Først av alt- og det viktigste av alt! Det går bra med mannen min. Riktig nok fortsatt innlagt UNN Tromsø, men ved godt mot, og i “koselig form” på sjeldne smertestillende, altså ikkje Paracet… Det har vært spesielt å være så langt avgårde når min snille mann ble akutt innlagt i sykehus. Heldigvis var sykehuset UNN Tromsø- æ har stor tiltro til helsetjenester fra vårt lokale sykehus. Fortsatt GOD BEDRING kjære mannen min <3
I dag har æ jobba 1 mnd på Longyearbyen sykehus. Det er ca 1 uke siden æ, i stort overmot, meldte mæ på til å delta på skytebanen i kveld. Umiddelbart angra æ selvsagt…æ angra massevis, men så e d jo den staheta og følelsen av å være feig og kun gjøre ting i komfortsonen. Æ har virkelig prøvd, seriøst hardt, å finne på unskyldninger for å trekke min påmld til skytebanen- og æ klarte det nesten. I kveld gikk nemlig onsdagsturen til Lindholmshøgda, det virka svært mer interessant for å være helt ærlig.
I går blei æ oppmuntra av han som e innlagt UNN; du må dra på skytebanen, Hege. Du må prøve å skyte dersom du får muligheten. Takk, mannen min, for at du i smertetakan fant energi til å oppmuntre mæ <3
Her e vi på vei opp til skytebanen. Herre verden æ va utrulig spent, ikkje på at æ skulle skyte, for det skulle æ ikkje, men æ va spent på den høye lyden æ visste at det ville bli. Faktisk va æ åssa bra spent på om vinterdekkan hadde pigga nok til at vi ville komme frem til skytebanen…håpa vel innerst inne på at vi ikkje kom heeeelt frem….
En kollega har kjøpt sæ splitter nytt våpen. Pakka det ut for første gang blant annet i mitt påsyn. Han va en ganske jøger kar- og æ fremstod selvsagt søkke imponert og spurte om å få ta bilde av herligheta.
Det kan æ si med en gang! Det e vanvittig strengt- og selvsagt nødvendig at reglementet på skytebanen overholdes. Sikkerhet i omgang med skytevåpen respekteres høyt- og skyteleder er ansvarlig for det som skjer på skyteøvinger. Takk til Guri som hadde ca 30 minutters leksjon med mæ ift regler. Praktisk håndtering av våpen. Lite ante æ gjennom undervisninga at æ, om kun kort tid, skulle få bruk for det æ hadde lært….faktisk veldig bra at æ ikkje visste at æ skulle få bruk for det- for da hadde nokka haue freaka helt ut.
I dag fikk æ bruk for den øverste stillinga på arket – liggende skytestilling. Heldigvis har æ sett såpass mye på skiskyting…..
…at æ valgte å ligge opp- og litt ut med høyre kne. I tillegg måtte æ “konse” på at æ ikkje kneip igjen det øyet æ skulle sikte med. Det e en nødvendighet å bruke hørselvern- og æ fikk låne Marthe sine hanska…det hadde blitt litt klomsat å trekke av med tjukke hjemmestrikka ullvotta.
Som det vises av bildet har æ “parkert” de varme vottan min, til fordel for mere praktiske hanska når man kontrollert og med jevn bevegelse skal trykke på avtrekkeren. Æ kan ikkje se helt tydelig av bildet om personen til høyre sitter med knepte hender, som i bønn…..
Det blei 6 skudd i kveld , 5 mer enn æ i min villeste fantasi hadde forestilt mæ.
Æ vil rette en stor takk til Guri for teori og praktisk undervisning i forkant av inntreden på skytebanen. Æ vil rette en stor takk til Marthe for trygghet gjennom den praktiske delen når æ plutselig bestemt mæ for å skyte. Æ vil rette en stor takk til Line for at dette ble foreviget, for foto Æ vil rette en stor takk til Kyrre og Fredrik for support. Alle disse skal ha æren for at æ plutselig bestemt mæ for at dette er bare å gjennomføre – det e bare å skyte.
Sist, men ikke minst, vil æ rette en stor takk til mæ sjøl for at æ til stadighet klare å overtale mæ til å gjøre nye ting.
I kveld, på skytebanen, gjennomførte æ min egen salutt som markering for at æ i dag har jobbet 1 måned på Longyearbyen sykehus.
ForkjølelsesVIRUS- og dataVIRUS De her to siste dagan syns æ at æ har vært omringa av VIRUS både på jobb- og privat. På Svalbard, som ellers i samfunnet – når høsten banker på døra, tar forkjølelsesVIRUS bolig i vertsmennesket. I leiligheta på Haugen kan det virke som at dataVIRUS har tatt bolig i min nyinnkjøpte “compjuter”. Det e så søkkanes irriteranes. Æ bruke flere minutter på å “krysse bort” alle virusvarsel-og alle antivirus program. Det dukke opp nokka nede i høyre hjørne hvert sekund. I går ettermiddag måtte æ “krysse bort” 27 irriteranes slags varsel- og i dag 10 flere -altså 37 🙁 Æ kjenne æ e på tur å bli VIRUSparanoid. Datavirus, skal æ vaske og sprite fingran når æ har “jobba” på datamaskinen. Det neste e vel at æ sitt å blogge med basalt smittevernutstyr. Æ vil jo ikkje se riktig klok ut når æ skriv blogg med munnbind og hanska på :-))))
Kjære dagbok! Det e på tide med litt seriøsitet. Det har skjedd det æ har frykta aller aller mest når æ e så langt borte fra dem æ elske mest- at nån rammes av sykdom/SERIØS bakteriell infeksjon- selv om d e nokka forbigåanes- og som kan kureres med sykehusinnleggelse, behandling/operasjon og antibiotika. Å være så langt borte fra Tromsø når nån kanskje treng at æ skulle vært nærmere. No har æ lufta di tankan- og må fokusere over på nokka ainna…før æ blir for trist og får tåresprett <3
Æ har fått irriteranes mange varsel av akkurat denne…….
“En eller flere potensielle trusler er registrert…..”
Æ får helt “nåja” når det reinn inn med drøssevis av slike…
I dag var det helt nødvendig å fokusere på nokka ainna etter arbeidstid. Æ suste hjem etter jobb…..tok ei brødskiva til middag- fikk litt middagsfølelse sia æ hadde rekesalat til pålegg. Med litt vilter fantasi foreslo æ for mæ sjøl at æ tross alt hadde spist nokka fra havet…nesten fiskemiddag :-))))
Kl. 18.00 på SAS hotellet var det informasjonsmøte om “Aktiv i friluft” – det e et fantastisk tilbud for langtidsboende/fastboende i Longyearbyen.
Her er noen av aktiviteter som Aktiv i friluft arrangerer for oss fastboende i Longyearbyen <3 Takk for at frivilligheta også lever i stor skala her <3
Kl. 08.30, på våres faste møterom, syns æ at den her krusfiguren gir ei slags god westernstemning i rommet. Helt sia æ va lita pia har æ samla på mange slags krusfigura <3
Åhhhh, smelt….den her e så vakker….
