Dagboka mi, du e jaggu god å ha når æ skal mimre tilbake over eventyråret mitt….en gang seinere……etter det her spektakulære <3

Æ har tenkt over at det ikkje e sikkert at andre syns at mitt “jobb-stunt” e så spektakulært, og heller ikke nødvendig. Det e heller ikkje meninga at andre skal syns nån ting om det, men så klart har det vært hyggelig med gode tbakemld over mitt valg.
Koffør syns æ sjøl at det her e spektakulært?
Æ har søkt permisjon fra jobben, som æ elske, på Tromsø kommunale legevakt.
Æ har søkt permisjon fra, nylig oppstart, jobb på Hjertemedisinsk laboratorium.
Æ har valgt å reise fra det trygge kjente ved å jobbe på UNN Tromsø. 
Æ har valgt å reise i fra gode kollegaer omtrent i alle etasjer på UNN Tromsø.
Æ har valgt å reise i fra dem som har gjort matpakken hyggelig å spise på jobb.
Æ har valgt å reise i fra “BaristaSykkelen” i hovedinngangen på UNN.
Æ har valgt å reise i fra den fine skogen, min arbeidsvei, som æ går att&fram daglig.
Æ har valgt å reise i fra mannen min – vi som e i lag ca hver eneste dag i 17 år <3
Æ har valgt å reise i fra familien min <3
Æ har valgt å reise i fra venner og naboa <3
Æ har valgt å reise i fra mine foreldra som e godt over middels voksen <3
Æ har valgt å reise i fra den vakre lille hytta våres – hytta æ elske å være på <3
Æ har valgt å reise fra det kjente og trygge- reise til det ukjente, det æ ikkje vet kordan blir. Kordan blir det å takle savnet av mine kjære- og alt det som e livet i Tromsø og Costa del Åttringen.
En indre stemme sir litt av hvert, nokka toill&tøv, men åssa nokka fornuftig og bekreftanes (må ikkje forveksles med stemmehøring i haue ). Så blir æ så glad når min indre stemme bekrefte at æ har gjort nokka bra førr mæ sjøl. Gjort nokka som æ skal være stolt over- og som gir mæ så mange fine miinna og så fantastisk mange gode møta med flotte og rause menneska <3

To siste arbeidsdaga har æ, kanskje for første gang, kjent på den gode følelsen av mestring. Det e en god følelse når det ikkje koke over i haue alt for ofte ila arb.dagen. No koke det på den gode måten som holder trykket jevnt- og gir en god flyt i arbeidshverdagen.
Akkurat sånn e min “jobbfølelse” no – det kan jo hende at æ “føle feil”- og bare ikkje har fått beskjed om det enda.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

I går etter jobb var æ og ho Dokmai invitert på krabbemiddag til tannpleier Senja-Rita (også kalt senjorita).
På tur til “restauranten” kom æ i nærkontakt med en rein. Et øyeblikk såg det ut for at de skulle slå følge med mæ. Æ hadde en plan om å skremme den – ville si; “dersom du ikkje snur no så e æ redd at det blir både krabbe og finnebiff på menyen”.
Det va et herrens måltid. Æ spiste så æ va stappe mett til langt utpå dagen i dag. 
Nydelig tilbehør- og med både hvitt og rødt å svelge ned med. 
Det e så utrulig koselig å bli kjent med flotte kollegaer også utenom arb.tiden. 
Takk Rita, for et nyyydelig krabbemåltid- og for så velkommen stemning i veggan på bedehuset. Æ tenke at når du e på bedehuset så kommer du vel ikkje unna god stemning i veggan. Takk for selskapet Rita og Dokmai <3 Dokker e så gulle god <3
Takk til Rebekka mi som va så snill å ordne “pirat-taxi” til mamman som va så mett at det va vanskelig å gå uten at det ville skvulpe….

Det e sånn at svært mange gode minner skapes rundt bordet- og gjerne samtidig med at et godt måltid inntas. Æ syns det e fint å gi en liten oppmerksomhet til vertinna. Det treng ikkje å være stort og dyrt- det kan ganske enkelt være ei fjoillate lita dukka, litt lys&varme og en enkelt kort med en liten hilsen <3

Fantastisk god og smakfull mat. Det her e virkelig nokka ho kan, kjøkkensjæfen- ho senjorita <3
Æ memorere det her til et måltid topp 5.

Den her flaska,med flytende druer, fikk æ hos min tur-venn- han Bjørn-Olav. Flaska skulle åpnes til en spesiell anledning. I går kveld var en SUPERspesiell anledning.
Om Bjørn-Olav skulle finne på å lese det her – vinen var djævelsk god, og dess lenger ned i flaska æ kom, dess bedre blei den- og helt på slutte va den fabelaktig.
Tusen takk for den hyggelige og smakfulle avskjedgaven fra dæ <3

Det her måltidet må æ bare minnes i Dagboka mi. Det som ser ut som 3 nebb til høyre i bildet- det må vel være æ, Dokmai og senjorita sine nebb.

Også i dag, 11.11., har æ vært med på registrering ifm korona-vaksinering. Da e det selvsagt ho Dokmai som fixer mat til heile hurven., sånn at vi “står han av” utover ettermiddagen. Æ va enda mett sia i går- så når æ hadde spiste hele baguetten angra æ….

