Kjære Dagbok
Det e rart, men åssa fint, kordan hverdagen fort går tilbake til normalen etter ei fin og annerledes jule- og nyttårshøytid. Heldigvis elske æ å gå på jobb- og det har vært godt å være i full vigør, på Hospitalet, etter at kjæresten dro til Tromsø.
Arbeidshverdagan går fort. Æ har ikkje et kjedelig øyeblikk. Æ har nokka å gjøre absolutt hele tida. Æ e no kommet til 82/82 arbeidsdaga på Hospitalet. Det kjennes overkommelig stort sett det meste æ håndtere ila arbeidsdagen. Treng æ assistanse ift problemstillinger av ymse slag- så føle æ absolutt at mine kolleger e lydhør og behjelpelig. Det kjennes trygt og godt å ha nån å sparre med dersom behov.
Å føle mestring i sine arbeidsoppgava betyr masse, enten man e fersk, eller man e dreven i sitt fag.
Æ kommer i kontakt med flotte folk, som trenger Hospitalet for ditt&datt.
Erfaringa æ har fra Tromsø kommunale legevakt e Uvurderlig – det må æ bare minne mæ sjøl på. Fy flate- æ e så takknemlig for min nærmeste leder v/legevakta- han som ga mæ muligheten til innpass med så mange dyktige sykepleiere. At æ, som helsesekretær, fikk den muligheten e bare helt sykt- og takknemligheta har æ overøst han Stian med.
Kjære Dagbok – en drøm e i ferd med å bli til virkelighet – VIRKELIGHET.
Når æ har sett TV-program med bl.a. Lars Monsen, Cecilie Skog og Tonje Blomseth – har æ drømt mæ bort – “tenk om æ kunne fått mulighet til å oppleve bare nokka i nærheten, uten sammenligning for øvrig, det dem har opplevd”.
Så plutselig en fredag før jul- spør ho hjertegode Maria, om æ har lyst å være med på en miniexpedisjon til Ny-Ålesund. Æ måtte bestemme mæ fort sia det kun va 10 plassa disponibel. Æ bestemte mæ DER&DA- og æ sa JA.
Umiddelbart sendt ho Maria mld til arrangør- og dagen etterpå va æ påmeldt.
Etter hvert som tida har gått har æ forstått kor utrulig heldig æ e – tenk å få oppleve en sånn tur. Æ e takknemlig herfra til Ny-Ålesund.
Æ og Morten har vært middagsgjest hos en spræking som har gått akkurat turen vi skal “gi oss i kast med” i slutten av mai. Han som har gjennomført turen har laga ei fenomenal minnebok, med kart og alt som ei seriøs minnebok skal inneholde.
Herre verden kor æ glede mæ til 27.mai 2022 – æ glede mæ sånn at det krible i hele kroppen.
Når æ glede mæ så masse, da må æ ta frem- og se på vesentlig utstyr til turen. Ho Cecilie Skog skal selvsagt bære vekta mi i dagesvis. Gode sko, inngått av mine føtter over lengere tid, skal holde mæ varm og gi støtte rundt “gamle” ankla. Bror Jøran sin sovepose duge så det suse- og det e fordi brodern aldri kjøpe nokka “skjit”. Dessuten fikk æ prøvd soveposen på hytteturen – og dæsken den funcka såpass at æ både måtte åpne glidelåsen og kle av mæ et lag klær ila natta.
Så e det sånn at æ har møtt mæ sjøl litt i døra. Æ har hatt det artig på bekostning av dem som dræg rundt på dekk – VELDIG artig. Bl.a. stoppa æ en kar og spurte han om æ fikk sitte på oppi dekket – så fikk han ytterligere nån av 50 kilo å dræge på.
Æ etterspurte på facebook, her i Longyearbyen, om nån hadde dekk å avse.
Folk altså; ei kom kjøranes til Hospitalet med 2 dekk. Ei som va utflytta sendte mld, med adresse, om kor æ kunne hente 2 dekk under ei trapp. Så no har æ 4 dekk, akkurat nok til en bil, men dekkan skal gi mæ girlpower til å dra pulk time etter time.
I tillegg til å trene med dekk- og å trene styrke og utholdenhet- så e det vel så viktig å trene på å tåle vær&vind.
Bildet e tatt mandag ettermiddag 03.01. Været va absolutt verdt å trene i; 15 kalde grader- som med vind utgjorde 28 effektive kalde. Bildet e ikkje tilgjort, men sånn måtte æ kle mæ for å holde varmen- og for å beskytte ansiktet.
Turvenninna mi syns at æ såg ut som en banditt. Æ kunne bare svare at bandittan finn ofte hverandre….
Her e nemlig den andre banditten. Konklusjonen etter mandagens tur blei at neste gang skulle banditten ta i bruk sine nyinnkjøpte beskyttelsesbrilla. Det nøtte nemlig ikkje å knipe øyan igjen.
Her e åssa banditt nr 3, turleder Håkon. Æ velge å kalle oss “De 3 bandidos”.
Dagboka mi; æ må minnes at han Håkon alltid stiller opp som våpenkyndig når “fjolls-til-fjells” plutselig får lyst å gå på tur. Vi har ei klar arbeidsfordeling på tur. Æ e fotokyndig. Han Håkon e våpenkyndig. Ho Gøling gjenstår å se ka ho e brukanes til, men foreløpig e ho “lyset” for oss- altså ho har ei seriøs hodelykt som kan lyse opp hele Longyearbyen dersom kraftverket “tar kveld”. Jada, på bildet e det ho som har fyrt opp hodelykta si. Syns det ser ut som et romskip som går inn for landing.
Ho Gølin har hatt trøbbel med kjettingan (broiddan) på turen. Håkon turleder tar ansvar og ber om å få reparere utstyret til ettermiddagsturen på onsdag. Tilbake til den hodelykta igjen. Æ må huske å spørre om det finnes ei innstilling på lysstyrken.
Platåfjellet mandag ettermiddag. Sykt vakkert og svært innbydende, men vi klarte å stagge oss- avventer tur dit ved en annen anledning.
I tillegg til utendørs trening- så har vi starta trening innendørs på Hospitalet. Rompe, mage, lår, overkropp og arma skal styrkes frem mot turen til Ny-Ålesund. Herre verden kor lettvindt. Etter jobb e det bare å gå ei trapp opp- og der åpenbare det sæ et treningsrom som består av treningsapparata vi treng for at blodåra på halsen får kjørt sæ. Lite visste æ om kordan det utarta sæ, men ho Rebekka, våres PT, syns at mora e ganske strong- og at det vises på halsblodåra.
Det e viktig, iinnimeillom, å slappe av fra trening UTE&INNE. Da “vokser” arbeidet på genseren som æ strikker til ho SUPER-Snille Dokmai.
Faktisk oppleve æ kveldsstunder på Costa del Haugen som svært koselige i mitt eget selskap. Når arb.dagen, treninger og innkjøp er unnagjort e det nydelig å sortere inntrykk og se litt TV mens håndarbeid sørger for ro i ræva.
Igjen- tenk at æ har vært så heldig å få invitasjon om å være med på en miniexpedisjon til Ny-Ålesund. Takknemligheta kan ikkje beskrives, den kjennes kun inni hjertet mitt. Takk, Maria, for at du syns at æ kunne passe til å være med dokkers gjeng på “Eventuren” – tusen takk
Skrevet fra Haugen
