kort hold, sakte eller fort gange- så ligne denne her på en slange. Da va det enkelt å trekke ei slutning om at det måtte være “slangen i paradis” <<3
Klokka e no leggetid, Hege – du skal snaske dæ i seng, og denne natta skal “drømmefangeren” ligge under puta “sweet dreams” – så får vi se ka morradagen bringe….både på jobb og i fritid 🙂
Denne lørdagen har æ sett frem til – æ e nemlig ferdig med min 7 dagers obligatoriske karantene etter ankomst Longyearbyen. Det betyr at æ kan gå på tur i større grupper, men kæm i farsken skal æ gå på tur med i et samfunn kor æ ikkje kjenne nån?
I Longyearbyen foregår mye på facebook- fb e jo ukjent terreng for mæ- så det må innlæres (særlig 🙂 ; kjøp/salg/bytte, Svalbard turn, Ros og info Longyearbyen – er blant flere fb-grupper “hele” Longyearbyen er medlem av.
Æ tok sats i går kveld og skreiv følgene på Ros og Info; Hei Æ e ny i Longyearbyen. Jobber på sykehuset. Vet ikkje om det e helt innafor å spørre, men æ tar sjansen:-) Finnes det nån som skal gå på tur i området imårn- sånn at æ kunne gått ilag med? Æ har bare vært her 1 uka- og no har æ så søkkanes lyst å se mæ litt rundt uten at æ bare må gå i “stor”gata:-) Mvh- og god helg Hege Heimdal Lamo
Det tok ikkje mange minutter før responsen kom. Flere meldte om alternativer for tur i dag. Direkte i innboksen min fikk æ invitasjon om å bli med på Sukkertoppen – fjellet æ har sett mot hver dag og tenkt at dit må æ så fort som mulig. Sist i den invitasjonen står følgende; Er du søstera til Jøran? Æ e jo søstera til Jøran- og via min kjære bror som ikke er her- så var likevel kontakten oppretta.
Mitt svar til responsen ble følgende; Så flott med engasjement, tusen takk <3 Denne lørdagen har å fått tilbud om å bli med på Sukkertoppen- og siden det er lørdag og gåtteri-dag så passer Sukkertoppen helt perfekt 🙂 God helg Longyearbyens befolkning <3
Flotte, og ukjente turvenna <3 Bildet er tatt ved første varde på tur mot Sukkertoppen. De her to, Cece og Gudmund var irriteranes sprek. Egentlig skylde æ litt på at dem hadde seriøst fottøy- se bare de hæftige fjellskoan. At æ blei ligganes i bakevja e jo fordi, som dokker ser, at æ står for fotograferinga, samt elendig skotøy, blæææææ
Rett oppafor første varde blei æ så overraska av denne velkomsten. Tenk å bære opp så mange planka, spikre dem sammen, male en så fin og stor H – som velkomst til ho Hege. Når æ akkurat var som mest rørt over velkomsten oppleve æ ei “styrtlanding” når æ får beskjed om at H-en står for Helikopter og at plankan e helikopter-landingplassen :-))))))))
Enda litt lenger opp mot Sukkertoppen jobbes det med å lage skredsikring oppafor det særegne for boliga i Longyearbyen – nemlig “Spisshusan”. Siden æ ikkje kan plystre med høy lyd- og ville påkalle oppmerksomhet så funcka det like godt at æ sa “hoho”- og vefta med arman mens æ pekte på mobiltlf. Det ser faktisk ut til at det virka- æ fikk både et smil og et vink tbake. Tegnspråk kan brukes world wide.
Her e æ og ho Cece. Cece er svært fjellvant – ho kan med all sannhet kalles ei fjellgeit- og da blir vel æ en “fjellsau”. Æ tar til mæ alt av råd fra ho Cece; “Hege, du bør ha fjellsko”- og det kan æ si dokker e helt sant….vanlige vintersko har alt for dårlig såle- i skrivende stund kjennes det ut som æ har fått fotsoneterapi, fotmassasje og det kjennes ut som æ føle omrisse av hver en stein under begge føttern. Ho Cece syns at æ kunne låne hennes teleskopstava- det bør man åssa ha, spesielt når man går ned bratte fjell….Tenk ei så god turvenninna som ofra stavan sine for at æ skulle gå trygt i ulent terreng. Snille Cece <3
No har vi passert Sukkertoppen og atter en “fjellvanting” har slått følge med oss. Disse 3 flotte er arbeidskolleger. Det blei mange historier etter hvert – æ kan ikkje gjengi- og det e på bakgrunn av at æ trur 75% av isbjørnhistorier er RØVERhistorier. Blant annet sier en historie at isbjørnen er svært intelligent- at isbjørn vil oppfatte Cece sine staver, som stikker opp av sekken, som gevær….og siden isbjørnen forstår at 3 av 4 i turfølget er bevæpnet så vil han, men isbjørnhalen mellom beinan, gjømme sæ for oss….Greit nok e æ blond, men det der kan ikkje være ainna en bløff….
