Det gikk ikkje lenge etter at æ hadde tatt vaksine i går kveld at æ fikk ondt i (toill)haue- søkkanes tyngende haupina. I tillegg på et øyeblikk potte tett i i tryne- måtte puste og pæse med munn åpen.
Sånn gikk no egentlig natta- og du dæven når æ skulle snu mæ over på “hi sia”- æ fòr som et prosjektil tilbake- og æ tenkte faktisk at spissen på nåla hadde knekt og stod igjen inni armen.
Det va så ondt at æ blei seriøst bæsat- og ville ringe til ho mamma, men sia det va natt så klarte æ å besinne mæ (derimot har æ ringt i ettermiddag- og førr ikkje lenge sia ringte ho mamma tilbake for å spørre kordan gullongen hadde det – gullongen må jo være MÆ….det e godt med mammatrøst selv om man e 53, snufs.
Fakta er at ho Rebekka måtte hjelpe mæ på med klean i morrest- æ beit tennern sammen og ut døra gikk vi – gikk med andakt fordi hvert skritt utløste følelsen av at armen skulle ramle av hvert øyeblikk….æ titta no til sia med jevne mellomrom nedover veien til sykehuset- og intet tap av overekstremitet…
Vel framme måtte æ ha hjelp til avkledning ytterklær, og påkledning av arbeidsantrekk. Dem som virkelig kjenne mæ vet at æ ikkje e nokka bæsræv, men sata……det har vært så smertefullt i dag.
På et vis har æ kommet mæ gjennom dagen- også gjennom personalmøte etter jobb.
Æ har ikkje vært så uggen i formen på herrens mange år- og da dro vi til Praha og æ hadde 40,2 i feber.
Frostrien meldte sæ mens æ satt på personalmøtet- i tillegg syns æ det va steikanes godt oppmøte – skjønte jo etter hvert at æ hadde dobbelsyn.
Astrid, kollega, tok ansvar- og med bestemt og myndig stemme sæ ho; “no slår æ av maskin din, Hege. Det e ingenting som ikkje kan vente til i morra” Som sagt så gjort- og skjermen blei svart.
Vel hjemme viste temp lett febrilia, 38 rectale grader, ikkje at det blinka rødt akkurat, men når man svært sjelden e syk så kjenne man når kroppen har fått gått på en liten vaksine-smell.
Ingen å få trøst av sia ho Rebekka blei kjørt fra jobb pga elendig form (ho fikk også vaksine i dag) – gode råd blir dyre- og sia RØD-cola fixe stort sett det meste så va det bare å sprætte en boks- og for å få litt god og ivaretagende stemning så gjaldt det fortast mulig å tenne levende lys. Æ innbildte mæ at æ umiddelbart blei bedre- helt til å skulle strekke mæ etter de flotte broddan æ hadde kjøpt og skulle bruke på tur i dag, fan….
I dag er det onsdagstur – og æ hadde gleda mæ til denne turen helt siden ankomst den 10.09. I ettermiddag kl.18.00 skulle vi gå fra taubanestasjonen og opp til Varden /Platåfjellet. Så nært med allikevel så fjærnt. Skikkelig brodda kjøpt inn for begivenheten- og sånn ser dem ut….ikkje brukt en eneste cm….men etter hvert skal dem nok få kjørt sæ…
Når det e sagt så sir det litt om dagens helsetilstand- var inne på tanken om å bare hive innpå med painkillers, men æ fikk tilsnakk og for en gangs skyld hadde æ et lyst øyeblikk og innså min begrensning.
Dessuten hadde æ frisk i minne når ho Rebekka va lite og hadde feber om morran før ho skulle på skolen. Æ putta et par stikkpilla i baken og sa at ho godt kunne gå på skolen- og at ho ikkje behøvde å si nokka til lærer om feber, stikkpiller osv…
Kl. 11.00 ringer inspektør på skolen og sier følgende; Hege, det må være KLINKENDE klart at når ongan har feber så holder man dem hjemme – du skal hente ho Rebekka så strax du kan. For å være helt ærlig så blei æ så flirfull – ordet KLINKENDE klart hadde æ ikkje hørt siden ungdomstida, men æ henta mi feberfulle Rebekka <3
Vel utfor sykehuset, etter å ha fått hjelp til påkledning og sekken på ryggen, blei frostrien enda verre når æ fikk øye på han som såg ut som at han låg i “bær-ræva”. Han gjorde jo ikkje det, men det såg unektelig kaldt ut uanz…
Her frys æ altså sånn- og sikkert full av feber, at æ va redd den lille snyen som va kommet skulle smelte i større omkrets. Faktisk va æ så varm at æ trengte ikkje å være med fingern borti snyen når æ skreiv Svalbard – det var nok at æ holdt finger rett over :-))))))
Det va omsider godt å komme hjem, til den lille blå-verandaen – da hadde æ bært 4 boxa RØD-cola, 1 liter melk, 1 liter juice, 10 mandaringer og litt til -alt denne vekta blei på høyre arm….så æ fikk, heldigvis, bare forbigåanes ondt i den armen, menmåtte faktisk se om fingran hadde ramla av- og lå strødd etter veien, men dem va bare bortdovna…
Æ syns det gjorde sæ med blomstrepynt på Blå-verandaen <3
I dag har vi fått mld om våres første besøk her i Longyearbyen – det blir så utrulig koselig når besøket kommer den 06.oktober – og vi skal måillkose oss til 10.oktober.
Skrevet i passelig feber-ørska fra Haugen- og ho Rebekka har æ ikkje sett snurten av siden æ kom hjem i ettermiddag.
Æ vurdere å sitte rett opp/ned å sove i natt…..