God bedring mannen min <3 Du må holde ræva di i ro- og bli fort frisk. Glede mæ til du og nån av flokken våres kommer på besøk onsdag 20.10. <3 elske dæ <3
Akkurat no tenke æ at det e like greit å hente sæ “stupefart” og svømme inn i drømmeland 🙂
Øvelse AMRO den 08.10.21. (AMRO; Arctic Mass Rescue Operation) For mitt vedkommende den største øvelse ever- og æ va så godt forberedt som man kan være når man ikkje vet når tid det smeller, og hvor himmelhøyt det smeller – altså nesten 0 (som i NULL) forberedt. Longyearbyen sykehus er selvsagt en av hovedaktører i en slik øvelse. Senarioet; et cruisefartøy med 200 mennesker om bord har havarert langt nord på Svalbard. Det finnes verken vei, hytter eller noe annet i nærheten og det haster å få reddet flest mulig. Involverte aktører; Sysselmesteren, Longyearbyen sykehus, Longyearbyen Røde Kors hjelpekorps, Lufttransport, Kystvakten, Hovedredningssentralen, Polarsyssel, Kystverket, Longyearbyen lokalstyre.
Ut fra ovennevnte forstår man omfanget av denne øvelsen.
Dagboka mi; AMRO-øvelsen gjorde så viktig inntrykk, og var så realistisk, at den sitter langt fremme i “hjernelageret” de nærmeste 10 år.
Etter at æ hadde posta dagbokinnlegget mitt blei æ, blant anna, gjort klar over at det rett og slett kan være straffbart å poste nydelige bilder, tatt av andre- og i hvert fall hvis man ikke krediterer bildene til rettmessige fotograf.
Med øverste myndighet, neste som nærmeste nabo, her på øya…må æ innrømme at æ blei seriøst “skjelven i bukseræva”. En ting e no at æ ikkje har lyst å bli arrestert for nokka så banalt som å poste flotte bilda….det ville jo vært hysterisk flaut. En ainna ting e no at det hadde blitt personellmangel i resepsjonen på sykehuset- og ho Rebekka hadde blitt drit sur på mæ….og da hadde i hvert fall husfreden på Haugen vært trua. Så innlegget måtte AVpubliseres inntil æ hadde fått kontakt med fotograf. Æ måtte bekjenne mine (foto)synder. Forklare mæ så godt æ kunne- og selvsagt skryte, helt rettmessig, av flotte bilder i nydelig vær og så fint dokumentert en stor og viktig øvelse. Selvsagt va æ lei mæ dersom æ hadde delt bilda som æ ikkje hadde delingsrett på, Fotografen æ snakka med var så hyggelig- æ trengte ikkje å bli redd for glattcella. Bildan var offentlig og det var bare å dele i vei. Det var heller ingen plikt å kreditere fotografen, men selvsagt hyggelig dersom man gjorde det.
Det e med største glede æ kreditere fotografen til hvert enkelt bilde <3
Foto; Anders Røeggen
Mange markører hadde meldt seg til å være delaktige i øvelse AMRO, inkludert mæ sjøl, helt til det gikk opp for mæ at æ va direkte med i øvelsen via jobben på sykehuset. Man kan vel ikkje være mer heldig med øvelsesværet, enten man er redningsmann eller markør. Kaldt og tørt vær. Blå blå himmel så langt æ som e nærsynt klarte å se. Æ har så stor respekt for de markøran som melder seg til å henge i løse lufta etter en tynn tråd – ikkje fan om æ hadde gjort det, ikkje med all verdens tjukk tråd heller for den sakens skyld.
Foto; Stig.Are.Gulla
Helikopteret har hentet en pasient, som fraktes for videre transport til hangaren eller sykehuset.
Foto; Håkon Daae Brensholm
Det er et svært arrangement å rigge til en øvelse av denne størrelsen. Det er nitidig planlegging og logistikkering med drøssevis av aktører som skal samhandle når en hendelse inntreffer. Æ e bare så søkke imponert!!
Foto; Hege-Lovise Heimdal Lamo
Her har ho Dokmai vært på ferde igjen. Øvelsen hadde ikkje vart lenge før ho plutselig dukka opp med denne serveringa til mæ. Ho e altså så hjertegod den helt spesielle Dokmai. Tusen takk for at du steller så godt med mæ, Dokmai <3
Foto; Håkon Daae Brensholm
Vi har fått oversendt en rekke bilder fra øvelsen – og herre verden her er mye foto-snadder. Sånne bilder altså…og æ som nettopp har vært på helikoptertur…kan nesten høre lyden av helikopteret og kjenne vindtrykket….
Foto; Eva Therese Jenssen
Dette må vel være det nærmeste å komme den “rosa timen” på øvelsesdagen <3
Foto; Håkon Daae Brensholm
Å være delaktig i øvelses i denne størrelsesorden gir et fantastisk lærerikt innblikk i ka som kreves av ressurser – både i planlegging og gjennomføring. No har æ opplevd kor mye planlegginga betyr for at en slik øvelse kan gjennomføres med suksess. Det betyr åssa at dersom en “hendelse” skulle oppstå på Svalbard så har man øvd så virkelighetsnært som over hodet mulig.
Foto; Håkon Daae Brensholm
Her blir hvert eneste ord helt overflødig <3
Foto; Håkon Daae Brensholm
Det er så spesielt å jobbe og øve på senario i den storslåtte naturen vi omgir oss med på Svalbard. Det er rett og slett kulisser av en helt annen verden. Gud hjelpe mæ, og bevare mæ vel, førr en natur som er en del av mitt liv akkurat no <3
.
Foto; Hege-Lovise heimdal Lamo
Å være koordinator ved et sykehus plassert 130 mil nært Nordpolen krever sin kvinne. Med 23 ansatte og evt de som melder seg når alarmen går – så har koordinatoren ikkje flust med omsorgsfulle hender å rutte med. Det er viktig at de riktige ressursene disponeres til de riktige oppgavene. Herregud æ e så sjæle glad at æ ikkje stod i “koordinator-skoan” til ho Kristin denne dagen – æ tar av mæ både hatten, munnbind og hanska i respekt for den jobben koordinatoren gjorde den 08.10.21.
Foto; Rebekka Heimdal Lamo
Når æ ser at den ene bukseleggen e putta inn i sokken- og den andre ikkje- så kan æ fort tru at øvelsen har vedvart lenge….neida, den har ikkje det…er faktisk knapt begynt. Vi skjønte fort at det var nyttig for helsesekretær at info kom direkte via sambandet. Dersom noen, f.eks. min bror Jøran, syns at æ va bustat på håret- som på dette bildet tidlig på dagen- ja, da kan æ prise mæ lykkelig over at det, så vidt æ vet, ikkje foreligg nokka fotografi av “buste-trollet” sånn ca kl. 16.30 :-))))))
Vår nærmeste leder på sykehuset avslutta øvelsesdagen med å uttrykke stor tilfredshet og respekt over hva ansatte ved Longyearbyen sykehus makter å håndtere når en stor hendelse inntreffer, og det er nødvendig med helsehjelp til mange mennesker med forskjellige behov. Det står respekt av kordan mine kolleger håndtere sine arbeidsoppgaver og beholder “ro&orden” når alarm RØD respons meldes fra øverste myndighet her på øya <3
Æ e rett og slett SUPERstolt over æ være en del av kollegiet på Longyearbyen sykehus- og æ e så glad for at Rebekka-pia mi opplever dette helseeventyret ilag med mæ <3
Ho Rebekka fikk kjørt sæ på jobb – mens mora va å flaksa rundt omkring, dvs i Barentsburg. Når mora er borte- tar dattera ansvar <3 Æ va så stolt i mamma-hjerte av gode tilbakemld om Rebekka. Kordan pia mi har svart ut telefoner, satt opp på legetimer og gitt timer til pasienter som skulle på laboratoriet. Rebekka mi – du e SUPERflink <3
Bildet er delt med godkjenning – takk Andrea-Lovise <3 Når æ og Rebekka kom fra jobb torsdag 07.10. så hadde ho A-L laget fix ferdig taco til oss. Det var så hyggelig å komme hjem etter en lang arbeidsdag- og sette sæ rett til middagsbordet.