Disse 3 flotte kollegaer fra UNN Tromsø hadde ordna mæ tidenes avskjedsgave- bilde av sæ sjøl, masse ainna artig, samt gavekort med fin text.
Gavekortet ble en del av denne tur-buksa. Da e det sånn at æ har disse 3 flotte med mæ når æ går på tur<3
Tusen takk, fra venstre, Anja, Ingeborg og Anne-Grethe <3 Savne dokker mye <3

I kveld, når æ gikk på Damens Aften på butikken Frost – da va det skikkelig julestemning i gata. Ikkje et menneske æ se, og da blei bildet helt perfekt.
Æ e så spent på kordan det blir å feire jul i dette vakre eventyret.

Når det inviteres til “Damenes Aften” er mottagelsen som seg hør&bør.
Champagne-brus i stette-glass e underevurdert.

Med ny-buksa på – skal æ skrive mæ inn i “manntallet” på Damenes aften. Så tenke æ på om nån kan bli krenka av at det hete “manntallet” når det e “Damenes Aften”?

Den her kreative do-døra pynte skikkelig opp i 2.etasje på LompenSenteret. Så lite skal til for å lyse opp i en ellers svart vegg.

Hver torsdag e d “Strikke-kafe” på kafeen Fruene (LompenSenteret). I kveld var det sikkert mellom 20-30 strikkeglade damer på kafeen. Æ va åssa glad, men æ strikka ikkje i kveld. Æ va glad når å kikka på- og kjente på deilig garn i ventetiden til Damenes Aften skulle åpne. Det e altså ikkje rart at dagan “svusje” avgårde. Det skjer nokka neste hver kveld på dette vakre stedet..

I dag har æ tenkt på kordan det går med ute-plantan mine hjemme i Costa del Åttringen. Æ e så glad i alle slags blomster. Når æ tenke på blomster tenke æ åssa helt automatisk på min tante Eli. Ho jobba med blomster hele livet, derfor fikk ho også navnet “Blomster-Eli” <3 Herregud ho va ei artig-tøtta. Der ho va – var det også liv&læven <3

Bildet e fra hytta i “Dallas” (Lakselvdalen). Hytta heter Dalbo- og der elske æ å være. På hytta skal det være litt Uflidd både utendørs og innendørs…æ har sjøl malt de steinan med Marihøner.
Forresten så e det ikkje sikkert at det skal være Uflidd ute- og inne på hytta- det kan nemlig være ei unnskyldning for at æ skal slippe å ha det strøkent til ei hver tid :-)))

Bildet e fra sommer-21. Kabeltrommelen males ca 1-2 ganger ila vår til høst. Mannen har satt på hjul under, sånn at trommelen lett kan flyttes dersom æ finn ut at det Uflidde gresset skal klippes (les; røskes bort med nævvan).
Æ samle på stygge lykter, fine skjell og steina. Æ glede mæ til å supplere stein-samlinga med, forhåpentlig, stein med fossiler fra Svalbard.
(Hytta i bakgrunnen tilhører min tante).

Æ ser frem til ei innholdsrik helg med julemesse og vårrull-laging med beste Dokmai <3

Skrevet fra Haugen

Gode Dagboka mi

Etter å ha tilbakelagt ei spektakulær og minnerik helg i Hiorthamn, på Pramneshytta, kan æ godt bekrefte ei brak-landing, med brask og bram, når arbeidsdagen igjen kaller.
Æ e jo i Longyearbyen først og fremst for å jobbe- alt ainna blir “bonus til tusen” i opplevelser og vakre bekjentskaper.
Legekontoret i sykehuset skal ha bemanna ekspedisjon fra kl 08.00 ti 16.30. Det betyr at æ og flinke kollega-dattera mi går annen hver uke på jobb fra 08.00 til 15,30 og fra 09.00 til 16.30. Æ ser ikkje bort i fra familiære tilpasninger- som betyr æ kollega-mamman stort sett starter kl. 08.00.
I dag, tirsdag 09.11., va æ en del av vaksinasjonsteamet. Vaksinering kan gjennomføres på sykehuset, skolen, folkehøgskolen, UNIS eller andre egnede lokaler.
Mine oppgaver er å registrere timeavtaler / oppmøte. I tillegg e æ “besvimelsesvakt”. Nåde den som besvime…da blir beinan løfta høyt, kald klut i painna og “sampusting”- sampusting e å  trekke pusten dypt inn i lag….litt for å fylle lungan, men mest for å flytte fokus / tenke på nokka ainna…det funcke hver eneste gang. 
Det e sånn på sykehuset at “alle” stiller opp når vaksinering skal gjennomføres.
I kveld va æ ferdig på jobb kl. 18.30. Akkurat når æ va ferdig ringte ho Dokmai. Når ho hørte at æ va på jobb enda – foreslo ho å kjøre mæ hjem. I tillegg hadde ho i dag planta en nyyydelig avlegger til mæ. Fix ferdig i blomsterJORD. Når æ snakka om blomstermåill lurte ho på ka det va :-))))

I går 08.11. hadde min gode, artige og helt nydelige tante-skatt, Benjamin, 5 års-dag.
På sånne daga e d “vanskelig” i tante-hjerte. Vanskelig å være så langt borte.
Hele dagen gleda æ mæ veldig til å skype med bursdagsgutten – æ hadde selvsagt sendt bilde og skrevet tekst i bladet Nordlys;

