ArbeidsDAG 31 – brudd i nasn- og strikkepiinne på avveie i flyet

Kjære Dagboka mi – akkurat no har æ kaos i haue og brudd i nasn.
Bruddet i nasn e no så som så, kaos i haue e det verre med.
Æ like ikkje det kaoset som oppstår, under topplokket, når æ ikkje klare å følge min plan om kordan Dagboka mi skal skrives.
I dag e d egentlig arb.dag nr. 32, men æ skal skrive om i går (arb.dag nr. 31)- og inntil videre må æ hoppe over å skrive om arb.dag nr.28, 29 og 30.

Dagboka mi – det e sånn at flere han kontakta mæ og spurt om nokka har skjedd, siden Dagboka/bloggen har blitt stille – og JA, gjett om alt mulig som har skjedd, fytti katta sir æ bare….Det har skjedd så masse at æ rett og slett ikkje vet helt kordan alle miinnan skal foreviges og i kordan rekke følge, men æ jobbe med en seriøs plan.

Imårn blir det viktig å få nedskrevet fine, artige og kreative miinna fra familiebesøk. Æ glede mæ til å skrive om det, siden da får æ på en måte oppleve det på nytt igjen. Morradagen du må bare komme- da skal det klapres på tastaturet.

Dagens skriverier skal æ forevige mest med text til bilder.

Fredag 22.10. ble det bestilt flybillett og sendt henvisning til ØNH (øre-nese-hals) UNN Tromsø. Æ hadde jo håpa at nokka kunne “ramle på plass” når æ så fatalt kræsja med nasn og haue i plexiglassdøra på jobb, men ifg min bror så blei visst ting bare verre :-))) Uansett, søndag kveld dro æ hjem til Tromsø, selvsagt med fly – d e drit å fly, men med livet i behold fikk æ ei overnatting hjemme i Costa del Åttringen.
Det var en pussig følelse å komme hjem til huset. Huset mitt/våres, flere uker siden æ hadde gjort mine vanlige “hjemme-i-huset-sysler”. Så e det rart med det – når man vet at det skal bare være ei overnatting hjemme, æ trur ikkje æ turde å kjenne på følelsan omkring akkurat det. Timan hjemme gikk usedvanlig fort- og æ hadde god fart opp- og ned, rundt omkring- passa mæ godt for ikkje å forsere dører som var lukket igjen…

Æ bare måtte tenne UTElykta den eneste kvelden æ skulle være hjemme- og æ blei, latterlig, påmiinna pappa sin uvane…nemlig å klistre tyggis her&der…på toppen av den fine lykta ligg det en “toy” (som han pappa sir)- og æ trur den har vært klistra der siden muligens 20.08., som var Rebekka sin bursdag…

Foto av disse fine pien har æ fått tillatelse til å dele, tusen takk Anja og Ingeborg.
Æ kom til UNN kl. 8.30- og skulle ikkje møte på ØNH før kl. 09.00.
Det va fint å komme overraskanes på de her to fine – vi som møttes omtrent hver dag når æ jobba på UNN Tromsø. Det var så godt å få kjempe gode klæmma- det va fint å kjenne på kor inderlig æ hadde savna dem- og ikkje minst den gode og ekte gjensynsgleden. 
Ila av dagen stakk æ innom min tidligere leder Anne-Lise…ho hadde hørt stemmen min i gangen- og satt nærmest klar- og med et stort velkommen i ansiktsuttrykket, takk for gode og lange klemmen Anne-Lise.
På barneavd. fikk æ sagt hei til Laila, Dina, Sigrid-Ann, Lisbeth, Tonje, Paulina og Solfrid. Flotte og dyktige kolleger fra fine tida på BUA.
Til slutt- og veldig spent, satte æ kursen mot hjertemedisinsk laboratorium.
Du verden det blei klemmings- Heli, Stein-Gøran, Gry, Sigrun – det var så fint og se dokker igjen. Gode kolleger som æ verdsette svært høyt <3
Planen var å gå innom legevakta også, men med så mange klemme-stopp så slo æ den tanken fort ifra mæ men neste gang…da….

Kl. 09.00 ØNH – konklusjon gjengitt nøyaktige fra epikrise;

Hoveddiagnose; S02.2 BRUDD I NESEBEN.
“Pasienten slo nesen i en glassdør 15.10. Hodepine og kvalme noen dager i etterkant. Hematom over neserot. Har en vedvarende liten nesedeviasjon med neserygg buet mot høyre, midtstilt nesetipp. Åpen luftpassasje i begge nesebor. Neserygg med minimal bue mot høyre. Diskuterer reponering i lokalanestesi med pasienten. Ønsker ikke tiltak i dag. Med usikker gevinst av tiltak i lokalanestesi støtter jeg pasienten i sin avgjørelse”.

Når legen forklarte om kordan bedøvelse og videre behandling/reponering av nasn skulle skje – stritta alt – ABSOLUTT ALT imot. Når æ hørte ordet “bakenden på en meisel”…da hadde æ hørt nok. Det kommer ikkje frem av epikrisen at æ inviterte legen med mæ bort for å se i speilet, altså han skulle stå helt inntil mæ. Han skulle forestille sæ at æ var et nært familiemedlem, eller han kunne forestille sæ at det var han sjøl, og æ spurte ka han ville gjort? 
Og da blei vi så enig- æ og dåktern. Lett på tå og med brudd i neseben, samt noe nesedeviasjon mot høyre, takk æ førr mæ og spankulerte ut av ØNH.