Æ og Andrea-Lovise, tross 30 års aldersforskjell så utvikla vi et svært godt og nært vennskap på barneavdelinga på UNN. Ho A-L skulle overta mi stilling på BUA- det blei ei hektisk og intens opplæring- og med djævelbratt læringskurve. Bilde av mæ og A-L er tatt av en turvenn- tusen takk Bjørn Olav 🙂
Denne spreke gjengen har ankommet Varden <3 In front- æ og Andrea-Lovise
Kult bilde – takk med nattkikkert
På tur ned fra Varden – vi har stilt oss opp på denne måten. Tilbakemld fra Longyearbyen var at det var skikkelig fint å se alle lysene vendt mot byen og folket <3
Beskrivelse fra arbeidsdag 18 Onsdag 06.10. dagen som suste avgårde, akkurat som helikopter-turen gjorde. Herre min gud for en flott opplevelse å dra ut på oppdrag med helikopter. Æ va så spent – akkurat som et barn som venter på bursdag, julenissen, påskeharen og 17.mai-toget – alle de tingan æ elska i barndommen- og som æ har fortsatt æ elske også i voksenlivet <3 Dagboka mi – i dag velger æ å fortelle om min HELIKOPTERdag gjennom tekst til bildene. Det kommer bilder fra turen til Varden – vi var 27 oppmøtte til Årets TV-aksjon; barn- ikke brud. Det handler om å bekjempe barneekteskap <3
Bildet er tatt like før avreise til flyplassen Longyearbyen. Æ mene å tru at ho i midten kanskje er den mest euforiske av spenning…..æ vet sannelig ikkje om æ har bakkekontakt der æ står. I hvert fall er det ikkje lenge til æ bokstavelig talt mister bakkekontakten. Æ e flankert av svært dyktige kolleger – helsepersonell som søker jobb v/Longyearbyen sykehus e så ufattelig dedikert og hinsides dyktig i jobben sin <3
Piloten som skal løfte oss opp med helikopteret var en skøyeraktig kar. Æ ser ikkje bort i fra at han observerte et av helsepersonellet som såpass blek, men fattet, at han anså som nødvendig å fremstå spøkefull for å avverge en noe alvorlig setting før take off 🙂
Gode og dyktige fysioterapeut Kristin er i ferd med å kravle ombord. Ho hadde lommen full av gule ørepropper. Faktisk er det nødvendig med ørepropper når man skal fly helikopter. Ei viss tøtta hadde selvsagt, i forfjamselsen, glemt kordan lomma ho hadde “gjemt” sine ørepropper. Takk, Kristin, du berga hørselen min <3
Plutselig dukka denne karen opp. Æ viste tegn til han at æ hadde lukka igjen vinduet
Hmmm, litt skeptisk når den ene etter den andre sitter med knepte hender.
Hmmm, atter en kollega med knepte hender….må si at no begynner æ åssa å kjenne behovet for å kneppe mine hender.
Hmmmm, altså – når denne glade og fornøyde karen også sitter med knepte hender- da kneppe æ åssa mine…..kneppe så hardt at æ va redd for fingerbrudd. Det e nokka så godt over denne helikoptermannen- nokka trygt, selv om æ e fette spent akkurat når de her bildan har blei tatt.
Det va fint å fly helikopter og det gikk over all forventning. Ikkje måtte æ ta av skoan- det e av den enkle grunn at det ikkje e plass til en hel masse organiserig. I helikopter så sette du ræva di ned- tar på øreklokken og der blir du sittanes….med knepte hender.
Ifg ho Kristin var det en fornøyelse å dra på helikopter-tur med mæ <3 Ho syns det var sjelden kombinasjon av spenning og glede i ansiktet, og egentlig hele kroppen min- og hadde det ikkje vært for at det var så trangt så ville ho prøve å stikke hånda inn under rompa mi, altså bare for å sjekke om æ satt nedi setet eller om av satt i løse lufta. Ho Kristin er et så utrulig godt menneske- æ blei trygg av å dele sete med ho Kristin.
Sykehuset i Barentsburg. Flott og moderne. Også på dette sykehuset tar man skoan av i yttergangen. Personalet snakket russisk og vi trengte tolk. Alle var vennlige i ansiktet- personalet, og de vi skulle vaksinere, russere/ukrainere. Vi jobbet godt og strukturert. Til dagboka mi må æ bare presisere at æ føle mæ så inderlig heldig og ubeskrivelig privilegert. En opplevelse for livet – takk Marthe som spurte om æ kunne tenke mæ å bidra på dette oppdraget, oppdraget som ga mæ muligheten til helikopter-tur og å oppleve Barentsburg en kort stund denne spennende dagen.
Æ syns det e en fin ting at man tar av sæ skoan- og her gjør man det faktisk, som den største selvfølgelighet på et sykehus. Æ syns det er en fin måte å vise respekt for renholdspersonalet <3 Æ og Rebekka tenke ikkje lenger over at vi tar av skoan når vi kommer inn i gangen på jobb 🙂 Det går fort å bli vant til gode rutiner.
Når vi var ferdig med vaksineringa – da venta lunsj på russisk vis. Naturlig nok, full av inntrykk, hadde æ ikkje fått med mæ at det var 2 retter til lunsj. En russisk porsjon fremstod som en familiemiddag, så når rett nr. 2 blei servert da va magen mett før øyan. Æ va så søkke stappe mett at æ klarte ikke å drikke opp hele RØD-cola mi :-)))))))
Vi er henta av minibuss Barentsburg. På dette tidspunktet glede æ mæ faktisk til retur med helikopter. Det var så rart når vi dro fra sykehuset/hotellet. Så mange inntrykk på så utrulig kort tid. Æ e glad at vi va flere å dele og snakke om den fine turen- og den viktige jobben vi hadde gjort. Takk for en flott tur- mine gode og dyktige kolleger <3
På ettermiddagen 06.10. gikk æ og Andrea-Lovise sammen med ca 25 sportye mennesker. Vi gikk fra Taubanestasjonen og opp til Varden På den måte støttet vi Årets TV-aksjon. Plans arbeid for å bekjempe barneekteskap, “barn- ikke brud”. Andrea-Lovise kom på besøk til mæ og Rebekka om ettermiddagen. Ho var ikkje i tvil om at ho skulle være med mæ på denne turen. A-L blei tatt for å være dattera mi- og flere av våre turvenner var villig til å ta bilde av mor og datter <3
Turleder, Maria, tok dette freske bildet av oss. Tusen takk Maria <3
Utsikten fra veien mellom sykehuset Barentsburg og hotellet Barentsburg 🙂 Ikke akkurat en solskinnsdag, men så lenge hjertet mitt renner over av solskinn – da kan det virkelige været bare være akkurat slik som dette. Takk for et kort, men minnerikt minne, Barentsburg <3 Får æ sjansen- så kommer æ gjerne igjen 🙂
I dag va æ på jobb til kl. 17.30. Egentlig skal det vel være motsatt, at når man begynner å komme inn i jobben så blir også arbeidsdagan kortere, eller i hvertfall ferdig når klokka e der, men æ e sånn at når æ først har kommet inn i jobben og i “fullt driv” så like æ å gjøre mæ ferdig med påbegynte arbeidsoppgaver før æ pakke sekken og går hjem. Det spesielle i ettermiddag va at siden æ vet at æ ikkje skal på min ordinære jobb imårn, så vil æ at kontoret skal være innbydende og klart til en flott dag for mine kolleger som skal “holde fortet”. Mine kolleger er Rebekka mi og ho eiegode og snille Astrid <3 Takk Astrid for at du stille opp for mæ og ho Rebekka- det har gitt mæ muligheten for en HELIKOPTER-tur imårn – SHIT, e d virkelig mulig? Æ blir søkke svett bare æ tenke på at æ skal i helikopter. Alle som kjenne mæ vet kor redd æ e førr å fly- fly vanlig fly- og helikopter skal visstnok være hakke verre. Det var tidlig i mitt arbeidsforhold, på sykehuset, at en god og dyktig kollega spurte mæ ganske så “plumps” om æ ville være med til Barentsburg ifm vaksinering av innbyggere der. Æ holdt på å kaste opp, og æ kan med letthet mane frem den fortvilte situasjonen – inni mæ HYLTE æ av redsel, med full mobilisering så klarte æ å holde tryne på plass- og i tillegg takke høflig for at akkurat æ va “så heldig” å bli spurt om dette helt spinnville oppdraget. Kjære dagbok; Hege, no e det slutt på å være redd for å fly, bruk ikkje mer energi på det. Hvis det skjer en ulykke med helikopteret (bank, bank, bank) – da får ikkje æ gjort nokka med det. Forhåndsregla kommer æ til å ta- som æ åssa gjør i vanlig fly. Sjekke alt som sjekkes kan. Vet ikkje om det blir mulighet for å kle av sko og gjøre masse greier. Har jo forstått at det e litt mindre plass i et helikopter. Kanskje spørre om det vil være mulighet for å sitte påkledd med fallskjerm- eller evt redningsvest. Imårn- og som alltid ellers når æ skal fly- da tenke æ så på alle i livet mitt, som æ elske. Æ må liksom sende den siste tekstmeldinga; “husk av æ elske dæ/dokker”. No har æ jåssa så med de her tankan i kveld- at det skal pinade ikkje forundre mæ at helikopteret styrte nettopp pga det. Æ må skifte tema- og dersom æ ikkje blogge imårn kveld- ja, da vet æ koffør, eller dvs æ vet ingen verdens ting….