I dag blei turen til mens vi gikk- og like så godt gikk vi til Lindholmshøgda. Æ fikk vite at det e bra å være kledd i fargerike klær i tilfelle man skulle trenge å tilkalle hjelp- der e æ litt i tvil….og det e jo fordi isbjørn e så intelligent- og forstår at sterke farge betyr “menneske-snadder” :-)))))) Æ fikk i hvert fall testa ut overtrekksbuksa og varme jakker – funcka rått, æ va helt søkke svett……
“Den smale sti” – synd at bildet ikke er ærlig, stien var smal…vi gikk etter hverandre for å ikke utløse “skred” av stein….det kommer ikke frem kor STUPbratt det er nedover – OK, kanskje ikkje STUPbratt, men i allefall veldig bratt :-))) Det var fint å låne Cece sine stava i dette terrenget, tusen takk for raushet Cece <3
Turen nærmer seg slutten- og det føles som ei markering med dette fine lyset mellom fjelltoppene. Vi kom opp Sukkertoppen, fulgte en laaaaang fjellrygg med bratt terreng på begge sider. Æ fokuserte svært for ikke å se ned på sidene, kunsten er å ni-stirre RETT FREM når du ikkje ser nokka ende nedover og nedover på begge sider. Et øyeblikk va æ SUPERgod å fokusere :-)))) I lysninga på bildet gikk vi over til andre siden- der var fjellet Lindholmshøgda- og nedturen i sikte 🙂
Skotuppan fikk kjørt sæ i ulent og steinate terreng- de her skoan egne sæ til vintersko i lavere terreng. Votteløsninga mi var genial. Hjemmestrikka, by Hege, ULLvotta med vindovertrekksvotta som æ bruke over motorsykkelhanskan….æ va altså så søkke svett på nævvan….
Vel hjemme blei det dusj, innkjøp til taco- og endelig skulle æ vaske- og pynte med reinhornet æ fant på turen i dag. Æ syns det passa perfekt som pynt til lysfatet mitt- for øvrig har æ kjøpt (lys)fatet på 50% på dagligvare-butikken 🙂
Dagen, som er på hell- har absolutt innfridd. og vel så det. Igjen kan æ underskrive på kor flotte og inkluderende mennesker som bor og lever i Longyearbyen <3
Det siste ho Cece sa til mæ før vi skilte lag oppi veien; “det ser ut til at du kommer til å greie dæ helt fint på Svalbard” <3
Æ glede mæ til mandagen – da får æ teleskopstavan- og crispi fjellskoan mine. Fra neste uka kan æ være med på tur både mandag og onsdag- det eneste æ treng å gjøre er å kle mæ for vær&vind og møte opp på angitt sted (sted kan variere for hver gang)
Dagan har gått fort på Longyearbyen sykehus. Følelsen sir mæ at æ har kommet sånn passelig heilskinna gjennom første arbeidsuka. Æ har gode folk rundt mæ; sekretærkollegaer, sykepleiere, leger, min nærmeste leder- ho Bente, alt-mulig-mannen Ottar- og ho Dok Mai. En liten “helsefamilie” som gir helsehjelp og omsorg for alle som oppholder seg i Longyearbyen. Til tross så beskjeden æ e så har æ kommet lett i kontakt med folk :-)))))) Fredagan e det vaffeldag på våres flotte bibliotek/møterom- i dag spiste æ ei hel vaffel førr mye….æ kunne nesten kjenne omrisse av ei heil vaffel ut mot venstre flanke, huff…
Du skjønner at du e i jobb-bobla når du e gått fra jobb og letter etter ørepluggan i veska- og oppdage at du har tatt med dæ takstheftet hjem :-))))
Hver fredag har sjefen opptelling, i flokken sin, på kæm som vil være med å spise middag på Kroa kl. 17.00 – i dag var det koselig stemning blant 6 av oss. Med tanke på at æ enda va mett etter den siste vafla så blei det vondt værre etter ½ kg spare ribs…. Når æ ikkje har plass til RØD-cola da e æ så mett at det e krise…..
Mett og god og, til forandring, sakte tempo hjem fordi det skvulpa sånn i magen….æ gikk hjem ilag med legen og hans fru…for sikker hets skyld måtte æ gjøre dem klar over at dersom æ må hoste no – ja, da spyr æ….. Fordelen med rolig tempo ga mæ muligheten til å virkelig se kor syyyykt mange snyscootera det e i Longyearbyen – gjett ka ho Hege og en snyscooter har til felles?? VI VENTE PÅ SNYEN :-))
I dag e det ei uka siden æ dro fra Tromsø-byen til Longyearbyen- æ har ikkje rukket å kjenne så mye på savnet….enda…men om kveldan kommer det snikanes tanka som fort kan gjøre mæ sentimental og savnet e like om hjørnet. Æ har jo ingen til å trøste mæ- så da må æ gjøre det sjøl….det e ikkje sånn at æ prate høyt ut i rommet, men en stemme inni mæ sir at det å tenke på dem man e glad i- og savne dem….det betyr bare at æ e i stand til å elske- og takknemlig e æ for det <3
Denne tegninga har vært i samme plastmappa i 21 år – mi eldste datter, som var 10 år i 2000, ønska sæ både hest og hund – (på baksida) er fargelagt tegning av en hund <3 I dag, for 31 år siden- altså 17.09.1990 hadde æ fødetermin….ventetida var evig lang til ho blei født, på prinsesse Martha Louise sin fødselsdag, 22.09.
