Ja, det her blir mitt første “seriøse” blogginnlegg på blogg.no – skrekkblainna fryd, men æ like jo å skrive, så tastaturet får kjørt sæ.

Det blir uten bilda- rett&slett fordi æ må finne ut kordan æ enklest mulig skal få lagt bilda til tekst.

I utg.punktet skulle æ bare blogge 1 år – fra september 2021 til september 2022. Enkelt å greit fordi æ ville bruke miniblogg som ei slags dagbok, som kunne leses i sin helhet, fra mitt opphold på Vakkerøya Svalbard. Hospitalet i Longyearbyen. Mitt Vakre Æventyr ever.

Så plutselig fikk æ en “sjokkartet” beskjed om at miniblogg skulle legges ned – næi næi næi, Dagboka mi ville bli historie. Evt kunne løsninga bli å søke om å bli tatt inn i blogg.no, og dersom æ fikk innpass der ville hele Dagboka mi fra miniblogg bli overført til blogg.no.

Dæven, løsning i sikte, æ heiv mæ rundt å skreiv “tidenes søknad”- og det gikk ikkje lange tida før æ fikk til svar at æ va inntatt i “det gode selskap” og kunne fortsette skriverier i blogg.no.

Æ har sittet litt på gjerdet – avventa, skal/skal ikkje. Det som har holdt mæ igjen e egentlig det trygge med miniblogg.no – at det ikkje har vært mulighet for kommentara fra andre. Så har nån sladra til mæ at æ visstnok bare kan slå av for kommentarfelt i blogg.no?

Uansett – imårn 2.oktober skulle æ egentlig vært tilbake på Universitetssykehuset i Tromsø, 9.etasje, fløy B, Hjertemedisinsk laboratorium / ekko lab.
I tillegg skulle æ igjen starte med å jobbe på Tromsø kommunale legevakt hver 3.helg.

Så e det bare sånn- LIVET ALTSÅ 🙂

Å forlate Mitt Vakre Æventyr, å forlate Hospitalet, å forlate fantastiske kollegaer, å forlate min omgangskrets på fritiden, og ikkje minst forlate den helt unike&storslåtte naturen – det blei rett&slett helt Umulig. Faktisk blei æ kvalm&Uvel når æ såg for mæ et farvel med Vakkerøya.

I høst når æ søkte på mitt eget vikariat, som blei fast stilling, måtte æ jo ha en plan B (i tilfelle det ikkje gikk min vei). Plan B funcka åssa- og da satt æ plutselig med å være innstilt som nr.1 på 2 meget ettertraktede jobber for mæ personlig.

Selvsagt var det et valgets kval – flere intervjuer, flere referanser – 2 jobber på hainna. Ydmyk og et tankekjør av en annen verden. Et viktig valg måtte æ ta. Rådslagning med min elskede familie, og ikkje minst min mann. Støtte og delvis støtte, men nok støtte til at æ blei varm om hjertet med tanke på at familien fortsatt unner mæ å fortsette Æventyret.

En ting e sikkert som “amen i kirka” – nån menneska e bare helt utrulig raus og kan vise ækte forståelse. Vedkommende som hadde gjennomført 2 intervjuer med mæ (plan B) – ho hadde forstått mellom linjen at hjertet mitt hamra&banka så inderlig og varmt for Vakkerøya. Ikkje hadde ho bare forstått, men ho sa det åssa; ” æ forstår dæ hvis du velge å bli på Svalbard. Du har fått en unik mulighet”.
Enden på (arbeids)visa blei; “ta kontakt når du e ferdig å være på Svalbard”. Herre, du store all verden, æ måtte bare takke så mye, faktisk måtte æ sende “takkemelding” på sms åssa.

Sånn endte det foreløpig – Svalbardbasillen har krøpet inn/- og opp under den lyseblå nordnorsk vinterhuden.

Imårn starte æ for 2.gang på oktober måned v/Hospitalet i Longyearbyen, verdens nordligste sykehus.
Det fine lille 2.etasjes blekgule sykehuset på 78 grader nord. Alt-i-alt 23 ansatte (helsesekretærer, leger, spesialsykepleiere, tannlege, tannhelsesekretær, jordmor, helsesykepleier, bedriftshelsetjeneste, ledelse, renholdere. En helt unik og annerledes sammensetning av et kollegie.

Longyearbyen sykehus – et beredskapssykehus som fungerer som legekontor, poliklinikk, legevakt og akuttmottak. Det betyr at vi alltid må være beredt. Å ta sjanser kan få fatale konsekvenser. Det e langt å flakse avgårde med ambulansefly- i tillegg kan vær&vind, flykapasitet sette begrensninger som helsepersonell ikkje rår over.

Det bor ca 52 nasjonaliteter på Vakkerøya- det betyr at Balsfjord-ængelsken blir stadig bedre (innbille æ mæ).

I største takknemlighet – æ bøye mæ aille veia- og sende varme&koselige tanka til alle dem som hadde trua på mæ, støtta mæ, innkalte mæ til intervju- og beslutta at æ hadde kompetanse nok til å bli innstilt som nr.1 Helsesekretær v/sykehuset i Longyearbyen.
Det e bare helt sjukt at æ bor, leve og jobbe i Mitt eget Vakre Æventyr.
Æventyret som er fargelagt med alle fargan i “maleskrinet”. Æventyret man bare drømmer om og lengter seg til. Æventyret som blei til virkelighet- og førr en VIRKELIGHET <3
Hver bidige dag snøse æ inn den polare lufta når æ lett på tå svinse nedover hovedgata på tur til mitt elskede lille Hospital.

Da logger æ av for i dag. Skal på kino kl. 19.00. Æ blir nok å “ligge over madrassen” i natt- yr av spenning i kroppen fordi æ skal på kurs i våpenhåndtering imårn. Etter det skal æ sende søknad til Sysselmesteren om at æ har lov å bære våpen som isbjørnbeskyttelse.
Hittil har min isbjørnbeskyttelse vært signalpistol på hofta. Egentlig syns æ at det e stili nok, men ikkje tilstrekkelig stili dersom kosebamsen plutselig er på samme tur som mæ.