Imårn får vi STORbesøk av ho selveste Andrea-Lovise. Senga e “ny-på-skifta”. Kjøpt blomster i dag- og i tillegg e d på sin plass med et hyggelig kort til en nyyydelig venn. Velkommen kjære Andrea-Lovise <3
En god og snill kollega skal også få et skriftlig bevist på at vedkommende e verdsatt. Den søte dokka, som e så bustate på håret, må man bare bli i godt humør av. Når æ jobba på barneavd., i Tromsø, kjøpte æ en kopp- og æ kalte den kollegakoppen. Med jevne og Ujevne tidsintervaller ble koppen gitt, til låns, på rundgang blant alle oss kontorpersonalet. Æ la en liten lapp i koppen – på lappen stod det skrevet mange fine ting om kollega. Koppen ble gitt i plenum- når vi hadde morgenmøte. Det e fint å gi påskjønnelse og gode ord til en dyktig kollega – i påhør av andre kolleger. I tillegg syns æ det e fint å si at man har “tatt nån på fersken” i å gjøre nokka bra <3
VELKOMMEN fine og artige Andrea-Lovise <3 Du verden kor vi skal måillkose oss når du kommer på besøk. Det e 30 års aldersforskjell mellom mæ og A-L. Vi møttes, på barneavd., når æ skulle ha opplæring på A-L. Ila ei intens opplæring- og med STUPbratt læringskurve, utvikla det sæ et godt og viktig vennskap mellom mæ og ho som faktisk kunne vært ongen min <3 Den jenta, som e blitt en så god venninne for mæ, e æ så stolt av å kjenne <3
Det her bildet må æ huske- det var fra turen 04.10.21- og er tatt med nattkikkert med kamerafunksjon. Æ syns bildet e helt nydelig vakkert- og det spesielle er alle “bukkene” til høyre i bildet.
Æ kjenne ei dama- ho e like vakker som røsslyngen på bildet, ho hete Gerd-May. Æ skreiv til ho Gerd-May herom dagen at dersom ho skulle på kirkegården- så måtte ho stoppe ved grava til Mor&Far, hilse fra mæ og si at æ elske dem og savne dem. I dag fikk æ dette fine bildet tilsendt<3 Nån menneska altså – et sånt menneske e ho Gerd-May<3 Tusen takk for at du tok mæ på alvor- og at du sendte bevis på at du hadde vært på Den Grønne åker. Onkel Jack kaller kirkegården for Den grønne åker :-)))) Æ åpna dette bildet fra ho G-M i lunsjen i dag. Æ blir så bevega når folk stiller opp- og attpå til kan bevise at oppdrag fullført <3 No tenke æ igjen på mitt helikopter- oppdrag imårn- og herregud ho mor ville vært livredd dersom ho hadde visst at æ skulle ut å reise med helikopter….æ vet ho ville sagt; “…og alt finn du no på Hege-pia” – og akkurat no e æ faktisk helt enig med ho Mor <3
Midt i det her dagbok-innlegget får æ og Rebekka en ung franskmainn på besøk. Visstnok har han over 6 millioner følgere på sin youtube-kanal. På balsfjord-ængelsk forklarte æ at bloggen min e ment som ei dagbok…. Det va utrulig spennanes å høre kordan han og 3 kompisa har blitt kjempe store på youtube. Han va søkke imponert over Svalbard- og dem skal besøke Pyramiden (og filme) imårn. Etter hvert skal dem til Barentsburg. Faktisk har dem vært i Tromsø, men bare på flyplassen. Sånn e det altså å være i Longyearbyen – fra en forventet helikopter-tur til en verdenskjent youtuber…begge dela helt spinnvillt 🙂
Mandaga e i grunnen fine daga – så æ e litt enig med han Petter Stordalen som siteres med; “ endelig mandag ”. Denne arbeidsmandagen varte helt til kl. 16.30. Da måtte æ stenge og gå hjem. Skulle jo pakke tursekken til mandagstur æ skulle gå til om bare 1 time, I dag har det vært mye Balsfjord-engelsk – en følelse av at ainna hver pas snakka engelsk. Æ snakka åssa engelsk, snakka engelsk til en norsk pasiente. Det verst var at den norske pasienten svarte på norsk til mæ, men æ fortsette med min hæftige Balsfjord-engelsk, helt til ho Rebekka utbrøt; “koffør snakke du engelsk, mamma, når pas snakke norsk”? Nydelig spørsmål og æ blei engelsk svar skyldig :-)))))) Det e nokka spennanes og nytt med mandaga- det e ny start på både ei arbeidsuka- og alt som skal skje utenom arbeid. Både det som e planlagt og Uplanlagt. I går bestemt æ mæ førr at denne mandagen (i dag) skulle æ ringe min lillebror som e dataingeniør. Han vet at storesøstra e helt analfabet når det gjeld tekniske duppedingsa som f.eks. datamaskina, men like mye vet han at storesøstra e SUPERflink med mange andre ting- og selvsagt at ho e verdens BESTE STORESØSTER. Vi hjelpe hverandre når det trengs- og no treng æ akutt DATAhjelp. Den siste uka har det påløpt sæ flere og flere varsla om virus på datamaskin- og førr å være helt ærlig så har æ ignorert virusvarsel på fritida- æ syns æ ha evig nok med alle slags virusvarsel på jobb hver eneste dag- og ofte dreier det sæ om koronavirus eller rhinovirus. I går “kryssa æ bort 19” livsfarlige varsla på datamaskin. Lillebror ante nok DATAugler i mosen når søstra kjøpe sæ flunke ny datamaskin før ho satte sæ på jernfuggeln (fly) og suste avgårde mot Nordpolen. Så rett han gjorde å installerte et HJELPEprogram (også kalt team viewer) på søsters computer :-)))) 19 farevarsel e redusert til 0 (som NULL) – tusen takk snille lillebroren min <3
I dagboka mi må æ skrive at mandaga, i Longyearbyen, betyr for mæ ettermiddagsTUR kl.18.00. Det høres dramatisk ut, men turen ledes av bevæpna turleder. Kveldens turleder va ei “dåkterdama” som æ ikkje hadde møtt før. I likhet med turleder Håkon så va ho åssa SUPERtrivelig. Man forventer så klart at folk som melder seg som turledere skal være trivelig, men man avdekker fort om man er trivelig på ekte, eller om det er påtatt. Æ like best dem som e ekte- dem som naturlig slår av en prat med menneska i gruppa som dem trygt skal lede rundt omkring i den storslåtte og vakre naturen. Kveldens tur gikk i terrenget nedenfor Lindholmshøgda- og det e helt utrulig kor mørkt det har blitt på ei lita uka, siden sist æ gikk tur. Det var to persona til med på turen- fotografen (mæ sjøl) og lysmann (han som har den mest eksklusive hodelykta i Longyearbyen). Æ skal si det rett ut sjøl, at æ syns det her bildet var helt magisk…
Han Reinert va åssa ute på en aldri så liten luftetur. Han va en uredd spræking- og her på Svalbard har vi 2-beinte ikkje lov å gå etter / skremme dyr som gjør at de blir stressa og må løpe. Vi diskuterte det litt- og turleder konkluderte med at det var Reinert som oppsøkte oss, det va faktisk han som kryssa våres vei. Ikkje bare kryssa han veien, men han stilte sæ opp på den her måten og stirra på oss…æ tenkte æ no e d nummeret før han tar fram kamera og tar bilde…Han va fin da. Hvit og stor, skratt i nakken av stolthet for at han va ute i mørtna aleina. Historia skal være korrekt gjengitt- det betyr at æ trudde det var en isbjørn, helt på ekte trudde æ det. I nattkikkerten såg æ ikkje hornan, men e massiv hvit bylt, som like godt kunne vært en isbjørn. En dåkter, rektor, pensjonist og artigkar overbeviste mæ- og turen fortsatte i ro og frisk luft.