Akkurat no fikk av mld fra en frivillig kollega i kreftforeninga / Vardesenteret i Tromsø, trist melding om at ho fine og gode Sissel er død <3 Gjennom mitt frivillige engasjement for Vardesenteret blei æ kjent med ho Sissel. Takk for at æ fikk bli kjent med dæ, Sissel <3 Du veileda mæ så fint når æ starta som frivillig for en så viktig sak – for kreftforeninga / Vardesenteret <3 Etter Sissels ønske står det i dødsannonsen; Like kjært som blomster er en minnegave til Vardesenteret i Tromsø <3 Hvil i fred- og uten smerter, Sissel <3 Det e så fint å tenke på at du ønske at minnegave skal gå til Vardesenteret – æ skal bidra! <3
Skrevet i fra godstolen på “Bedehuset” Longyearbyen
Det er morgen torsdag 16.09. Det var ikke så mange sko på hylla når æ kom på jobb i morrest, æ va litt tidlig ute sia æ hadde sovet så søkkanes godt i “ny” seng, men det tok ikke lang tid for både 1. og 2. etasjen på skohylla var dekket av fargerike sko i mange forskjellige størrelsa.
At de ansatte tar av seg skoene i gangen på sykehuset forteller bare positive ting; at skohylla fylles opp betyr at det er mye flott og dyktig helsepersonell på jobb. Det betyr også at man har respekt for andre – i dette tilfellet for ho Dok Mai, med flere, som sørger for renholdet på Longyearbyen sykehus. I tillegg ser våre pasienter at man parkerer skoene før man går inn i sykehuset- og da gjør de det samme 🙂
De gule skoan på øverste hylle til høyre e mine sko…dem e så god og varm at æ herma etter mæ sjøl og kjøpte samme sko som i fjor :-)))))
Æ og ho Astrid har gidd jernet i lag i dag. Det e vanskelig å få kontinuitet i opplæringa når vi til stadighet får brudd i oppl. fordi daglige gjøremål og pasientkontakt ikke kan styres av oss, men vi tar det som 2 voksne damer som har vært ute en vinterdag før- og som det vises av bildet så nærme vinterdagan sæ fort på Svalbard. Hjemme i Tromsø kommer det som oftest litt “melis på toppan” som et varsel om at Kong Vinter melder sin ankomst – på Svalbard ser det ut som heile melispakken har tippa over…..
Siden blogginga først og fremst skal være mi dagbok, om et helt spesielt år, skal æ skrive om èn av grunnan til at æ i dag sitt på Bedehuset i Longyearbyen- i tillegg kan æ se tilbake på et yrkesaktivt liv som kanskje kan kalles HYPERaktivt yrkesliv;
Æ hoppe glatt over arbeidsforhold før æ utdanna mæ til helsesekretær.
Ferdig 2-åring utdannelse helsesekretær i 1994 (forrige årtusen). Aleinamamma med eldste pia mi 4 år. Æ blei påkjørt og klemt mellom 2 bila 21.12.91. Gikk på krykker 1 ½ år og hadde til sammen 14 gips på min høyre fot. 1.skoleår gikk æ på krykker- og hadde drosjetransport til/fra Breivika vg.skole. Min første sommerjobb på medisinsk avd. UNN Tromsø varte i 7 år, til juli 2001 2002; I svangerskapspermisjon- og halvt i ammetåka fikk æ jobb på helt unike Utsikten legesenter- når æ slutta mangla æ 5 daga på å ha jobba der i 10 år På Utsikten hadde æ 60% stilling som helsesekretær og 40% stilling som administrativ leder – det var litt kult at mine ledera såg den nytta i mæ, tusen takk
2012 – 2013 Fag- og forskning; opprettelse av pasient/pårørende telefon 2013 – 2014 Kreft poliklinikk 2014 – 2015 Tromsø Urologisenter – en kveld i mars, ringte det en herremainn som ga seg ut for å være svensk overlege inne urologi, han spør om æ vil vær med å starte urologisenter i Tromsø. Som han spurte – så æ gjorde :-)))) (eneste ansatt + sjæfen) En spennende jobb. Æ fikk opplæring i å assistere under operasjon av forhud og sterilisering av menn…mao fikk æ sett- og holdt i alle størrelsa og alle fasonga :-))))) Det blei lite å gjøre hos urologen- og han slamra knyttneven i bordet når æ sa at æ hadde fått mæ ny jobb….han besinna sæ etter hvert og vi klemtes når æ slutta.
2015 DAGkirugen- når æ hadde jobba der 1 uka kom stillinga hos Hjertespesialisten susanes forbi, tydeligvis ikkje susanes fort nok, æ fikk det med mæ og søkte.