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

“Innerst i hjertet mitt – helt til Svalbard – har æ med mæ to fine tanteskatta. Den 10.oktober og den 8.november pynte dem sæ med fine bursdagshatta. Han Samuel har blitt 3 år- og han Benjamin fyller i dag fem. Når vi møtes skal dokker få verdens beste tanteklem. Barnehage, turn, utetid, lek og morro fra morra til kvell. Ho tante ønske dokker latter i livet, lykke og hell. Mange bursdagsmussa fra tante Hege og onkel Morten”

Når kl. var som avtalt satt ho tante klar til skype. Faktisk må æ skjerpe mæ – den klumpen i halsen kan jo finne på å forandre stemmen til ho tante.
Så e dem der, plutselig. Min lillebror – pappan til tante-skattan. Æ blir jo så rørt av å se lillebroren min åssa. Den yngste tante-skatten syns det e mest artig å gjeipe for tida, gjeipe med lyd. Han Benjamin klarer godt å holde en samtale- og i går måtte han bare fortelle ho tante om en Monster. Ei god tante skal selvsagt leve sæ inn i monstre-fortellinga. Det e viktig for ho tante å fortelle om livet på Svalbard. Om dyresporan. Om at her bor det mange isbjørna, men ho tante har bare ikkje møtt eller sett en isbjørn enda.
Æ blir koke varm i tante-hjertet når han Benjamin sir; “ tante, æ savna dæ sånn” – huff, sukk…Tema skiftes fort- i går va guttan henrykt over sneen som hadde gjort Tromsø-byen så fin. Akebrettan va tatt i bruk på selveste 5 års-dagen.

Bildet tatt for 5 år siden. Med hjemmelaga “tante-skilt”, av papp, va æ så søkkenes kry og spent på å se første barnet til min lillebror Tord og mi svigersøster Hilde.
Æ syns det e så fint å være tante, æ elske å være tante.
Æ vet at guttan e veldig glad i mæ. Dem glede sæ til vi skal møtes. Dem vet at ho tante blir med på hyss&sprell. Kjøre firehjuling. Bade i sjøen. Steike vaffelkaka. Tegne og leke. Herjing&rasing skal ei tøysate tante åssa gjøre. 
Tante Hege + Benjamin + Samuel = sant <3

Ei tante / gumor skal åssa gi masse trygghet, lærdom, toleranse, tilstedeværelse, veiledning, ros&oppmuntring. Tida vi leve i kreve enormt med trygghet for å tørre å være unik – akkurat som hvert enkelt menneske e. Tørr å stå opp for sæ sjøl, og åssa for andre. Æ vil være ei støttanes tante for alle mine tante-onga – fortelle dem kor viktig dem e – menneska som for vite at dem e viktig og betydningsfull har de beste forutsetninger i livet <3

Tante-pia mi og tante-guttan mine skulle selvsagt, også i år, lage pepperkakehus i juleverksted med ho tante og han onkel. 
I tillegg skulle et søskenpar, som mista pappan sin i fjor (kun 42 år), også være med på juleverksted i år, som i fjor.
I kveld skal æ være lur å ikkje tenke så grundig på det, men heller si til mæ sjøl at det kommer vel flere før-juls-tider…

Æ elske å skrive julekort til mine nærmeste. Æ syns det e fint å skrive litt om året som snart skal bli historie, samt å skrive litt om forventninger til et nytt og ubrukt år som skal komme. I år kommer adventstida til å bli alt ainne enn normal. Det e jo helt merkelig å være i Longyearbyen. Leve, bo og jobbe her. Det e jo det æ skal skrive om i årets julekort. Skrive litt om kordan det har vært å leve så langt borte fra dem æ elske så høyt. 
Om ikkje lenge skal æ skrive årets julekort – sånn at æ kan legge dem i kofferten når min man kommer på besøk i begynnelsen av desember.

Mange advent- og juleting blir ikkje som tidligere år. Fine julebrød til familie, venner, naboer og bekjente blir det bare tanker og minner om denne førjulstida.
En ting er derimot spesielt…æ som e så glad i den fine adventstida. I år har æ advent rundt mæ på aille kanta; Adventdalen, Adventfjorden, Adventfjellet – så når æ får adventslysan på bordet så regne æ med ei vakker adventstid her i Longyearbyen <3

Her i Longyearbyen, akkurat som hjemme i Tromsø, selger elever kakebokser. Sjokoladeflarn e helt himmelsk når æ får lyst på nokka godt til kaffen. Æ har satt lokk på boxan for ikkje å avsløre kordan box som faktisk allerede e tom. 
En av boxan med Nissemors pepperkakehjerta skal sendes hjem til nån <3

Apropo Hjerta – det her Hjertet finnes på Vardesenteret i Tromsø. Kreftforeninga i Tromsø organiserer Vardesenteret. Vardesenteret e møteplass for kreftramma og/eller pårørende. Æ jobbe som frivillig for Vardesenteret i Tromsø. I den “jobben” e æ med på utflukter- men også gode møter med kreftramma inne på Vardesenteret.
No når æ e på Svalbard følger æ mine kollega, i frivilligheten, på facebook. Herre verden æ e så stolt over den fantastiske gjengen som stiller opp for dem som treng det. Dem som treng et pusterom fra sykdom, behandling, frykt, sorg&savn. 
For å bli frivillig for Vardesenteret må man gjennomføre opplæringssamlinger. Det e så givanes å bidra for en så utrulig viktig sak, som rammer så mange. 
FUCK CANCER! 