Denne oktober måned ser stort sett alle bilan, i Longyearbyen, akkurat sånn ut. Æ overhørte nån som sa at vaskehallen var fullbooket til enhver tid. Det trur æ på!
Etter endt mandagstur- og vel hjemme så tente æ levende lys på den blå veranda (malt europalle). For mæ en nån ting på Svalbard akkurat likt som hjemme- det e f.eks å pynte med høstblomster og levende lys. Apropo T-lys, dæsken det e dyrt her sammenligna med Nille på Jekta i Tromsø. Levende lys e et must førr mæ- og kostandan kan ikkje måle sæ i kort koselig det e å tenne lys, både ute og inne.
Æ trur ikkje lillebror blir særlig høy, eller gøy, i hatten visst æ no ringe igjen for å spørre ka svarten som har skjedd siden bilde blir ligganes sidelengst. Dessuten har det ikkje nokka å si – æ kan godt klare å se at dette e et JULEhjerte. Akutt julestemninga blokkerte haue mitt for all ainna tenkning – æ vil ikkje tenke på å ta stilling til den kommende jula…kor skal den feires- og med kæm. Heldigvis kommer den lilla adventstida først. Forresten må æ huske at æ jobbe med ei som hete Anna – ho har advent hele året, det e fordi at ho kun bruke lillafarge i både arbeids- og private klær. Det passe jo så fint at her har vi Adventfjorden, Adventdalen- og no åssa ho Advent-Anna :-)))))
I dag hadde æ huska alt nødvendig med på tur. Kan nevnes vindvotter til å ha utenpå ullvottan. Gå-staver for støtte og balnasepinna. Regnjakke. Sist, men ikke minst hodelykt. Etter alle kunstens regla- og bærnævva prøvde æ å få lys i den kule/gule lykta. Bli lys, men det blei ikkje lys. Så når vi har skrævd oss over berg og stein, elvedal og ulent terreng så har æ vært lyssnylter hos mine gode og lystige turvenna <3 Æ må huske at hodelykta må lyse nesten herfra til månen på onsdag, da skal æ nemlig være med på nokka svært hyggelig.
Skrevet fra Haugen – sitt her aleina. ho Rebekka e ute på wift 🙂
Når vi går sånn, og prater på tur – da deles historier om stort og smått. I kveld delte nån si historia om livet og hendelser om en pappa <3 Æ verdsette når menneska, man ikkje kjenner, deler sin fine historie. Tusen takk <3
Kjære Dagboka mi. Hadde ho Mor levd ville ho fylt 100 år i dag <3 Hadde det vært flere 10-år siden ho mor døde så hadde æ kanskje ikkje gjort et stort nummer av akkurat dagen i dag, men ho Mor var bare 4 år unna å faktisk bli 100 år <3 Hadde æ vært hjemme og levd mitt vanlige liv akkurat i dag, så hadde det vært stor ståhei på den Grønne Åker (kirkegården) på Slettmo i Balsfjord kommune. Det hadde vært piknik på kirkegården – kaffe/brus, vafler eller en innbydende fruktsalat. Æ, og flere fra familien, hadde funnet det naturlig å dra på kirkegården å minnes ho Mor 03.10.21
Langt unna, helt til Longyearbyen, har æ hatt behov for ei markering, nokka- ett eller ainna som ville bringe mæ nært i minne til det mennesket som har betydd så mye for mæ – fra barndom til voksendom – ho Mor <3
Æ har tent lys hele dagen- og det e no koselig med levende lys om man e levende eller død. Æ har kjøpt inn 2 fine hjerteforma lyslykter. Æ har ordna fint i leiligheta mens æ har venta på at den lille røde kirka, i Longyearbyen, skulle åpne opp for gudstjeneste i dag kl. 17.00. Presten, ho Siv, hilste æ på til kaffen på sykehuset på fredag – det var sånn æ fikk vite at gudstjenesten var flyttet fra kl. 11.00 til 17.00.
Sånn har æ hatt det på bordet i leiligheta på Haugen i dag. Bilde av mæ og ho mor e tatt når ho mor bodde på eldresenter på Nordkjosbotn. Ho hadde slettes ikkje lyst å bo der. Ho røpa til mæ at ho hadde en plan om å rømme- at ho skulle kjøpe sæ firemannstelt og dra til skogs. Ingen skulle få vite kor ho skulle slå opp teltet- aller nådigst kunne ho sladre det til mæ. Æ blei ikkje forundra når ho at ho skulle rømme for å bo i telt- ho mor elska å være ute i naturen- og ho va et arbeidsjern, både innomhus og utendørs på gården i Lakselvdalen. Mamma til 7. Fjøsen full at dyr. En mann som reiste på Ishavet. Det er lett å forstå at dette helt spesielle lille mennesket var et råskinn av både mental styrke og kroppslig styrke. Det va omtrent sånn at ongan blei født hjemme og ikkje lenge etter fødsel gikk ho i fjøset og stelte dyran. Ho Mor var snill og god mot både mennesker og dyr. Ho Mor var lita, altså ikkje lang, men den korte kroppen va altså så proppfull av godhet- og ho hadde et varmt og stort hjerte for sine nærmeste.