2015 desember – april 2019 Hjertespesialisten (eneste ansatte + sjæfen) 2019 mai – oktober; lunge avd. dagenhet for lungekreftbehandling 2019 oktober – 2021 mai; barneavd. poliklinikk og sengepost 2021 mai – september; Hjertemedisinsk avd – fått innvilget permisjon for å dra til Longyearbyen 2019 mai – 2021 september har æ vært velsigna å få jobbe på Tromsø kommunale legevakt hver 3.helg – har fått innvilget permisjon for å dra til Longyearbyen
Jada, æ har fått spørsmål om koffør æ flakse fra den ene jobben til den andre- og når æ no ser ka æ har styrt med så e det kanskje ikkje så rart :-))))
Litt uro i kroppen, “makk i ræva”, mingemaur….. Trangen etter utvikling, gleden over å lære nokka nytt, redsel for å gro fast, berikelsen over å møte så masse flott og dyktig helsepersonell har vært drivanes i ALLE mine jobber.
Æ syns det e artig å tenke på at æ har så masse kunnskap oppi det lille (toill)haue mitt. Æ har vært på mange fine og artige jobbintervju – på ett jobbintervju fikk æ mld hos han Morten etter 2 tima!!! – da lurte han på kor lang tid et enkelt jobbintervju kunne ta :-))))
På et ainna jobbintervju fikk æ spørsmål om mitt forhold til alkohol og andre rusmidla – da tenkte æ at det var et lurespørsmål. Svarte æ et godt forhold til alkohol – så blei det feil… Svarte æ et dårlig forhold – så blei det åssa feil, men æ fikk jobben….
Hvis du les det her og lure på om du skal bytte jobb hvis du får sjansen – HUSK at det e bedre å angre på nokka du har gjort, enn å angre på nokka du ikkje turde å gjøre <3
Hvis æ ikkje har misforstått så er nevnte fortelling over grunnen til at æ trakk det lengste (jobb)strået og ble tilbudt jobben på Longyearbyen sykehus. I tillegg så vet æ jo at mine referanser har betydd svært mye, tusen takk <3
Når man e kommet i COLLAGEN + alderen så handler man i desperasjon på nett for å forsinke den stadige aldringsprosessen – æ trudde vi hadde skikkelig irriteranes KNIRK i lofttrappa hjemme, men den hælve…. knirken hørte godt åssa når æ ikkje gikk i trappa…..knean e no begynt å trenge collangen +, blæææææ…
Knirk eller ikkje knirk – i kveld har æ tatt mæ en drink av RØD-COLA, SKÅL!!
Imårn etter jobb e det felles basseng kl. 16.00 og deretter felles middag på Kroa kl. 17.00….come on people – ekje det her en helt sjuk opplevelse kanskje??
Til stadighet finn æ sånne hjerte i naturen, også her i Longyearbyen <3
Til alle æ tenke på og savne…æ føle STEINtung kjærlighet for dokker.
På arbeidsdag 3; like mange dager som æ har jobbet- og like mange sekretæra har hatt meg i opplæring ? 3 daga og 3 sekretæra:-)
En Unektelig dyster start på dagen- ho Astrid som æ venta på som en reddende engel uteblei- mens æ derimot blei svimmel av å se på “tårnet” av gullappa fra i går….æ blei rett og slett hautoillat…. Panikken og nakkehåran kjentes ut til å overmanne meg. Seriøst, æ tenkte ka faen skjer no….sikkert skjult kamera for å se om æ takle Uforutsigbare hendelsa på arb.plassen…..og det SKAL æ takle om det er det som skal til for at jeg skal få beholde DRØMMEjobben….æ takla det 🙂 Så plutselig stod ho der, ho Astrid med alle bokstavan like stor A S T R I D Jeg har aldri møtt ho Astrid før, men jeg måtte bare si, til ho Astrid, det jeg så intenst hadde på hjertet – “aldri i hele mitt liv har jeg vært så glad for å se et helt ukjent menneske før”. En viktig og ekte ting ble sagt og stemninga blei deretter…. Førr ei dama. Førr en kompetanse. Førr en kollega. Førr en FLAX at jeg og ho Astrid skal kjøre “kontor-show” på Longyearbyen sykehus. Jeg har forstått at når man jobber mange år på sykehuset her- ja, da kjenner man alle i Longyearbyen…æ e godt i gang med bekjentskap- og ho Astrid e på fornavn med stort sett de fleste..
Ho A S T R I D er så klart ho med englevinga. En kollega av meg på legevakta i Tromsø har fortalt om ho Astrid- og ALT VAR SANT slik som ho Astrid har blitt beskrevet for meg. Astrid, jeg er så glad at vi to skal være kollegaer i hektiske arbeidsdager.
Den fine dokka med mørkt hår skal forestille ho Dok Mai (pussig sammentreff dokka og Dokmai). Ho Dok Mai jobber som renholder av (syke)hus, arbeidsklær- ho fixer også i stand på midlertidige hybler og leiligheter. Ordner med sengklær, kjøkkenting&tang. Ho bestiller felles lunsj om onsdager. Ho Dok Mai er en svært viktig person for sykehuset. Ho ordner ALT.