Her e avleggern ho Dokmai har planta til mæ – en Monstera (vindusblad).
Æ har ordna et lite hjørne i leiligheta – koselig med blomster, lys og vinflasker som en “dekorasjon” i stua.

Imårn har æ fått hyggelig invitasjon – æ glede mæ sånn at æ trur æ blir å “ligge over” madrassen, i hvert fall halve natta.

Skrevet fra Haugen
 

Herre verden, kjære Dagbok, no skal du høre…

Teksten må bli kombinasjon av Dagbok og blogg. Kombinasjon fordi æ vet at flere har lyst å lese om mini-ekspedisjonen som æ har vært så utrulig heldig å bli invitert med på.
Det e så kult at det finnes menneska som invitere Ukjente med på hyttetur.
En ekspedisjon kan defineres ut fra tidligere erfaring og forventninger.
For mæ e det evig nok mini-ekspedisjon med et døgn. 
Et døgn med overnatting i 120 år gammel hytte, uten strøm, og uten vann. 
Natt til lørdag, i Costa del Haugen, låg æ over madrassen – full av forventning til “ekspedisjonen”. Kordan blir det å dra på hyttetur med menneska æ såvidt vet nokka om? E det langt å gå- og kor syyyykt kaldt kommer det til å bli? Vil vi få oppleve å se / møte isbjørn. Har vi med nok flytende druer. Ka skal vi snakke om – vi som kun har til felles å jobbe på det samme Hospitalet?
Før turen starter så vet æ akkurat kordan klær æ skal kle på mæ. Hittil på Svalbard har æ vært på tilstekkelig mange tura til å vite kordan kleskombinasjon som funcke.
Egentlig e det bare å leve sæ inn i kor bitanes kaldt det e på fingran hver eneste gang vi skal ta “tusenvis” av bilda, av akkurat det samme motivet. Leve sæ inn i den sprakanes lyden av hver gang broiddan bore sæ ned i stål-isen. Leve sæ inn i kordan “hodet går helt rundt” for å sjekke status isbjørn i det hinsides vanvittig storslåtte terrenget. Leve sæ inn i den henrykte gleden av å være en del av denne mini-ekspedisjonen. 
I lag med jordmor Matja Lisbeth, tannpleier Senja-Rita (senjorita) og ho med det hviteste colgate-gliset, tannlege Solveig har æ opplevd det som garantert kommer til å bli blant topp 5 av opplevelser ila mitt år på Svalbard.
Fortellinga må gjøres gjennom bilda.

Pakket og klar for “mini-ekspedisjon”- og fordi ho som eier hytta- og har invitert med på tur, er tannlege, så måtte æ i siste liten innom Svalbardbutikken å kjøpe tannbørst. Tannlegen skulle liksom ikkje ha det å si at man møtte på hyttetur med skitne tenner.
Sekken e drit-tung, og et øyeblikk vurderte æ å tømme ut 3 liten vann, men det e bare å tenke på Møllers Tran, bite ny-pussa tenner sammen og få på sæ sekken. 
“Bjørne-fetta” har æ hengt lett tilgjengelig utpå sekken. 

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Mine turvenner – venner kan også være bekjente- eller faktisk litt Ukjente, men som jobber i lag på samme Hospitalet. Æ jobbe i 1.etasje- og de andre 3 jobber i 2.etasje.
Til venstre jordmor-Matja alias Lisbeth, i midten tannpleier Senjorita alias Senja-Rita- og til høyre colgate-gliset alias tannlege Solveig.
Det e svinkald vindt fra venstre. Vindtrykket vil presse sekken/kroppen ut mot veibanen, men vi står han av. Det e spennanes og vi ane ikkje ka vi har i vente, kun at vi ska gå over tundraen til andre siden. Til den siden æ har (dag)drømt om – der kor Hiortfjellet er. Det gedigne Hiortfjellet som æ ser rett mot fra Costa del Haugen.
Æ tenke mye på at æ skal gå under- og forbi “drømme-fjellet”.  

Som en del av sikkerheten skal vi gå sammen med et annet damegjeng. Det betyr flere våpenkyndige et langt stykke på vei. I den andre gruppen er det 6 sportye damer. Både praten og “stavan går”. Vi starta “overfarten” til den andre siden ca kl 10.00. Det for å benytte oss av det lille “lys-vinduet” som fremdeles er en kort stund på dagtid.

Æ e så søkkanes klar. “Overfarten” e nært forestående- og den første delen gåes på “vei”. Herre verden kor æ kjennes på spenninga, gleden, forventninger og negelbitt. (ha har akkurat sjøl tatt flere bilda)

Bildet er tatt over veien for hundegården. 

Voksne damer blir som unger/små-jenter i møte med fjæra, vinden, bølgan og de storslåtte omgivelsan. Turen har såvidt starta. 

Om man anstrenger seg litt og “hører” etter- så kan tydelig lyden av bølgeskvulp manes frem. I bakgrunnen Longyearbyen. Noen få sekunder bærnævva og det e djævelsk kaldt på fingran. Til venstre Sukkertoppen. I midten Sarkofagen -og til høyre Varden og Platåfjellet. 