Æ fant glede av å besøke Longyearbyen kirke på denne dagen. Æ finn en slags annerledes ro når æ e i kirkerommet – det kan selvsagt være fordi det ikkje tar sæ ut å gå rundt omkring å gjøre en helt masse greier når man e i kirka- altså rett og slett at æ MÅ sitte i ro. Det kan også være at det bare e nokka med kirkerommet som gir mæ en annerledes ro. Det va uansett fint i dag <3
Før gudstjenesten begynte spurte æ presten Siv om dem hadde sånn småe hvite lys for å sette i ringen rundt det store lyset i midten. Ho Siv hadde det i et lurt lite skrin. Æ sa mitt ærend- og spurte om æ kunne tenne et lys før selve gudstjenesten begynte. Ho Siv sa at det kunne æ- og i tillegg syns ho at æ hadde planlagt ei fin markering når no situasjonen var sånn at æ va lang bortevekk på denne dagen. Ho Siv sa åssa at kirka va åpen ellers om ukedagan dersom man følte behov for å tenne et lys- og bare være litt i kirkerommet. Kirkerommet i Longyearbyen kirke va varmt og godt- det var fyr i peisen- og æ utelukke ikkje at æ kan finne på å gå dit også utenom gudstjeneste. Når æ ser på det her bildet- så syns at det va så fint at lyset til ho Mor fikk brenne lenge, som det eneste. Det va godt å se det stå sånn aleina, “uforstyrra” av de mange andre. De andre lysan blei ikkje tent før etter nattverden. Æ blei også inviter til “mat og drikke” – nattverden <3
Etter gudstjenesten var det deilig å komme ut i frisk luft. I sekken hadde æ hjerteforma lyslykt og fyrstikk. Kirkegården hadde æ vært på før- så den visste æ kor va. Kirkegården e så fint plassert under de enorme fjellan. Alle korsan e likens- og i tillegg e det nån få andre gravsteina, som den på bildet. Æ prøvde først å se om nån hadde fødselsdato 03.10. – det var ingen. Så fant æ to kors med fødselsdato/dødsdato sånn at “kompjutern” regna sæ frem til at det var to unge gutter. Den ene var omkommet- og ho Mor ville sagt; “ du treng ikkje å sette lys på grava til dem som e så gammel- de gamle skal jo dø, sett heller lys på grava til den unge gutten”. Det var bare det at det stod ei likens hjerteforma lykt som sannsynlig var “blåst ut” før det var begynt å brenne ordentlig. Æ tente den lykta til gutten. Så vandra æ videre – kikka selvsagt- og leste på alle korsan / gravsteinan. Syns æ måtte finne nokka som kjentes riktig ut åssa førr mæ <3 Så fant æ grava til denne kapteinen som har kjempa for landet vårt. Æ kjente strax at mi lykt til ho Mor skulle lyse opp denne kapteinen si grav. Mens æ stod der, ei god stund- og mintes mi eiegode Mor- så takka æ selvsagt også kapteinen for at han kjempa <3
Sånn ser den lille kirkegården i Longyearbyen ut. Det e både nokka litt trist- men også nokka fint over kirkegården. Det virke litt stusselig uten nokka beplantning eller skog, men samtidig gir de store fjellan en beskyttanes effekt over kirkegården der nede. Lykta helt til venstre er på kapteinens grav- og lykta helt til høyre er den æ tente på den unge guttens grav. Hvil i fred alle på denne spesielle kirkegården <3
Hadde ho mor levd til sin 100 års-dag så hadde det vel vanka medalje fra konge og slott- det blei ikkje sånn, men æ som kjenne ho Mor best vet jo åssa at ho hadde satt størt pris på sjokolade-medaljen fra mæ. På vegne av barn, barnebarn, oldebarn og svigerbarn fikk ho med sæ, på kistelokket, medalje for lang og tro tjeneste som omsorgsfull, snill og oppofrende mamma, bestemor, oldemor og svigermor <3 Dessuten likte ho Mor sjokolade….
Mi “førstedame”. Ingen over, ingen ved siden av. Ikkje for at akkurat det e så viktig, at ingen e over og ingen ved siden av, det e vel mer et uttrykk for kor uendelig stor betydning ho Mor hadde- og fremdeles har for mæ <3 Ho lærte mæ å strikke før æ begynte på skolen. Ho lærte mæ å spinne på rokken i svært ung alder. Ho lærte mæ å melke svære kuer. Ho lærte mæ dyrestell- og å ta i mot lam ved fødsel. Ho lærte mæ å hugge veistikker- og bli glad i naturen. Og jaggu lærte ho mæ å bli livredd elgen, bjørn og gaupa :-))))
Æ e så evig takknemlig for at æ fikk fri fra jobb den siste uka av mor sitt liv. Æ “sjekka inn” på Balsfjord sykehjem på Storsteinnes. Æ og tanta mi (mor si eneste datter) våka over ho mor dag og natt. Ho mor gjorde døden på sitt eget vis- ikkje plutselig og brutalt. Ho “skrudde av” livet på en sånn måte at dem som ville, kunne komme og gå – ta et siste farvel mens den gamle og omsorgsfulle hainna hennes enda va varm. Den siste natta, ved mor si seng, dro æ lenestolen helt inntil, tok ned “sengehesten” sånn at æ fikk putta hainna mi innunder dyna til ho mor. Sånn gikk den siste natta- natta va lang, æ va trøtt og kvalm, men det va så godt å holde i den hainna som så ufattelig mange ganga hadde strøket mæ over kinnet, hadde trøsta og vært tålmodig med mæ – æ som va høyt og lavt når ho Mor hadde det travelt, og egentlig ikkje hadde tid å følge med det eldste barnebarnet som va nysgjerring og skulle være med hit&dit i alt som skjedde på gården. Takk for tida og tålmodigheta di Mor <3
Fredag 2.juni kl.11.45 i 2017, på bursdagen til sitt eldste barn, trakk ho mor sitt siste rolige åndedrag. Æ e så takknemlig for min arbeidsgiver som utviste forståelse og empati – takk for at du gjorde det mulig at æ fikk være med helt til slutt med ho æ elska så inderlig- mi Mor <3
Det skjedde nokka MAGISK den 03.10.2017. Det var 4 mnd siden ho Mor døde- og vi ønska åssa da ei lita markering på kirkegården. Æ hadde med kaffe, fruktsalat, blomster og lys. Himmelen var “buldranes blåsvart”- og vi ante uvær i sikte, det var rett og slett litt mørkt. Det va så søkkanes vind- eller æ vil si at det nesten va STORM. Plastposan som vi hadde blomster i- dem flaksa rundt omkring på kirkegården. Tanta mi fikk ei påtvungen treningsøkt når ho sprang rundt og fanga plastposa. Æ pakka bort pappkoppa og fruktsalat sånn at det ikkje blei henganes pappkoppa, banan, kiwi, appelsin og ainna frukt rundt omkring i busken på “Den grønn åker”. PLUTSELIG- og som et trylleslag, når æ akkurat hadde tent lys i lykta lyse det opp fra himmelen, som nettopp hadde vært så mørk. Uten å si et ord ser vi mot himmelen samtidig, æ og tanta mi, ord blei helt overflødig, og den følelsen vi fikk i kroppen, begge to, kan heller ikkje beskrives med ord.
Takk Mor – for alt du var, for alt du ga- og mest av alt for at du var så sterkt at du levde så lenge at du va mi Mor i nesten 50 år <3 Takk Mor – for at du levde så lenge at mine 3 barn rakk å bli voksen- og vil huske dæ for alltid.
Det har vært rart, men også godt, med min ensomme markering i dag her i Longyearbyen. Dager, som i dag, vil også komme til å være annerledes når man e så langt borte fra dem man elske i livet sitt.
