Kjære kjære Dagboka mi,
fra stort sett glade minner nedfelt i nyttige Dagboka mi – til det triste, som æ aldri trudde skulle bli et kapittel i mitt Vakre Æventyr på Svalbard.
Forrige uke blei mi kollega-datter smitta av covid. Såpass smitta at ho ikkje va i stand til å jobbe hele uka. Æ peisa på- og med tilrettelegging- og nødvendig velvilje fra ledelsen gikk arb-dagan bare fint. Jobben blei gjort- og vel så det.
En høyt respektert kollega- og æ vil si – et unikum på Hospitalet i Longyearbyen, døde brått. Døden e Uforutsigbar- og melder ikkje alltid sin ankomst. Døden kan komme når som helst og kor som helst. Det e så Uforberedt- og derfor så vanskelig å ta det inn over sæ.
Når en kollega dør – og arbeidsplassen e så bitte liten som Hospitalet i Longyearbyen e – tru mæ, det merkes så i hele den lille organisasjonen.
Det e så ubeskrivelig trist. Æ kan fremdeles ikkje fatte&forstå. Gode&snille kollega. Alltid så hyggelig, et smil på lur, så lun&god, så humoristisk&hjelpsom. Når æ fikk jobb på Svalbard – var vedkommende nr. 2 som æ snakka med på Hospitalet- og etter det har vi snakka&skøya alle arbeidsdaga på lille sykehuset våres.
Et sørgmodig slør over Hospitalet. Å se kolleger i stor sorg&sjokk. Tomme blikk, ikkje så mye å si, noen klæmma og masse tåra. Flagget på halv stang i den her lille bygda, da kommer folk innom sykehuset og spør; “koffør flagge sykehuset på halv stang”. Jobben min må æ gjøre- og spørsmålet må besvares; “vi har fått meldt et dødsfall som gjør at det e naturlig for sykehuset å markere med å flagge på halv stang”. Æ e så sjeleglad at æ stort sett har på munnbind. Haka vibrerte og det svei i tårekanalan. Huff, det e bare så veldig, veldig trist. Kjære gode kollega – det blir rart å ikkje skulle rope ut; gomårn “Ottarsen” – når æ suse forbi kontordøra di.
Sykehuset e en institusjon av stor betydning i Longyearbyen. Som i alle andre små bygde går ryktet med lynets hastighet. Ansatte som har jobba åresvis på Hospitalet blir også “kjendis” i ei lita bygd. En nydelig bukett og et fint kort som trøst til sykehusansatte. Tusen takk
DRITTkjærringa Kåråna har knebla mæ så til de grader. Det kom som drefsa på mæ – sår hals lørdag morra 26.02. kl. 08.20 – snakka i tlf med ei covid-smitta venninna, ho Heidi. Selvsagt fikk vi det veldig arig med at det måtte være første tilfelle av covid-smitte pr tlf. Så tok æ testen- og den va POSITIV. Ikkje nokka mer enn det- og helt til å leve me. Tanken om ei avslappanes isolasjonstid blei ikkje som æ hadde trudd. Natt til søndag dundra det laus med feber, muskel- og leddsmerta, ei malabarisk haupina, kvalme, hoste, kløe i tannkjøtt, tap av smak/lukt- og i det hele tatt ikkje i all verdens god form. Æ blir frisk igjen- det finnes dem som har det mye verre- og som ikkje overleve virus attaket.
Å være i isolasjon betyr at æ ikkje kan vandre rundt&omkring i bygda, heller ikkje på butikken. Gode&snille kolleger har virkelig vist omsorg og vært så hjelpsomme.
Bildet viser “Handels- og næringminister”, Gølin, i full marsj for å levere næring til pasienten.
Næringsministeren gjør sitt yderste førr at covid-smittet kollega skal få i sæ mat med høy nærigstetthet. Brød med gulrot og massevis av korn. Tusen takk Snillaste Gølin <3
Se her da – Dokmai&Bjørn, Snillingan har vært på ferde. Bilde av aluminiumsbeger plassert utenfor døra mi. Verdens beste hjemmelaga fiskegrateng. Æ rakk akkurat å spise før smak&lukt forsvant. Det var så mye mat- at halvparten har æ spart til smak/lukt e tbake. Tusen takk, dokker e gulle god, Dokmai&Bjørn <3
Når hosten e så malabarisk at det kjennes ut som ribbeinan sprike alle veia i ei hostekula- da blei æ kjempe glad når dåkter på Hospitalet var så snill å fixe Cozylan til mæ – stygt som fy, men det funcke. Tusen takk, Ina, det var til stor hjelp.
På smittevennlig avstand- gode kolleger. Jordmor-Matja (Lisbeth), tannhelsesekretær Fredrik og helsesykepleier Gølin. No e dem på tur i den vakre, lille røde kirka for å tenne lys for våres kollega. Æ ba pent om dem kunne tenne et lys fra mæ åssa. Flotte folk med sine hjerta fullestappa av omsorg <3
Så fikk æ fint bilde av 4 tente lys <3
Svalbardpastellan fornekte sæ ikkje. Hiortfjellet ruver under pastellhimmelen.
I dag, tirsdag 1.mars – e æ i bedring. Feberfri fra kl. 10.30. Nokka mørbanka i brystkasse og ryggen av infernalsk hoste.
Tross covid-smitte har æ jobba litt- ei økt i ny&ne når Paracet har tikka inn og hatt god effekt. Har skrevet referat fra tidligere møte, samt gått gjennom taksthefte. Har hatt noen tlf. med Rebekka mi. Æ e så stolt av ho Rebekka – først har ho sjøl vært syk ei uka, og så blir kollega-mamma syk. Ho Rebekka har valgt å dra på jobb utenom arb.tid for å være forberedt på ka som vente i timebøker. Rebekka mi- du e kjempe dyktig, ansvarsfull og 100% til å stole på.
Ondskapens ansikt. Kordan e det mulig å være så fornøyd i ansiktsuttrykket når du vet krigen som utkjempes av unge&gamle menn. Når du vet at sivile barn,kvinner og menn rammes så brutalt. Når du vet at menneska blir drept og lemlesta. Æ syns det her e så skummelt. Makt(p)syke menneska e livsfarlig når dem møter massiv motstand. Faktisk trur æ at det her Uhumane mennesket kan være truanes til det verst tenkelig – å ta i bruk atomvåpen.
Stakkars Ukrainske folket – det e bare helt for jævli. Åssa æ ber om at det her må ta slutt- og all ære spesielt til Polen som tar i mot 100tusener på flukt.
Æ e sjeleglad at FIS tok standpunktet om å stenge ute russiske idrettsutøvera. I mitt hode hadde det blitt helt feil at ukrainske idrettsutøver skulle være hjemme å kjempe for sitt folk- og sitt land, mens russiske idrettsutøver skulle konkurrere i idrett som om ingen krig var et faktum.
No skal æ bli kjempe frisk, klar til å gå på jobb- og ikkje minst klar for venninnebesøk av ho Heidi imårn.
Skrevet fra Haugen