Spredt førr aille vinda fotograferes det i skala STOR. Alle vil forevige naturen, lyset, fjellan. Æ e så full av begeistring at det dirre i hele kroppen, men fingran dirre mest førr at dem e bortdovna av kulde.

Bildet deles med tillatelse.
Langt der fremme et sted skal 6 damer inlosjeres på den 120 år gamle sykestua. 
Mitt turfølge skal gå ytterligere 1 km videre. 
Hytta er i Hiorthamn og heter Pramneshytta. 
Isen vi går på e mange steder helt gjennomsiktig- og flere av oss syns det va litt hæftig å se gjennom isen og ned til bunnen.
Det blei nån artige “utrop” når det knakk i isen- under føttern våres. 
Æ må bare si det….omogom igjen. Hiortfjellet nærme sæ. 

Takk til Anne-Mette som har tatt det her fine bildet av oss. 
Kjære jordmor, tannpleier og tannlege – turen vi gikk ilag til Hiorthamn og Pramneshytta va til enorm glede for mæ. Tusen mange takk for delt opplevelse.

Naturen altså <3
Med et sånt ishjerte i vannkanten må man bare føle sæ velkommen og høyt elska ute i naturen. Iskaldt hjerte som gjør at varmen brer sæ i mitt tur-hjerte <3

Bildet er av taubanestasjon. Hvis æ huske rett så kom kullet fra Sneheim, gikk via taubanestasjonen, og ombord i båt for å fraktes ut i verden.
Alle slike anretninger/bygg er fredet. Den rosa himmelen, midt i bildet, lyser opp over fjellet Sarkofagen.

Her er det – fjellet æ har venta så på å iaktta på nært holdt. Hiortfjellet. Fjellet gir en følelse av dybde og at det kan “sluke” alt i umiddelbar nærhet. 
Endelig – Hiorthfjellet <3

Den gamle sykestua – ca 120 år. Her skal 6 flotte damer campere fra lørdag til søndag. 
Vi fikk se inni hytta. Så koselig- og man kan lett se for seg fyr i peisen og flytene druer i glasset. 

Artig å ha bilde av mæ utenfor den gamle syke-stua. Man gjør sæ sine tanka om kordan i alle daga det måtte være her så langt tilbake i tid. 

Her skal vi campere på vår “mini-ekspedisjon”. Tannlegen fører an til “hytta si”. 
Så idyllisk i strandkanten- og helt aleina ligger hytta Pramnes.
Fjellet oppafor er Adventfjellet. 
Her e det værhardt når værguden slår den sia til. I høst var det observert isbjørn i dette området. 
Tisse må vi gjøre utendørs- og ALDRI uten våpenkyndig tilstede.
Med bare èn våpenkyndig på turen så skal ho ut nån gang, å være tissevakt, ila det kommende døgnet. Heldigvis hadde æ utstyrt mæ med “selskapsblæra” så sånnsett hadde æ god samvittighet.
Ift isbjørn så følte æ mæ litt trygg siden det både var trapp opp til hytta- og at vinduan va litt oppe på veggen. Æ har jo blitt fortalt i dag at æ har levd, og innbilt mæ sjøl ei falsk trygghet…

Det har begynt å skjømmes. Samtidig som det føles å være laaangt fra Longyearbyens sivilisasjon- så kan sees byen, over Adventfjorden, som ganske så nært. Vi e fullstendig klar over at isbjørnen kan komme sjøveien. Før vi går ned trappa, på hytta, tar vi flere gode overblikk rundt omkring hytta- og ned mot sjøen.

Her e vi – fremdeles godt kledd (helsesekretæren og jordmor-Matja for anl. i samme genser) – i påvente av fyr i kullovnen på kjøkkenet- og i nyere montert peis i stua. 
Vi e innlosjert i Pramnes-hytta <3 Ute e det blitt godt skjømt, men helsesekretæren e godt forberedt med hodelykt. 

Ho jordmor-Matja har tatt ansvar. No skal det bli fyr og flamme i kullovnen på kjøkkenet. Fyr og flamme- ho jordmor-Matja e litt sånn, i fyr og flamme. Ho e ei livlig tøtta. Lite selvhøytidelig- og full av humor. Elendig å spille Amerikaner. I yatzy hadde ho et par omganga med nybegynner-flax. Når det ikkje “gikk veien” i spillet så blei det toill&tøv på ho- og ho slo over til “svenska” og sa; “hur trøtt jag blev.
Det hører med til historia at på søndag morgen når øyan skulle på plass- altså linsen….da såg ho dobbelt så godt på sitt venstre øye….grunnen var at ho hadde satt begge linsen på venstre øyet og null linse på det høyre….

Her e ho “Senjorita” / Senja-Rita. Godt plassert i soveposen i påvente av fyr i ovnan. Ei flott dama som tok hensyn til øvrige hyttegjester- og av gode grunner ba om å få ligge aleina på rommet rett frem i bildet.
Det e så koselig i stuedelen på hytta. Møblan bringer frem nostalgien, og flere av oss husker av besteforeldre eller andre i familien har hatt lignende møbler.
Det kan være greit å legge merke til strikkinga på bordet….