Å minnes, lengte, savne og gråte en skvætt – det betyr bare at man evne å elske <2
Skrevet fra Haugen – en spesiell søndag 03.10.21, som ville vært Mor sin 100 års-dag <3
I dagboka mi må æ skrive at helikopter fungere alle tiders som vekkeklokke, fungere til og med som vekkeklokke med snooze. Pga sikringsarbeid, som foregår høyt opp i fjellet Sukkertoppen, så fraktes det jevn og trutt sikringsutstyr fra rett utenfor vinduet- og opp i fjellsida. Med intervall på akkurat så lang tid at du rekker å falle i lett søvn- så kommer helikopterlyden nærmere og nærmere igjen. Når øran er på “stilk” så fungerer heller ikke ignoreringsteknikken. Forskjellen i morrest fra alle andre morninger – det e æ ha fått TV. Herre verden det var koselig å lage sæ en god kopp kaffe, høre TV summe i bakgrunnen- og tenke på ka den ubrukte Longyearby-dagen skulle fylles med. Oppe i topplokket blinka og blafra det, som et show av en ainna verden, når æ planla iverksettelse av alle gjøremål. Samtidig kjentes en “urven” følelse i kroppen. Kroppen kjentes sånn ut at æ, uten å være helt klar over det, omkalfatra på rekkefølgen av gjøremål. Handle nødvendig til matlaging stod plutselig øverst- og turgåing hadde flytta sæ til JUMBOplass. Med spya godt opp i halsen- og uten å informere ho Rebekka om akkurat det, så traska vi avgårde. Etter hvert som vi nærma oss sentrum eliminerte æ bort&vekk flere fine gjøremål som hadde stått på planen for bare 30 minutter siden. Vi gikk på Fruene og kjøpte oss lunsj. Da va æ så nært å spy at æ måtte si ifra til Rebekka om at vi måtte sitte ved bordet som stod ute i “gangen”. Ho Rebekka sa at ho kom til å besvime visst æ måtte spy- og da sa æ at det måtte ho ikkje gjøre, fordi ho måtte ta vare på mæ. Med litt salt mat i magen så roa kvalmen sæ såpass at det va bare å komme sæ på Svalbard-butikken å få unnagjort innkjøp mat&drikke, blomster&blomsterkrukker. Tacoingredienser og T-lys. Hege, i dag var du nært på å stå å sove- og da kom tankan om når ho Rebekka va lita- tenk den ongen, ho stod å sov. Vi kunne finne ho sovanes med kun overkroppen oppi senga- og resten av kroppen utfor senga og på strake bein. Ongen min <3
Vi handla såpass masse og tung at arman va betydelig lenger når vi satte posan i fra oss. Æ blei så glad i mammahjerte når det viste sæ at ho Rebekka hadde middagsavtale – så glad at æ faktisk måtte spy. Æ like ikkje å spy- og for at ho Rebekka ikkje skulle bli helt rådlaus om kæm ho skulle kontakte visst æ segna om i oppkast- så fant æ heldigvis tlf.nr. til en kollega på sykehuset som ho fikk beskjed om å ringe til.
Æ gikk på soverommet og henta sengklærne ut på sofaen- og ho Rebekka gikk ut.
Dagens vekkeklokke med propell. Man kan se på “tauet” at det her e presisjonsarbeid i særklasse. Været var fint i morrest over Longyearbyen. Når det her bildet ble tatt hadde æ en god plan for min dag i byen, og den bitte lille omegnen, før isbjørnskiltat dukke opp og du må ha med våpen.
Fra helikopter-vinduet, og utsikten mot Sukkertoppen, flytta æ mæ til det stuevinduet som lar blikket låse sæ fast til det enorme Hiortfjellet. Æ elske å se på dette hinsides vakre “høst-maleriet”. Vi følger veien rett ned til enden- og der er Longyearbyen sykehus. I mitt og Rebekka sitt tempo tar det ca Unøyaktig 8-9 minutter å gå til jobb.
Blomster må man ha- også på Svalbard / i Longyearbyen. I går var det annonsert på fb ROS OG INFO Longyearbyen at Svalbard-butikken hadde tatt inn massevis av blomster- og man kunne kjøpe 1 plante for 60 kr og 2 planter for 100 kr. Det var stort sett denne ENE planten igjen- og den kosta ingen av delan, men da va haue allerede “tjuna” inn på at æ skulle kjøpe blomster- og det var også bestemt kor blomsten skulle stå…så no står den der…ilag med lysestaka av 2 glass snudd opp/ned.
Som plaster på såret så kjøpte æ derimot 10 fine kort for 60 kr. Det e fint å kunne glede en kollega med et hyggelig kort- og likeså er det viktig at en venn kan få en skriftlig bekreftelse, i form av et kort, at et vennskap verdsettes. 3 siste kvelder har æ ivaretatt vennskap med 3 venninner- det har vært telefonsamtaler med det man oppsummert kan kalle varighet og kvalitet. Når æ e så langt borte fra familie, mitt vante dagligliv- og venner så e det hyggelig å avslutte en spennende dag med samtale med en god venninne. Delt glede e DOBBEL GLEDE- og mine venninner gleder sæ minst like mye som mæ over muligheter æ har fått gjennom å jobbe på Longyearbyen sykehus. Venninner etter mine kriterier vokser ikke på trær- de er sjeldent funn- og æ e heldig som fant akkurat dem. Takk for at dokker finnes<3 Dokker vet kæm dokker e – dokker som står for tur til en hyggelig venninneprat ila 4 måneders lang mørketid her. Dokker skal bare “ladde opp” til P R A T, HUSK å finne fram nokka å drikke førr ikkje å bli så tørr i halsen :-)))))
Min mann <3 bror <3 svigersøster <3 og tante si Tilje <3 har sendt snap av fredagstaco. Akkurat i dag når æ va så kvalm/hadde spydd- så frista det ikkje med taco, MEN når æ klarte å komme mæ ut av sengklean og opp av sofaen….gjett ka…JORDBÆR og ÆKTE laktosefri KRÆMFLØTE…
Levende lys og strikking e fint å fylle kveldsstunder med når mørtna avløse det fine dagslyset. Æ glede mæ stort til å oppleve mørketida dag- og natt på Svalbard.
Når æ har vært “urven”, og kjent på roen, her i sofaen – dokker ane ikkje den opplevelsen det e å være her- å oppleve det dagan byr på, både av arbeid og fritid. Det e faktisk sånn “klipe-mæ-i-armen” opplevelse, AUUUU…
Imårn skal æ gjøre nokka æ ikkje har gjort før, her i Longyearbyen- og æ trur at det blir en fin opplevelse.
Kan nevnes at æ har vært invitert med på fjelltur i dag- og ut på pubtur i kveld. Æ endte opp på “sofatur” – akkurat i dag – ikkje å forrakte det heller.
I dagboka mi må æ skrive at denne dagen va liksom dagen ALT bare fixa sæ. Tenk å starte dagen med at ho Dokmai ber ho Rebekka å komme på kjøkkenet, de to luringan, tilbake på kontoret har ho Rebekka med et nydelig bløtkakestykke til frokost, til mæ – fra ho Dokmai <3 Æ vil sammenligne det med “etter regn kommer sol” = etter 2 daga “urv” i kroppen- så e æ “fresk som en fesk”- og bare måtte få “ting på plass”. Æ har ikkje vært riktig registrert i “systemet”- og e du ikkje det så kan du se langt – evig langt – etter både lønn- og det å registrere overtid. Æ ringte eksternnummer til UNN 77626000 – ba om å få snakke med personalavd. Fylte lungan godt med luft og forklarte, bla bla bla….Det viste sæ at på personalavd. var alt registrert til punkt og prikke- så da blei æ satt over til “lønn”, fylte lungan på nytt med enda mer luft, og forklarte atter igjen, bla bla bla….det viste sæ at også på lønn var alt registrert til punkt og prikke- så da blei æ satt over til GAT- support. Fylte lungan så til de grader at æ holdt på å gå i lufta….den siste LUFTfyllinga va egentlig forgjeves, det blei nemlig fort avdekka at alt var IKKJE til punkt og prikke – MEN på mandag skal det funcke, sånn at æ får registrert overtida mi fra papirsystem til datasystem. Æ og ho Rebekka jobbe godt ilag- og at vi allerede e et godt team kjennes trygt og godt.
