Ja, det her blir mitt første “seriøse” blogginnlegg på blogg.no – skrekkblainna fryd, men æ like jo å skrive, så tastaturet får kjørt sæ.
Det blir uten bilda- rett&slett fordi æ må finne ut kordan æ enklest mulig skal få lagt bilda til tekst.
I utg.punktet skulle æ bare blogge 1 år – fra september 2021 til september 2022. Enkelt å greit fordi æ ville bruke miniblogg som ei slags dagbok, som kunne leses i sin helhet, fra mitt opphold på Vakkerøya Svalbard. Hospitalet i Longyearbyen. Mitt Vakre Æventyr ever.
Så plutselig fikk æ en “sjokkartet” beskjed om at miniblogg skulle legges ned – næi næi næi, Dagboka mi ville bli historie. Evt kunne løsninga bli å søke om å bli tatt inn i blogg.no, og dersom æ fikk innpass der ville hele Dagboka mi fra miniblogg bli overført til blogg.no.
Dæven, løsning i sikte, æ heiv mæ rundt å skreiv “tidenes søknad”- og det gikk ikkje lange tida før æ fikk til svar at æ va inntatt i “det gode selskap” og kunne fortsette skriverier i blogg.no.
Æ har sittet litt på gjerdet – avventa, skal/skal ikkje. Det som har holdt mæ igjen e egentlig det trygge med miniblogg.no – at det ikkje har vært mulighet for kommentara fra andre. Så har nån sladra til mæ at æ visstnok bare kan slå av for kommentarfelt i blogg.no?
Uansett – imårn 2.oktober skulle æ egentlig vært tilbake på Universitetssykehuset i Tromsø, 9.etasje, fløy B, Hjertemedisinsk laboratorium / ekko lab.
I tillegg skulle æ igjen starte med å jobbe på Tromsø kommunale legevakt hver 3.helg.
Så e det bare sånn- LIVET ALTSÅ 🙂
Å forlate Mitt Vakre Æventyr, å forlate Hospitalet, å forlate fantastiske kollegaer, å forlate min omgangskrets på fritiden, og ikkje minst forlate den helt unike&storslåtte naturen – det blei rett&slett helt Umulig. Faktisk blei æ kvalm&Uvel når æ såg for mæ et farvel med Vakkerøya.
I høst når æ søkte på mitt eget vikariat, som blei fast stilling, måtte æ jo ha en plan B (i tilfelle det ikkje gikk min vei). Plan B funcka åssa- og da satt æ plutselig med å være innstilt som nr.1 på 2 meget ettertraktede jobber for mæ personlig.
Selvsagt var det et valgets kval – flere intervjuer, flere referanser – 2 jobber på hainna. Ydmyk og et tankekjør av en annen verden. Et viktig valg måtte æ ta. Rådslagning med min elskede familie, og ikkje minst min mann. Støtte og delvis støtte, men nok støtte til at æ blei varm om hjertet med tanke på at familien fortsatt unner mæ å fortsette Æventyret.
En ting e sikkert som “amen i kirka” – nån menneska e bare helt utrulig raus og kan vise ækte forståelse. Vedkommende som hadde gjennomført 2 intervjuer med mæ (plan B) – ho hadde forstått mellom linjen at hjertet mitt hamra&banka så inderlig og varmt for Vakkerøya. Ikkje hadde ho bare forstått, men ho sa det åssa; ” æ forstår dæ hvis du velge å bli på Svalbard. Du har fått en unik mulighet”.
Enden på (arbeids)visa blei; “ta kontakt når du e ferdig å være på Svalbard”. Herre, du store all verden, æ måtte bare takke så mye, faktisk måtte æ sende “takkemelding” på sms åssa.
Sånn endte det foreløpig – Svalbardbasillen har krøpet inn/- og opp under den lyseblå nordnorsk vinterhuden.
Imårn starte æ for 2.gang på oktober måned v/Hospitalet i Longyearbyen, verdens nordligste sykehus.
Det fine lille 2.etasjes blekgule sykehuset på 78 grader nord. Alt-i-alt 23 ansatte (helsesekretærer, leger, spesialsykepleiere, tannlege, tannhelsesekretær, jordmor, helsesykepleier, bedriftshelsetjeneste, ledelse, renholdere. En helt unik og annerledes sammensetning av et kollegie.
Longyearbyen sykehus – et beredskapssykehus som fungerer som legekontor, poliklinikk, legevakt og akuttmottak. Det betyr at vi alltid må være beredt. Å ta sjanser kan få fatale konsekvenser. Det e langt å flakse avgårde med ambulansefly- i tillegg kan vær&vind, flykapasitet sette begrensninger som helsepersonell ikkje rår over.
Det bor ca 52 nasjonaliteter på Vakkerøya- det betyr at Balsfjord-ængelsken blir stadig bedre (innbille æ mæ).
I største takknemlighet – æ bøye mæ aille veia- og sende varme&koselige tanka til alle dem som hadde trua på mæ, støtta mæ, innkalte mæ til intervju- og beslutta at æ hadde kompetanse nok til å bli innstilt som nr.1 Helsesekretær v/sykehuset i Longyearbyen.
Det e bare helt sjukt at æ bor, leve og jobbe i Mitt eget Vakre Æventyr.
Æventyret som er fargelagt med alle fargan i “maleskrinet”. Æventyret man bare drømmer om og lengter seg til. Æventyret som blei til virkelighet- og førr en VIRKELIGHET <3
Hver bidige dag snøse æ inn den polare lufta når æ lett på tå svinse nedover hovedgata på tur til mitt elskede lille Hospital.
Da logger æ av for i dag. Skal på kino kl. 19.00. Æ blir nok å “ligge over madrassen” i natt- yr av spenning i kroppen fordi æ skal på kurs i våpenhåndtering imårn. Etter det skal æ sende søknad til Sysselmesteren om at æ har lov å bære våpen som isbjørnbeskyttelse.
Hittil har min isbjørnbeskyttelse vært signalpistol på hofta. Egentlig syns æ at det e stili nok, men ikkje tilstrekkelig stili dersom kosebamsen plutselig er på samme tur som mæ.
Hvorfor vil du ikke ha kommentarer, da? Folk flest er snille, så jeg tror det blir helt bra, det 😉
Å laste opp bilder er enkelt; når du skriver innlegg, så trykker du (like over tekstrute) på legg til, så velger du bilde. Når det har landa i innlegget, kan du flytte det til sidene, endre størrelse og så videre ganske lett.
Lykke til i bloggosfæren 😊