Kullfyrt ovn på kjøkkenet. Personlig så syns æ det e nokka spesielt over å fyre i ovnen med kull, når vi e på Svalbard kor kullet finnes. 
Ovnsdøra til høyre i bildet er den delen av ovnen kor man kan bake brød…

Vi klargjør til spill- og æ kom med et lurespørsmål, som æ dikta opp for anledninga; “kæm har vært forelska i 2 stykker samtidig? Alle svarte, men svaran som gis på hytta…dem blir på hytta, men det blei latter og store øya når æ sa at æ hadde dikta opp akkurat det spørsmålet….Tøyse-Hege.. 

Jordmor- Matja og tannlegen. No e det peiskos. Gode historier. Flytende druer i glassan- og kvelden fremdeles forholdsvis ung…akkurat som vi <3

Yatxy – æ imponerte stort. Æ har øvd  massevis og vinner ofte over mannen min- så for mæ blei det inga ny opplevele akkurat det med å vin(n)e.
Æ trur det e en treningssak kordan “knekk” man har i håndleddet når terninger trilles- ikkje alle va enig i det….dem som va Uenig, va dem som ofte kasta terningan på gulvet :-))))

Lys og varma i hus/hytte. Når det e mørkt og isende kaldt ute e det så koselig å se lys i en ensom Pramneshytte.

 Sia æ e et “næphau” med mobilkamera så blei det bare det her ene bildet av aurora boralis – og gjett ka…æ ane ikkje kordan æ fikk tatt dette ene bildet, altså REIN FLAX..
Det ska sies at det “flæsja” med vakkert nordlys over himmelen….

Det e godt over midtnatt, og tannlegen har sagt at no e det på tide å pusse tenner.
Like naturlig som at det ligg tannbørste på bordet, ligg det også en revolver.

Tannlegen e våpenkyndig – faktisk mer våpenkyndig enn strikkekyndig…den strikkinga ho la opp til, eller hadde lagt opp til på forhånd, det kunne ikkje sees med det blåtte øyet at den hadde “vokst” ila turen….
Her voktes det mens tenner pusses- og utsikten mot Longyearbyen e vakker..

Når døra ikkje kan låses fra innsiden- og helsesekretæren lure på om isbjørn har vett&forstand til å trykke ned dørhåndtaket- da er gode råd dyre. Æ har med “stroppestrikk” (nokka som hete det?). Heldigvis fikk vi ikkje prøvd ut patenten, eller kanskje var det nettopp det vi gjorde- siden vi ikkje fikk isbjørn-besøk….det får vi aldri vite….

Ho jordmor-Matja har lagt sæ innerst- sia ho e vegeterianer mene ho at isbjørn neppe syns at ho e e interessant måltid, mens æ som e kjøttetanes ligg syntynt an.
Uansett, om det helt fatale skulle skje, at isbjørn kommer seg inn i hytta- da har vi en plan om å krype under dobbeltsenga….Våpenkyndig realitetsorienterte oss- og da va den plan helt dustate…

Leggetid – som ungdommer på skoleovernatting blei det en del fnistring&fliring før vi til slutt sovna. Æ sov godt- og hadde det varm i soveposen (lånt av bror Jøran). Våkna av at æ va søkkesvett rundt halsen og det stramma over painnebrasken. Da va det bare å ta av “halsen” og hodelykta…og snorke videre, helt til vi våkna av tissetrang….

Siden vi va så stappemett lørdag kveld- måtte vi utsette ost&kjeks til søndagsfrokost. Vinen måtte vi av naturlige årsaker hoppe over. Det ville ikkje tatt sæ ut å vase i (vin)fylla lange veien tilbake til Longyearbyen.

Det va artig å oppdaga de her gamle boksan på hytta. Æ har nemlig en prikk lik på våres hytta. Når mine nevøa kommer på besøk så vet dem at ho tante-Hege alltid har gåtterier oppi den fine gamle boksen.

Det her motivet e malt direkte på et tøystykke /en duk.
“Minnet om mor og far- der hjemme, vil jeg ikke glemme” <3

Hjemturen er et faktum. Isen er så gjennomsiktig at man kan se helt til bunnen. Tanken om at det blei fine bilda og ta- det tenkte æ åssa, helt til æ kom hjem og skulle se gjennom bildan…og ka ser æ da….et “dødningahode”?

Turen e over kjære bekjente <3 Longyearbyen i sikte til høyre i bildet.
Æ vil starte innlegget som æ begynte. 
En spektakulær tur som nok vil være på min topp 5 liste over opplevelsa fra Svalbard det året æ ska være her.

Nån fortjene en liten oppmerksomhet – for gjestfrihet, og som våpenkyndig. Strikkinga nevne vi ikkje her. 
At de beste minnan skapes rundt bordet kan vi være enig om, men får nån kan det også være de verste minnan rundt bordet…da tenke æ spesielt for dem som tape i Amerikaner.

Skrevet fra Haugen

Dagboka mi

Tida har flaksa avgårde, 40 arb.daga og flere helger har passert i det her eventyret som nån ville at akkurat æ skulle få oppleve. Takk, takk og atter takk <3

Imårn e æ invitert med, sammen med 3 andre damer fra hospitalet, til “overvintring” (i hvertfall overnatting) på ei hytte uten strøm og vainn. 
Æ trur at den her overnatting kanskje blir det nærmeste æ kommer en mini-ekspedisjon. Våpenkyndig dame leder an. Det har absolutt vært isbjørn i området kor hytta e. Det blir våpenvakt hvis vi må ut for å gjøre vårt fornødende. Ekskrementer i fast form må vi ta med tilbake igjen.
Tusen takk for invitasjonen. Æ har gleda mæ hele uka til denne overnattinga.
“Alt” e lagt frem, klar til å pakkes i sekken. Flytende druer i plastflaske må man ha til “overvintring”.