Så var det bare å sette, den brukne, nasn mot Longyeabyen igjen. Igjen har det vel nokka med både innstillinga og den situasjonen man er i, og for mæ kjentes det greit ut å skulle ut å farte igjen – selvsagt bortsett fra at æ skulle FLY ALEINA, fan åssa….

Litt latterlig- og som om det ikkje var nok med at æ va naturlig shaken- så endte æ opp med å kjøpe mæ milkSHAKE i tillegg- stygg var den dessuten åssa, blæææ..

Huff, det e så fælt å fly, spesielt HELT ALEINA, men denne gangen var æ nødt…
Som bildet viser så satt æ åssa HELT ALEINA. Faktisk trur æ at æ va den eneste på flyet som hadde 3-setern førr mæ sjøl. Æ syns det e bra mye tryggere dersomjnån andre, uansett kæm, sitt i et av de andre setan, men denne gangen følte æ mæ dobbelt HELT ALEINA….og æ hadde klump i halsen, tenkte på alle æ elske- og hadde glemt å sende sms/elskemelding til hele hurven. Æ tenkte at dersom det blir en flystyrt så har æ fra tidligere sendt så mange “elske dokker” mld at dem vil nok forstå at det ikkje blei tid til det…

For å avlede tankan hadde æ ordna mæ vottestrikking- men i all “virrvarret” med å sette tlf i flymodus, ordne med håndbagasje, kle av mæ 2 jakka -så klare æ fan mæ å miste 1 strikkepiinne. Den var sporløst borte. Flaks va det jo at æ hadde alle 3 setan førr mæ sjøl. Æ la mæ på alle 4 på gulvet, titta rundt overalt, men inga strikkepiinne å se. Selvsagt va æ så uheldig at den hadde ramle ned i mellom rillan på bildet, men ved nærmere ettersyn så virka det ikkje sannsynlig. Strikkelysta og fly-angsten blei påtrenganes og æ såg inga ainna råd enn å spørre ho som satt rett bak mæ om å hive sæ med på leiteaksjonen etter den forsvunne strikkepiine. Smilanes og blid så blei det litt tøy&bøy på den hyggelig dama åssa, men til ingen nytte. 
Æ spurte så 2 damer på 2.seterad bak mæ om dem hadde fått nokka strikkepiinne mellom sin håndbagasje som stod på gulvet. Veske, skotøy og klær blei omhyggelig, og med brede smil, løfta att&fram, men heller ikkje no til nokka nytte.
På 3. seterad bak mæ satt en flott og hyggelig herremainn. Med samme ærend henvendte æ mæ til han – og gjett…igjen ligganes på alle 4 – der, mellom de fine skoan til den smørblide unge mannen – der ligger strikkepiinnen.
O`LYKKE – det blei latter- og alle va kjempe glad for at ho Hege kunne dempen flyangsten med å fortsette vottestrikk….folk e bare så vakker når dem e ute på tur med jernfuggeln <3

Huff, det blei no mye styr, men endelig- og med alle 5 strikkepiinnan på plass, opplevde æ e slags beroligende effekt, eller så va æ rett og slett helt utbala at den storstilte leiteaksjonen. 

Æ blei faktisk rolig- gjorde nokka æ vanligvis ikkje gjør, æ klista den brukne nasn mot flyruta, og studerte utsikten så grundig at æ oppdaga massevis av fantastiske ROSA skya. Æ tenkte at det her må være det nærmeste man kommer å sveve på, eller i hvertfall sveve over en rosa sky.

Etter de rosa skyan skimtes den her flotte- og “gu(l)lforgylte” solstripa over skydekket. Æ tviholdt på strikkinga og tenkte fine tanka om at kanskje de vakre bildan ut av flyruta hadde en beroligende effekt i kropp&sjæl – kæm vet…

Og der – plutselig kommer melding fra cockpit om at Svalbard, og landing er nært forestående- da har æ blitt så “flyvant”, og kjepphøy, at æ nesten syns at den meldinga var overflødig – ALLE kan vel se at no e Svalbard rett rundt hjørnet. De hvitkledde, vakre og majestetiske fjellan fornekte sæ ikkje – Longyearbyen, strax e æ tbake, bare lainninga går like bra som turen har vært hittil.

Det e natt no, Dagboka mi – kl. 00.46, det siste bildet for denne gang blir av skogen min. Den her skogen som æ går every day home in Tromsø, til&fra jobb. 
Æ har ikkje gått i nokka som helst skog siden 09.09.21. I Longyearbyen e d ikkje ei einaste buska- og dæsken æ e blitt smertelig klar over at æ egentlig e et skogstroill <3

Skrevet fra Haugen

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

    Dette skjemaet er beskyttet av reCAPTCHA.
    Googles Personvernregler og vilkår for bruk er gjeldende.

Siste innlegg