Mandaga e i grunnen fine daga – så æ e litt enig med han Petter Stordalen som siteres med; “ endelig mandag ”.
Denne arbeidsmandagen varte helt til kl. 16.30. Da måtte æ stenge og gå hjem. Skulle jo pakke tursekken til mandagstur æ skulle gå til om bare 1 time,
I dag har det vært mye Balsfjord-engelsk – en følelse av at ainna hver pas snakka engelsk. Æ snakka åssa engelsk, snakka engelsk til en norsk pasiente. Det verst var at den norske pasienten svarte på norsk til mæ, men æ fortsette med min hæftige Balsfjord-engelsk, helt til ho Rebekka utbrøt; “koffør snakke du engelsk, mamma, når pas snakke norsk”? Nydelig spørsmål og æ blei engelsk svar skyldig :-))))))
Det e nokka spennanes og nytt med mandaga- det e ny start på både ei arbeidsuka- og alt som skal skje utenom arbeid. Både det som e planlagt og Uplanlagt.
I går bestemt æ mæ førr at denne mandagen (i dag) skulle æ ringe min lillebror som e dataingeniør. Han vet at storesøstra e helt analfabet når det gjeld tekniske duppedingsa som f.eks. datamaskina, men like mye vet han at storesøstra e SUPERflink med mange andre ting- og selvsagt at ho e verdens BESTE STORESØSTER. Vi hjelpe hverandre når det trengs- og no treng æ akutt DATAhjelp.
Den siste uka har det påløpt sæ flere og flere varsla om virus på datamaskin- og førr å være helt ærlig så har æ ignorert virusvarsel på fritida- æ syns æ ha evig nok med alle slags virusvarsel på jobb hver eneste dag- og ofte dreier det sæ om koronavirus eller rhinovirus.
I går “kryssa æ bort 19” livsfarlige varsla på datamaskin.
Lillebror ante nok DATAugler i mosen når søstra kjøpe sæ flunke ny datamaskin før ho satte sæ på jernfuggeln (fly) og suste avgårde mot Nordpolen.
Så rett han gjorde å installerte et HJELPEprogram (også kalt team viewer) på søsters computer :-))))
19 farevarsel e redusert til 0 (som NULL) – tusen takk snille lillebroren min <3

I dagboka mi må æ skrive at mandaga, i Longyearbyen, betyr for mæ ettermiddagsTUR kl.18.00. Det høres dramatisk ut, men turen ledes av bevæpna turleder. Kveldens turleder va ei “dåkterdama” som æ ikkje hadde møtt før. I likhet med turleder Håkon så va ho åssa SUPERtrivelig. Man forventer så klart at folk som melder seg som turledere skal være trivelig, men man avdekker fort om man er trivelig på ekte, eller om det er påtatt. Æ like best dem som e ekte- dem som naturlig slår av en prat med menneska i gruppa som dem trygt skal lede rundt omkring i den storslåtte og vakre naturen.
Kveldens tur gikk i terrenget nedenfor Lindholmshøgda- og det e helt utrulig kor mørkt det har blitt på ei lita uka, siden sist æ gikk tur.
Det var to persona til med på turen- fotografen (mæ sjøl) og lysmann (han som har den mest eksklusive hodelykta i Longyearbyen).
Æ skal si det rett ut sjøl, at æ syns det her bildet var helt magisk…

Han Reinert va åssa ute på en aldri så liten luftetur. Han va en uredd spræking- og her på Svalbard har vi 2-beinte ikkje lov å gå etter / skremme dyr som gjør at de blir stressa og må løpe.
Vi diskuterte det litt- og turleder konkluderte med at det var Reinert som oppsøkte oss, det va faktisk han som kryssa våres vei. Ikkje bare kryssa han veien, men han stilte sæ opp på den her måten og stirra på oss…æ tenkte æ no e d nummeret før han tar fram kamera og tar bilde…Han va fin da. Hvit og stor, skratt i nakken av stolthet for at han va ute i mørtna aleina. Historia skal være korrekt gjengitt- det betyr at æ trudde det var en isbjørn, helt på ekte trudde æ det. I nattkikkerten såg æ ikkje hornan, men e massiv hvit bylt, som like godt kunne vært en isbjørn. En dåkter, rektor, pensjonist og artigkar overbeviste mæ- og turen fortsatte i ro og frisk luft. 

Denne oktober måned ser stort sett alle bilan, i Longyearbyen, akkurat sånn ut. Æ overhørte nån som sa at vaskehallen var fullbooket til enhver tid. Det trur æ på!

Etter endt mandagstur- og vel hjemme så tente æ levende lys på den blå veranda (malt europalle). For mæ en nån ting på Svalbard akkurat likt som hjemme- det e f.eks å pynte med høstblomster og levende lys.
Apropo T-lys, dæsken det e dyrt her sammenligna med Nille på Jekta i Tromsø.
Levende lys e et must førr mæ- og kostandan kan ikkje måle sæ i kort koselig det e å tenne lys, både ute og inne.

Æ trur ikkje lillebror blir særlig høy, eller gøy, i hatten visst æ no ringe igjen for å spørre ka svarten som har skjedd siden bilde blir ligganes sidelengst. Dessuten har det ikkje nokka å si – æ kan godt klare å se at dette e et JULEhjerte. Akutt julestemninga blokkerte haue mitt for all ainna tenkning – æ vil ikkje tenke på å ta stilling til den kommende jula…kor skal den feires- og med kæm. 
Heldigvis kommer den lilla adventstida først. Forresten må æ huske at æ jobbe med ei som hete Anna – ho har advent hele året, det e fordi at ho kun bruke lillafarge i både arbeids- og private klær.
Det passe jo så fint at her har vi Adventfjorden, Adventdalen- og no åssa ho Advent-Anna :-)))))

I dag hadde æ huska alt nødvendig med på tur. Kan nevnes vindvotter til å ha utenpå ullvottan. Gå-staver for støtte og balnasepinna. Regnjakke. Sist, men ikke minst hodelykt. Etter alle kunstens regla- og bærnævva prøvde æ å få lys i den kule/gule lykta. Bli lys, men det blei ikkje lys. Så når vi har skrævd oss over berg og stein, elvedal og ulent terreng så har æ vært lyssnylter hos mine gode og lystige turvenna <3
Æ må huske at hodelykta må lyse nesten herfra til månen på onsdag, da skal æ nemlig være med på nokka svært hyggelig.

Skrevet fra Haugen – sitt her aleina. ho Rebekka e ute på wift 🙂

Når vi går sånn, og prater på tur – da deles historier om stort og smått.
I kveld delte nån si historia om livet og hendelser om en pappa <3
Æ verdsette når menneska, man ikkje kjenner, deler sin fine historie. Tusen takk <3