I dag har jeg flytta fra hybelleiligheta i Blåmyra 13 – takk til Dok Mai som plutselig stod der med nøkler til Bedehuset og sa at nå kunne jeg flytte inn en dag før tiden. Jeg var ikke Usein om å pakke pikkpakket, vaske Blåmyra og flytte. Flyttelasset bar jeg egenhendig i koffert og poser, 3 runder…de nærmeste dagene trenger jeg ikke å bøye meg når jeg skal knyte skoene…arman e blitt KJEMPElang etter all bæringa i dag :-)))) Takk Dok Mai for klappet og klart bosted MED TV og INTERNETT. Lykke til når du skal arrangere konfirmasjon kommende helg <3
Her har ho Dok Mai vært på ferde igjen. Skal æ tru på budskapet på hodeputa så fortsetter mine flotte drømmer om fabelaktige dager i Longyearbyen. Det er fint å ha drømmer om mål å strekke seg etter- og når æ ligg med hodet på puta med dette budskapet så skal det ikke forundre mæ om det snik sæ en og ainna ny drøm inn i hjernebarken.
Igjen har ho Dok Mai bidradd til at jeg føler meg så god mottatt og veldig verdsatt. Til tross for at ho har mye å gjøre med planlegging av konfirmasjon til helga- så har ho altså vasket, reid opp i ny seng til mæ- og se her…JAGGU har ho pynta med fin avskåret EKTE blomster til mæ. Dok Mai du er gulle god <3
Æ vet at dokker sannsynligvis ikkje trur mæ, men dette er altså utsikten min her jeg nå skal bo, på Bedehuset. Det magiske Hjortfjellet. Som dokker kan se så er det svært spesielt med forskjellig lag av fjell….
I går kveld inviterte æ mæ sjøl på kveldsmat til ho Rita fra Finnsnes. Æ trur at æ va hjertelig velkommen…man er vel det når kveldsmaten er nyyydelig marsipanBRØD og kaffe latte…æ tok 2 deilige marsipanBRØDskiver….brød er brød og æ blei mett…og kvalm… Midt i kveldsmåltidet legg æ merke til at ho som e blitt ei slags venninne – ho sitt med beinan akkurat sånn som æ gjør når æ skikkelig måillkose mæ :-)))))
Det har vært masse pakking de siste dagan- og da blir man bevisst på kor masse klær man har…i mitt tilfelle ser det ut til at æ like striper ganske godt. Ingenting av dette er hittil brukt, fordi at her på Svalbard går man stort sett i sports- og/eller turklær, åssa når man skal pynte sæ…regne med at alt dette kommer til å være like Ubrukt når æ flytte til mi endelig LANGTIDS leilighet ila neste uke..
Visst man ser bort i fra at lykketrollet sitt på potta, så tenke æ at det e nok sånn pasientan har sett mæ disse 3 dagan…ikkje grønn i håret, men håret rett ut til alle kanter- og passelig rådvill i blikket og et tappert påklistra glis :-))))
Bildet er tatt ca kl. 11.30 i dag, 15.09. Selv om sola skinner så vakkert så er det kaldt- og æ glede mæ så utrulig masse til vinter&sne <3
No har æ jobba og vært 3 daga ilag med mine nye kolleger. Det er trygt å kjenne seg godt mottatt og inkludert. Som alltid ønsker jeg å gi jernet – som jeg har gjort på alle mine arbeidsplasser- OG det skal æ blogge litt om imårn….så d så…..
Dette er skrevet i 2.etasje på BEDEhuset i Longyearbyen- og siden æ skal ligge første natta her vil æ benytte anledninga til å BE om at alle jeg kjenner- og ikke kjenner, skal være den beste utgaven av seg selv, for på den måten å være et godt menneske med kjærlighet og omsorg for andre mennesker…
I morrest når jeg våknet, på Blåmyra, var jeg passelig fortumla – jeg tror det har begynt å synke inn over meg at jeg lever midt i dette helt spektakulære eventyret. Jeg legger meg i et eventyr – drømmer om et eventyr – og står opp til et eventyr her i Longyearbyen. Jeg er ikke blasfemisk, men det tenderer til at jeg føler et snev av religiøsitet, mer enn barnetrua jeg har fra før av.
Når jeg i tillegg kommer på jobb og tenker “jøss, har ho selveste Mette-Marit tatt seg et lite vikariat på Longyearbyen sykehus – hmmm…det var no toppen av alt jeg skulle oppleve”. Det var ho Ester, et nydelig menneske, ung jente, som hørtes akkurat ut som hennes Kongelige Høyhet- og når ho i tillegg lo (flire) helt likt som ho M-M, ja da måtte æ bare spørre om dem var i slekt….Egentlig visste æ jo svaret, men æ kunne ikkje dy mæ. Vi fikk oss en latter og dagen var sånn sett berga.
