Kjære dagboka mi <3 (skrevet fredag 08.10.)

Beskrivelse fra arbeidsdag 18 
Onsdag 06.10. dagen som suste avgårde, akkurat som helikopter-turen gjorde.
Herre min gud for en flott opplevelse å dra ut på oppdrag med helikopter.
Æ va så spent – akkurat som et barn som venter på bursdag, julenissen, påskeharen og 17.mai-toget – alle de tingan æ elska i barndommen- og som æ har fortsatt æ elske også i voksenlivet <3
Dagboka mi – i dag velger æ å fortelle om min HELIKOPTERdag gjennom tekst til bildene.
Det kommer bilder fra turen til Varden – vi var 27 oppmøtte til Årets TV-aksjon; barn- ikke brud. Det handler om å bekjempe barneekteskap <3

Bildet er tatt like før avreise til flyplassen Longyearbyen. Æ mene å tru at ho i midten kanskje er den mest euforiske av spenning…..æ vet sannelig ikkje om æ har bakkekontakt der æ står. I hvert fall er det ikkje lenge til æ bokstavelig talt mister bakkekontakten.
Æ e flankert av svært dyktige kolleger – helsepersonell som søker jobb v/Longyearbyen sykehus e så ufattelig dedikert og hinsides dyktig i jobben sin <3

Piloten som skal løfte oss opp med helikopteret var en skøyeraktig kar. Æ ser ikkje bort i fra at han observerte et av helsepersonellet som såpass blek, men fattet, at han anså som nødvendig å fremstå spøkefull for å avverge en noe alvorlig setting før take off 🙂

Gode og dyktige fysioterapeut Kristin er i ferd med å kravle ombord. Ho hadde lommen full av gule ørepropper. Faktisk er det nødvendig med ørepropper når man skal fly helikopter. Ei viss tøtta hadde selvsagt, i forfjamselsen, glemt kordan lomma ho hadde “gjemt” sine ørepropper. Takk, Kristin, du berga hørselen min <3

Plutselig dukka denne karen opp. Æ viste tegn til han at æ hadde lukka igjen vinduet

Hmmm, litt skeptisk når den ene etter den andre sitter med knepte hender.
 

Hmmm, atter en kollega med knepte hender….må si at no begynner æ åssa å kjenne behovet for å kneppe mine hender. 

Hmmmm, altså – når denne glade og fornøyde karen også sitter med knepte hender- da kneppe æ åssa mine…..kneppe så hardt at æ va redd for fingerbrudd.
Det e nokka så godt over denne helikoptermannen- nokka trygt, selv om æ e fette spent akkurat når de her bildan har blei tatt.

Det va fint å fly helikopter og det gikk over all forventning. Ikkje måtte æ ta av skoan- det e av den enkle grunn at det ikkje e plass til en hel masse organiserig. I helikopter så sette du ræva di ned- tar på øreklokken og der blir du sittanes….med knepte hender.

Ifg ho Kristin var det en fornøyelse å dra på helikopter-tur med mæ <3 Ho syns det var sjelden kombinasjon av spenning og glede i ansiktet, og egentlig hele kroppen min- og hadde det ikkje vært for at det var så trangt så ville ho prøve å stikke hånda inn under rompa mi, altså bare for å sjekke om æ satt nedi setet eller om av satt i løse lufta. Ho Kristin er et så utrulig godt menneske- æ blei trygg av å dele sete med ho Kristin.

Sykehuset i Barentsburg. Flott og moderne. Også på dette sykehuset tar man skoan av i yttergangen. Personalet snakket russisk og vi trengte tolk. Alle var vennlige i ansiktet- personalet, og de vi skulle vaksinere, russere/ukrainere.
Vi jobbet godt og strukturert. Til dagboka mi må æ bare presisere at æ føle mæ så inderlig heldig og ubeskrivelig privilegert. 
En opplevelse for livet – takk Marthe som spurte om æ kunne tenke mæ å bidra på dette oppdraget, oppdraget som ga mæ muligheten til helikopter-tur og å oppleve Barentsburg en kort stund denne spennende dagen.

Æ syns det e en fin ting at man tar av sæ skoan- og her gjør man det faktisk, som den største selvfølgelighet på et sykehus.
Æ syns det er en fin måte å vise respekt for renholdspersonalet <3
Æ og Rebekka tenke ikkje lenger over at vi tar av skoan når vi kommer inn i gangen på jobb 🙂 Det går fort å bli vant til gode rutiner.

Når vi var ferdig med vaksineringa – da venta lunsj på russisk vis. Naturlig nok, full av inntrykk, hadde æ ikkje fått med mæ at det var 2 retter til lunsj. En russisk porsjon fremstod som en familiemiddag, så når rett nr. 2 blei servert da va magen mett før øyan. Æ va så søkke stappe mett at æ klarte ikke å drikke opp hele RØD-cola mi :-)))))))

Vi er henta av minibuss Barentsburg. På dette tidspunktet glede æ mæ faktisk til retur med helikopter. Det var så rart når vi dro fra sykehuset/hotellet. Så mange inntrykk på så utrulig kort tid. Æ e glad at vi va flere å dele og snakke om den fine turen- og den viktige jobben vi hadde gjort. Takk for en flott tur- mine gode og dyktige kolleger <3

På ettermiddagen 06.10. gikk æ og Andrea-Lovise sammen med ca 25 sportye mennesker. Vi gikk fra Taubanestasjonen og opp til Varden På den måte støttet vi Årets TV-aksjon. Plans arbeid for å bekjempe barneekteskap, “barn- ikke brud”.
Andrea-Lovise kom på besøk til mæ og Rebekka om ettermiddagen. Ho var ikkje i tvil om at ho skulle være med mæ på denne turen. A-L blei tatt for å være dattera mi- og flere av våre turvenner var villig til å ta bilde av mor og datter <3

Turleder, Maria, tok dette freske bildet av oss. Tusen takk Maria <3

Utsikten fra veien mellom sykehuset Barentsburg og hotellet Barentsburg 🙂
Ikke akkurat en solskinnsdag, men så lenge hjertet mitt renner over av solskinn – da kan det virkelige været bare være akkurat slik som dette.
Takk for et kort, men minnerikt minne, Barentsburg <3
Får æ sjansen- så kommer æ gjerne igjen 🙂

Skrevet fra Haugen 2 dager på etterskudd.