Nødproviant til “overvintring”. Flytende druer e sunt….man opprettholder væskebalansen og får i sæ frukt. Firkløver e sunt….man får i sæ nøtter, som visstnok e ganske så næringstett, man får i sæ melk i fastform….egentlig e man ganske bærga på tur med det her i sekken. 

Bildet er tatt fredag 05.11.21 ca kl. midt på dagen. Fjellet rett frem heter Hiorthfjellet. Det er dit vi skal på hytteturen.
Ennå er det ganske så lyst midt på dagen. 
05.11.15 ble min bestefar Johan, alias “sjefen” født. 
Han levde til æ va voksen- og æ va svært glad i “han far” <3
Hiorthfjellet e så ruvanes og særdeles vakker under den blå blå himmelen. Tenker at strax skal æ gå nært det fjellet <3

I dag når æ va innom “Fruene” måtte æ bare ta bildet av det her skiltet på disken. Da kom det en ansatt og fortalte at ho hadde vært på utkikk etter et skilt om røyking forbudt. Alle forslag til skilt va veldig kjedelig. Da hadde mannen sagt at han hadde ligganes nokka gammelt. Æ syns bare det her va så kult.
Rôgning og Spytning forbudt 🙂

Sommer&vintertid – klokka skal stilles :-)))))

Artige og dekorative ting æ passere daglig på vei til jobb.

Det her bildet syns æ e så vakkert og annerledes i terrenget.
Bildet e av taket på frølageret. 
Det lyssatte taket på Frølageret – i måneskinn, vakkert <3

Æ har tenkt på at det her bildet, på døra inn til Svalbardbutikken, e litt merkelig. 
Det e ikkje lov å ta med skytevåpen inn i butikken, men dersom man studerer bildet nærmere så e det altså bilde av en isbjørn inne i butikken….

Det e flere skilt æ har fundert over koffør dem pryde veggan her i Longyearbyen. Som det her skiltet? I tillegg skilt av løve og kanin. Æ skal drive litt etterretning på akkurat betydninga av skilting…

Den her staute karn passere æ att&fram til jobb. En gruvearbeider- og når æ no har fått innblikk i kordan gruvesamfunnet blei til, historia gjennom over 100 år- ja da forstår æ, med stor respekt og en slags stolthet, koffør denne statuen står sentralt i Longyearbyen <3 

Denne flotte “venninna” mi har nylig fylt år<3 
Ho Gerd-May e litt over midt i livet- og ho e et vakkert og omsorgsfullt menneske. Æ e så glad for å ha ho i mi samling av flotte og snille menneska. Gratulere med dagen, Gerd-May <3

Dagbok – no må æ samle litt søvn før æ skal opp og gjyve laus på en miniekspedisjon

Skrevet fra Haugen

Gode Dagboka mi

En dyktig dåkter, en god kollega og i det hele tatt et fint (med)menneske satte sæ på jernfuggeln i dag, og flaksa avgårde fra Longyearbyen, heldigvis bare for denne gang. Varmere strøk og plenklipping venter sør i lainne.
Det har vært fint- og lærerikt å bli kjent med kirurgen Niels- han e nemlig et oppkomme av spennende historier fra opphold i inn/-og utland.
Han Niels e roligheta sjøl. Jobbe jevnt og trutt, er svært serviceminded. Hittil har æ ikkje opplevd Uvilje uansett alle xtra gjøremål ila en arbeidsdag.
Når æ satte avtrykk av trynet i den doble plexiglassdøra- og det viste sæ at nasn va knekt- da dukka han Niels opp i “hjemmetjenesten”…hadde fixa resept på sm.stillende, henta på apotek- og leverte på døra til mæ.
Når det e sagt så måtte han spise sin Anthon Berg sjokolade før han undersøkte nasn min – den dagen det smalt – hahaha :-))))))

Her e vi – æ med kul i painna, hevelse og kutt over nasn. Han Niels med siste rest av Anthon Berg sjokolade. Selvsagt blei det lattermildt når dåktern, him self, ga beskjed om at han skulle undersøke helsesekretæren, men først skulle han nyte sin Anthon Berg sjokolade. Niels, æ uinne dæ virkelig sjokoladenytelsen. Nasn kan vente, den forsvinner ikke, “beveger” seg såvidt bare bitte litt mot høyre.

Annonsørinnhold

Årets fineste festkjoler: Finn din favoritt

En liten “avskjedsgave” fra mæ og ho Rebekka – til kirurgen Niels.
På gjensyn gode kollega 🙂 Nyt favoritten Anthon Berg.

En annen god kollega- ho hærlige Dokmai, kom susanes med julelukt og julestemning i dag. Nyyyydelige pepperkakehjerta, og hot coffee, julestemninga kom som kasta på mæ.
På denne tida, hjemme i Tromsø, hadde julebrød/- og lefsebakst vært i full produksjon.
Denne måned fyller huset med gode lukter av julebaks- og æ står stort sett i “melfåkk” gjennom hele november….
I år kan det se ut til at november måned fylles av “snyfåkk”. 