Til Hege – fra Dokami. Bløtkake til frokost på en fredag- det vil æ si e sjelden (fro)kost <3 Bunnen var akkurat passelig dynka, fyllet var banan- og oppå en snadder krem var nydelige syrlige mandarinbåter. Dokmai, det finnes bare ei som dæ- og tenk kor heldig æ e at du e min snille og omsorgsfulle kollega <3
Fredager er det alltid noe godt, fra kjøkkenet, til de som er på jobb. I dag hadde ho Dokmai laga verdens beste sveler. Æ tok 2, og til pålegg hadde æ både syltetøy, rømme og brunost- herre verden det var så godt <3
Hver fredag trekkes det vinlotteri. Æ har jo sett at det har foregått trekking 2 tidligere fredaga, men æ har aldri fått med mæ katti man har kjøpt loddan….Loddan kjøpe man RETT FØR trekkinga- så da vippsa æ 51 kr for 5 lodd, 3 rosa og 2 blåe, man betale 1 kr xtra for gebyr. I utg.punktet var det hvitvin som skulle trekkes, det va ikkje æ klar over. Før trekkinga mente æ at æ fortjente å vinne ei rødvin. Så da fikk æ vite at hvis du vin(n) kan du bytte til ei rødvin. Trekking foregår sånn at man får først hvite kordan farge loddet har, deretter får man vite det bakerste tallet….så blir det sånn lang stillhet som når vinneren i “skal vi danse” kåres….og plutselig får man vite det første tallet..begge tallan blei til sammen 93. Da kunne æ si “bring it on”- og RØDVINSflaska blei mi <3
Endelig skulle æ komme mæ på posthuset for å ordne med flyttemelding. Når man skal bo 1 år på Svalbard / Longyearbyen så regnes man som langtidsboende- og man bør bytte adresse….selvsagt skreiv æ feil, men fikk beskjed at æ ikkje trengt å fylle ut fra nytt. “Pilsetting” funcke godt i Longyearbyen ? ?
Æ/vi har levd uten TV i 3 uker- det har for så vidt funcka, men æ har savna bl.a. Bonderomantikk, nyheter og ainna toill&tøv-underholdning. Dokumentar e åssa en favoritt – det e nokka som engasjere og kan holde mæ våken dersom tema e bra, æ korrigere det til VELDIG BRA, zzzznork :-))) Han Ottar hadde sagt at æ skulle ringe til Telenor. Det virka ikkje som at Telenor sentralt hadde hørt om et sted på kloden som het Svalbard…samtalen hadde ikkje vart lenge før å skjønte at det bare va å klaske røret på. Inne på kontoret hos Ottarsen fikk æ vite at æ må ringe Telenor Svalbar og snakke me ho Hege. Ikkje vet æ, men kanskje kan det ha å gjøre med at æ og ho Telenor-Hege er navnesøstre, i allefall kom det ei hyggelig Telenor-dama, utsendt av ho Hege, til sykehuset. Ho henta husnøkkel og ho Rebekka- dem kjørte til leiligheta og no funcke TV. Æ ser på et program om ho Kirsti Holmen – RIP til en dyktig, norsk skuespillerinne <3
Tradisjonen tro møtes mange ansatte på Kroa til felles middag hver fredag kl. 17.00. I dag var æ og Rebekka mi først til bords. Fordelen e at da man man velge å sitte ukomfortabelt- på hver sin “huggestabbe” uten rygg 🙂 Så tøvat kan man altså være, men neste fredag blir det med ryggstøtte 🙂 På Kroa har dem nydelig hamburger- og ho Rebekka blei mett lenge før det var tomt på fatet, sa da spiste flere av kolleger av chispen som lå urørt. E man gode kollega så deler man av det man har… Æ spis fiskemat om fredager- og i dag spiste æ nokka æ aldri har spist før…du himmelske fader…stekt uer….æ sir kun A M E N- og takk for maten til kokken på Kroa <3
I dag e det 3 uker siden snille mannen min, Morten, fulgte mæ til Svalbard/Longyearbyen. Æ va så spent og urolig i kroppen når vi gikk på flyet i Tromsø kl 12.30 den 10.09.21. Fast ritual på flyet e at æ må ta av mæ skoan, etter at æ har sjekka at redningsvesten og oksygenmaska e på plass. Vanligvis tar æ på mæ lesta før æ begynne å gasse og bremse ved letting og landing. En gang æ hadde lesta på mæ, og ga full gass under setet foran mæ, hadde lesten satt sæ fast i et eller ainna jern under setet foran…Det e djævelsk trangt mellom- og under setan, spesielt når du sitt ilag med “fremmenfolk”, så æ måtte først lirke foten ut av lesten og etterpå krype ned og under for å få laus lesten….Har derfor bytta lestan ut med blonder 🙂
Den her boka vil sikkert være etterspurt på museum. Den e fra forrige årtusen, tidlig 90-tallet. Nån lærebøker e sannferdig tross “alderdom”. Anatomien er den samme, symptomer er de samme- selvsagt har behandlingsalternativer eksplodert av muligheter. Den boka her har vært med mæ i alle arbeidsforhold, den e lest “opp-og-i-mente”. Ei nyttig og god lærebok <3 Det skal sies at boka blei ikkje åpna ila flyturen- og har heller ikkje vært åpne disse 3 uker etter flyturen. Kanskje kan æ den utenatt, men det e nokka trygt i å ha den med…som et panser mot det som kan komme 🙂
Om fredagan e det “fast takst” at presten og andre ansatte fra kirka kommer til sykehuset og spis vafler/sveler ilag med oss. Pga korona er det svært lenge siden “presteskapet” har vært til “vaffelkalas”, MEN no e Norge friskmeldt fra korona- og da kom presten m.fl. til sykehuset. Æ har lenge planlagt å få med mæ en gudstjeneste i den fine lille røde kirka. I Longyearbyen treng ikkje gudstjenesten alltid å begynne kl. 11.00 – nån gang begynne den kl. 17.00, og det gjør den kommende søndag. Æ har en avtale med den hyggelige kvinnelige presten at æ skal sitte på 1.rad kl. 17.00 på søndag – ikkje helt på første rad, men æ har heller aldri likt å sitte bakerst….skal vedde på at helt til søndag blir æ å tenke på kordan rad æ kommer til å havne på :-))))))
Ho Rebekka blir stadig kjent med ungdommer her i Longyearbyen. Sosiale medier er som “hokus pokus”- så e ho på tur ut å møte nån nye folk, eller dem ho møtte heromdagen.
Vi trives bare mer og mer i Longyarbyen, men så klart tenke vi åssa massevis på alle hjemme som vi elske så mye. Æ snakka med min lille nevø, Benjamin, tidligere i uka- og han sa; “æ må snakke med dæ hver dag tante Hege” – sukk mitt tantehjerte <3
I kveldens aftenbønn skal æ, bokstavelig talt, be om godt vær, fordi æ skal på jakt sammen med ho Anne Mette og hennes datter (16 år) i morra. Æ konkludere med at mine bønner blir innfridd – at aftenbønn og gudstjeneste på søndag har positiv effekt på værmelding og jakt.