Ho Ester gikk kl. 12.00. Skrekkslagen og aleina har no dagen gått på et vis til kl. blei 15.30. Æ vet at æ har innrømt for flere pasienter at æ va SPLITTER NY på sykehuset- og det er merkelig kor utrulig god tid og kor særdeles hyggelig mennesker blir da. Plutselig har dem all verdens god tid. Æ har blitt ønske så hjertelig velkommen. Fortellinger om livet i Longyearbyen har “sotte løst”. Folk har vinka og smilt når dem forlot sykehuset. Enten er bare folk her særdeles skjønne mennesker, eller så tør æ ikkje å tenke på kor SKREKKSLAGEN æ muligens har fremstått.
Ingen liv har gått tapt. Alle fikk den hjelp de trengte. Klokke blei fort 15.30. Muligens gruer jeg meg litt til morradagen når jeg skal få atter en ny kollega som skal ha meg i opplæring – jeg er stygt redd for at vi må “rydde opp” i nokka fra dagens gjøremål først. Det får jeg ta som det kommer….det åssa…
Så kom ettermiddagen og et svært Hurtigruteskip skulle døpes på kaia i Longyearbyen. Hurtigruteskipet Fridtjof Nansen har nå fått Longyearbyen Havn som sin hjemmehavn. Du verden det var stor ståhei- og som alle andre daga siden min ankomst var været også i dag Upåklagelig. (faktisk begynne æ å tru på at det virkelig e æ som har tatt sola med mæ til Longyearbyen 🙂
Æ og ho Rita var selvsagt blant de første som ankom dåpsfesten, det kunne jo hende vi blei spurt om å være gudmødre, selv om vi ikkje hadde overvintra nån andre plassa enn hjemme. Vi blei ikkje tatt i betraktning til den rollen. Ho Rita, skal æ si dokker, ho er ei fantastisk flotta dama. Æ e så heldig at ho forbarma sæ over mæ når han Morten dro på søndag. Ho er fra Finnsnes og er tannpleier. Det er ganske stor forskjell på våres jobbhverdager og dialogen med våre pasienter. Rita sine pasienter snakker ikke så mye, men dem må være søkkanes god å GAPE :-))) Rita, æ syns du e kul!
Her er di utnevnte gudmødre- ho Sunniva og ho Hilde. Dem fikk det ærefulle oppdraget å “klaske champissn” i sia av båten. På denne dag for 2 år siden dro dem av sted for å overvintre på Svalbard. Selve bragden med å overvintre er nå en ting, men personlig syns æ nesten at det er en større bragd at to kvinner klarer å bo på ei lita hytte, Bamsebu, så ufattelig lenge ILAG…huff…
Åiii, her var det reine “stjernehimmelen” av et stolt mannskap på Hurtigruteskipet. Det var taler i “hytt&gevær” (apropo gevær- så bør man ha det dersom man skal ferdes utenfor områder hvor det står fareskilt isbjørn). De to stivpynta til venstre er kapteiner på “dåpsbarnet” – husker ikke navnet på kapteinene, men er du kaptein så tenke æ at da hete du åssa Kaptein 🙂
Her er selveste Daniel Skjeldam – ikkje bare kjent for denne dåpsseremonien, men æ velge å ikkje rippe opp i nån andre saker&ting :-))))) Stikkord; “kåråna på hurtigruta” I allefall så hadde han en røst som gjorde mikrofon heeeelt overflødig, i tillegg va han søkkanes god i “english”.
Plutselig oppdaga æ at en herremainn fra mainnskapet tok bilde av mæ og ho Rita- så æ tenkte at…tar du bilde av mæ – ja, da tar æ av dæ…. Historia e sånn at æ vinka så masse- og LEEEENGE opp til mannskapet at dem til slutt vinka tilbake, historia e åssa sånn at det mulig æ må ha behandling av fysioterapeut for “vinkeskade”…
Så litt fakta; Richard With er Hurtigrutens grunnlegger. I 1896 åpnet R. With hotell på Spitsbergen Svalbard.
Det blei no litt toill&fjas i dag, men livet skal også være toill&fjas :-)))
I morra blir det “pakkedag” sånn at jeg er klar til å flytte ut fra Blåmyra til og til “Bedehuset” på torsdag…Bedehuset, skal no virkelig tru ka det vil medbringe….
Dette innlegget er skrevet på bibliotek/møterom Longyearbyen sykehus – ut av vinduer (kl. 20.41) er det helt lyst, vindstille og som et fotografi.
Æ har “boiinningen” i sekken og skal stikke innom ho hyggelige Rita en tur- da får strikkepiinnan kjørt sæ litt sånn på tampen av denne opplevelsesrike dagen.
Takk det var alt -og det var heller ikkje så lite 🙂
Natt til i dag kjennes det ut som at jeg har sovet OVER madrassen – svevd i (Svalbard)LUFTA liksom. Har vært så spent at det har dirra i kroppen og kokt i (toill)haue 🙂
og da er det høvelig med en vask på badet som er så flat at du slipper å balansere morra-kaffe-koppen. Legg merke til den kule bodylotion som står på vasken (selvsagt med isbjørn på) – den lukter seriøst godt- og jeg lurer på om det er for at isbjørnen skal gå etter den gode lukta å ete mæ….eller som en kollega på legevakta sa; “isbjørn treng vel åssa TANNPIRKERA” 🙂
Som å være en del av det vakreste maleri – når man går ut døra kl. 07.50 og blir møtt av denne nyyydelige morrasola.