Så kom æ hjem fra jobb- siste rest av pepperkake, i bakerste jeksel, holdt liv i julestemninga. Æ klarte rett og slett ikkje å dy mæ….
Du verden kor koseslig det blei i Costa del Haugen – det gjeld å skape sæ ei annerledes og god før-juls-stemning, dog litt tidlig…æ leve etter prinsippet; heller litt førr tidlig enn alt for seint. God før-juls-stemning, Hege <3

Æ ser helt tydelig nokka ca midt i bildet, aldeles bitte litt til høyre for fjellet.
Æ skulle likt å visst om nån andre ser det samme som mæ ?

Skrevet fra (jule)Haugen

Dagboka mi

Siste 2 arb.daga har vært litt xtra å gjøre- og derfor åssa gitt nokka overtid for å komme passelig “i vater” til neste dag.
Æ trives utrulig bra på jobb. Like å ha godt over middels med arb.oppgava. Like å sette mæ inn i ting æ ikkje har gjort før. Like å snakke med pasientan. Finne ut av symptomer. Avgjøre om symptomer betyr øyeblikkelighjelp-time, eller om det er nokka som kan vente på ordinær time.
I dag – midt i alle gjøremål – fikk æ besøk på kontoret av ho Dokmai. En god prat om jobb. Litt om livet. Så varme det i hjerterota når ho selveste Dokmai sir at ho syns at æ e hyggelig. Man kan kjenne etter kordan det føles i hjerte når nån syns at en e hyggelig. Det kjennes fint- og gjør nokka med dagen videre.
Når det e sagt så har æ fått flere gode tilbakemld, også fra pas i dag, hyggelige tilbakemld. Nån forstår at en helsesekretær svarer svært mange telefona ila dagen. Nån takke for at man fortsatt lytter, seint på dagen, etter mangemange telefoner.
En god helsesekretær skal besvare den siste tlf, ila dagen, på samme måte som man besvarer den første tlf på morgenen. Dagens siste tlf kan faktisk være den viktigste.

Winter is coming in Svalbard / Longyearbyen. Æ trur det va stormen i går som drefsa vinteren innover byen. Det var 0 (som i null) sikt i går kveld. Æ elske å sitte i sofan etter en laaang arbeidsdag, eller etter en tur, å bare nyte utsikten. I går va utsikten INGEN utsikt. Selv det va fasineranes å “se på”. 
Ho snille Rebekka mi kom inn på rommet når æ hadde lagt mæ – snille pia mi sa at mamman kunne komme inn å sove i storsenga dersom æ blei redd for stormen.
Æ måtte måkke snyskavveln ut av vinduskarmen før æ la mæ.
Etter å ha sendt snap, til ei tøysevenninna, av snyskavveln – så fikk æ svar tilbake om æ ikkje va redd for å få en kosebamse inn vinduet – altså en kvit kosebamse (isbjørn) -hahaha….

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Det forundre mæ- og æ syns det e “fasineranes” at nån setter sitt avtrykk, i den fine snyen, på den her måten. Spesielt når bilen e såpass høy at man skjønner at et barn ikkje vil rekke opp. Æ har ikkje knekt alle kodan med å bo på Svalbard enda- kanskje det her “kodeordet” har ei hyggelig betydning – i så fall vil eier av bilen få en glimrende start på dagen- og hvis “kodeordet” ikkje har ei hyggelig betydning så håpe æ at skribenten kunne ramle bitte litt på isen og få ei lite brudd i pekefinger- sånn at det blir vanskelig å skrive ei stund. “Kodeord” – æ prøvde å lese ordet bakvendt i tilfelle det var koden, men det funcke ikkje…..det blei jaggu mæ akkurat det samme..KUK :-))))

Stuevinduet i går kveld. Det var bare den røde juletapen som mangla- og trylletrylle så ville det vært et fabelaktig julevindu. Kjenne at æ grueglede mæ til ei helt annerledes julefeiring. Visst æ skal få sove i natt så kan æ ikkje fundere over jula så seint på kvelden…Adventa nærme sæ med stormskritt….

Tenk at det her e vinduskarmen INNE på soverommet. Faktisk så mye sny at det kunne vært skredfare ned mot varmovnen. Så e d den evindelige klimaendringa – varmovnen vil nok bidra til at breen i vinduskarmen vil smelte….

Et magisk bilde. Polfareren har begynt å kle på sæ vinterdrakten. Æ går forbi den her stauten karen hver eneste morgen. Æ skal minne mæ på at æ hver eneste morgen sir “gomårn” når æ “haste” forbi. Æ har tenkt at Polfareren kommer til å bli her- mens mange andre vil dra ila året æ skal være her. Det e lurt å alliere sæ med en staut kar som ikkje har tenkt å bestille flybillett til annen destinasjon.
Æ syns du e fin, Polfareren, i den sjarmerende vinterdrakten din <3

I dag har æ snakka lenge- og vel med pappa sitt søskenbarn- ho Karin Kolstrøm. Ho e så hyggelig- og selvsagt velkommen på besøk til mæ <3
Så har æ snakka leeeenge med mamma mi – gode og snille mamma <3 Det va ikkje til å unngå at vi kom inn på samtale om jula. Årets julaften skulle samle “hele familien” hjemme i huset hos ho mamma….så igjen, æ kan ikkje tenke på det så seint på kvelden…

Skrevet Costa del Haugen