Det var fint at jeg hadde hilst på de fleste ansatte allerede på fredagen- og i tillegg fikk jeg og Morten seriøs omvisning på sykehuset, av fagutviklingssykepleier Marte, på lørdag.
Dermed var omvisning i dag overflødig – og jeg kunne strax “skride til verket”. Ja, gid det var så vel – her jobbes det i DIPS Arena. På UNN Tromsø jobbes det i DIPS classic- og JA..det er litt forskjell.
Med høy grad av positiv innstilling var det eneste jeg kom på å si til min leder; “så lenge ikkje liv går tapt- så får jeg ta det som det kommer”- og det var ho heldigvis enig i.
Til lunsj var det frem med takknemlighets-kaka, og den ble godt mottatt og VIPPS så var den jaggu bortevekk åssa 🙂 Det forundrer meg stort at ei enkel kaka gir så god stemning, i takt med at alle har ostekrem i munnviken og “praten går” yrkesgruppene imellom.
Det var tid for brannvernrunde med tannhelsesekretær Fredrik- som også er brannvernleder. En hyggelig kar som syns det var greit at jeg ba han om å vente titt&ofte fordi jeg måtte ta bilder av både utsikten og andre ting av interesse. Jeg tror ikke jeg er langt fra sannheten når jeg sier at det sikkert er like mange brannslukningsapparat som det er ansatte på Longyearbyen sykehus 🙂
Det er sånn jeg føler det nå om dagen- at munnviker holder på å revne fordi jeg gliser både innvendig og utvendig – og han Fredrik som er tannhelsesekretær syns det var helt innafor med dette bildet.
Denne boxen med godsaker, fra lege Gry på Hjerteavd. Tromsø, var ment til kos for gåtteritainna når jeg skulle strikke i høstmørtna – hmmmm….ikke er det blitt skikkelig høstmørtna og strikkinga er det såsomså med- huff, og som dokker seg empty box ALLEREDE
Disse, mitt trekløver, venninner vekker savnet i meg <3 Jeg fikk en svær goodiebag med alt mulig- og da mene æ alt mulig som bare disse 3 vakre kan finne på <3 Til og med gavekort til bruk i Longyearbyen….
og ALT dette- tusen takk til de blant mine aller beste venner. Anja, Anne-Grethe og Ingeborg <3
Denne bamsen har fått navnet ICE-Bjørnar. Plasteret på venstre bakfot vitner om at den er gitt av et svært dyktig og omsorgsfullt helsepersonell – min dyktige og artige kollega på Tromsø kommunale legevakt – Ragnhild Aas…æ digge dæ <3 Ho Ragnhild vet kor æ elske å være på hytta, som er omgitt av skog, ho vet også at skog er mangelvare her på Svalbard, men akkurat det har ho bøta på med å gi mæ et duftlys som får mæ til å drømme mæ bort i blåbær og tyttebærlyng akkurat i disse dager – tusen takk for at du e så omtenksom Snuppa <3
Smelt mitt kollegahjerte ka en skakk liten lapp kan bety <3 I tillegg skal sies at det var nyyydelig kake som fikk “tenner til å løpe i vann” (trur det er et ordtak…?)
Avslutter dagens innlegg med et bilde tatt når han Fredrik måtte vente på mæ…midt i brannrunden. Nåde den som sir at den mannen er Utålmodig :-)))))))
I morgen, på kaia, skal jeg være med på dåp for MS Fridtjof Nansen – det gledezzzzz
Blogginnlegget skrevet fra bibliotek/pauserom Longyearbyen sykehus <3
Tusen takk for en helt unik jobbmulighet på Longyearbyen sykehus, Svalbard. Det er som å leve midt i en vakker og helt annerledes drøm. Takk til alle som har vært interessert og engasjert i fra søkeprosessen til at jeg nå bor på Blåmyra i Longyearbyen- og skal starte min jobb på sykehuset i morgen 13.09.21.
Takk til alle som har delt gleden med meg – HUSK at delt glede er DOBBEL glede- og i dette tilfellet MANGEDOBBEL glede.
Jeg hadde ingen intensjon om å skrive blogg, men har alltid hatt interesse av å skrive- og å uttrykke meg.
Jeg har blitt påvirket av andre til å blogge om arbeidsliv og hverdagsliv på Svalbard det året jeg skal jobbe og leve her. Bloggen er først og fremst for meg selv, og kan i ettertid leses som en dagbok. I tillegg har venner og familie lyst å følge med meg på et helt utrulig spennende arbeidsår.
Hælv..e…æ vet ikkje kordan æ får bilde til ikkje å være sidelengs – HJÆÆÆLP!
Den kommende uka har æ karantene ift å være med på arrangerte utflukter. Uka skal derfor benyttes til å oppdatere hvordan det gikk seg til at jeg nå sitter “mutters alene” på en midlertidig hybel på Blåmyra i Longyearbyen.
Avreisedagen fra Tromsø fredag 10.09. Planen var å vekkes av alarmen kl. 07.30. Mange ting gjenstod å klargjøre før flyet skulle ta oss til Svalbard kl. 12.30. Derimot ringer tlf kl. 07.15 – fortumla og helt i ørska registrerer jeg at det står “pappa din” i displayet. Av tidligere erfaring så ringe han pappa så tidlig når det har vært dødsfall i familien. En hurtig tanke suse gjennom haue – kæm i alle daga har dødd akkurat i dag når æ skal til Svalbard, det e vel faen ikkje mulig. Neida – han “pappan din” skulle bare høre ka æ gjorde…kl. 07.15. Det blei en særdeles MEGAkort samtale.
Ila tida mellom kl. 7.30 og kl. 11.20 ved ankomst flyplassen blei det et helsikas leven på klokka mi- og et fargesprakende fyrverkeri av en annen verden – det var fordi æ passerte 10.000 skritt. Tenk, passerte 10.000 skritt på knappe 4 tima og det INNENDØRS i Costa del Åttringen- det vil jeg si er “fortfilm” live.
Overveldet av alt som skal skje husker jeg ikke etternavnet mitt i skranken på flyplassen. Finner ikke bankkort til legitimasjon. Mannen min finner førerkortet fra 1900-tallet- og et så gammel førerkort at funksjonæren i skranken aldri sett før. Omsider får vi sjekket inn. Gått gjennom sikkerhetskontrollen. Morten kjøper seg en kopp kaffe og oppdager at han har glemt bankkortet sitt- sannsynligvis når vi sjekket inn. Jeg betaler for kaffen og Morten løper for å finne kortet….mye “hålåi”- og han hadde ikke mista kortet sitt, men lagt det i mi pengebok.
Vel ombord i flyet tør jeg knapt blinke mens gjennomgang om bruk av redningsvest osv. gjennomføres.
Det blir oppløp til tumulter når en søring sitter på det ene av våre seter – han syns det er rart siden han har hatt det setet siden han gikk på flyet i Oslo. Huff, det er vi som ikke forstår å lese boardingkortet. Jeg spenner sikkerhetsbeltet på meg etter alle kunstens regler, holder på å kløyves på midten fordi det er så stramt. Den koselige herremannen, som viser seg å rektor, hiver seg rundt å begynner å lete etter høretelefonene. Han ser såpass febrilsk ut at jeg forstår at her må hjelpes å lete. Det er ikke like enkelt for han å bøye seg, som det er for meg. Det betyr at jeg må av meg sikkerhetsbeltet- og jeg bøyer meg dobbel for å se under setene. Jeg finner ingen høretelefoner, men derimot drar jeg frem en jakke – og det var jakken til passasjeren i setet bak oss. Plutselig sier Morten; “du har jo høretelefonan henganes rundt halsen”. Seriøst- e d mulig. Uansett, det har oppstått “god tone”- og når jeg skal ta bilder får jeg tillatelse til å støtte meg mot, og legge armene over rektorens brystkasse. Vi blei såpass kjent at når jeg møtte rektoren på biblioteket på lørdag så var vi helt klart på “hils”.
For en mottagelse av ho Bente og av SOLA Jeg og Bente, Bente er avd.leder v/Longyearbyen sykehus, vet ikke hvem vi skal se etter. Det avklarer vi med en kjapp tlf. Ho Bente, ei flott dama, tar så hjertelig godt imot meg og Morten. Insisterer på at vi må ta bilde der alle andre tar sitt første bilde ved ankomst LYR.
OG været – man kan vel knapt bli møtt av bedre vær enn det vi opplevde. Den guleste sola på den blåeste himmelen. Vi får en kjapp guiding med “rødbilen”. Det er 3 hovedgater her- og kun den ene gata har et navn.
Hver fredag møtes de som har lyst av sykehusansatt til felles basseng kl. 16.00- og deretter til felles middag kl. 17.00 på Kroa. Denne fredagen var jeg og Morten invitert på forhånd. Jeg fikk møte flere av de som skal være mine fremtidige arbeidskolleger – det var utrulig hyggelig. En ujålete gjeng som stort sett var kledd i turutstyr.
Jeg ser nå at jeg ikke har tid å skrive mer i dag – skal selvsagt pynte kake (hadde med meg frossen kakebunn fra Tromsø) til min første arb.dag i morgen. Legger ved et bilde fra min arbeidsplass.
Det her er så utrolig spennende – har noen blåmerker på armene fordi jeg stadig vekk kliper meg selv for å kjenne at dette faktisk er ekte… Legger ved bilde av en kopp med et viktig budskap.
“Ikke vent – bare gjør det – grip dagen”. Det kjennes ut som det er akkurat det jeg har gjort.
Fortsettelse følger i morgen – mange skal takkes og nevnes som har bidradd til at jeg går et annerledes og spennende år i møte <3
Denne bloggteksten er skrevet på biblioteket på Longyearbyen sykehus – det er fordi jeg ikke har TV og nettilgang på Blåmyra 13 🙂
