Kjære Dagboka mi.
Aldri hadde æ vel drømt om at æ, og nån av mine, skulle få oppleve å feire jul- og nyttår på Svalbard, i Longyearbyen.
Til det kjedsommelige har æ gjentatt; “tenkt, Morten, her e vi. Vi oppleve jul- og nyttårsfeiring i Longyearbyen. Hver gang fikk æ samme svaret tilbake; ”ja, vi gjør det”.
Faktisk e det evig nok entusiasme førr mæ. Det e greit at ikkje begge i et forhold e like entusiastisk HELE TIDA :-))))))
I disse dager har LYB vært så stille. Det har vært som en koselig film med rolig tempo.
Innbydelsan har stått i kø. Akkurat det har åssa vært som en film – en film om gjestan som e ikledd finklea, og kan sette sæ til bugnanes bord (bortsett fra at mannen, han Morten, ikkje trakk ut stolen for kona si).
Invitasjon nr. 1.
På tur på jobb onsdag morra (29.12. kl. 07.55) fikk æ haik med hunden Copper og Astrid. Det va lenge sia æ hadde vært passasjer på spark. Minna om barndommen, når vi kjørte tog med spark, kom for en dag.
Han Copper va såpass satt ut av “haikar,n”, tidlig på morran, at han oppførte sæ ikkje akkurat som en trekkhund, men heller som en nysgjerrig-Per. Ho Astrid flirte, og æ va livredd for at vi skulle kjøre i hundepotan og skade han Copper. Æ trur han Copper hadde sansen for haike-dama- når æ gikk av såg han nemlig veldig betutta ut. Takk for SPARKEturen fine Copper <3
Invitasjon nr. 2
Ho Astrid e min dyktige, rause og omsorgsfulle kollega på Hospitalet. Han Jon e mannen til ho Astrid. Både æ og han Morten kjenne på gleden av, og takknemligheta over å ha blitt kjent med det her SUPERparet, Astrid og Jon. Når våres veia en gang skilles, da vet vi at våres veia igjen skal krysses – vi vet det <3
Kjære Astrid og Jon – tusen takk for invitasjonen til et herskapelig middagsbord. Dokker to lyse av gjestfrihet og man føle sæ så velkommen at det e rett før man “haille” sæ på sofaen etter et fabelaktig krabbemåltid.
Magen blir mett lenge før øyan. Et hinsides krabbemåltid- og med overhengende fare for at vi måtte KRABBE hjem. Husets herre&frue var føre var. Når gjestan klarte å røyse sæ fra bordet- og fikk retta ut overkroppen – da va dem så elskverdig å ta sparken fatt- og følge oss helt hjem til Costa del Haugen. Det e mulig dem lukta lunta at æ kunne finne på å haille mæ på sofaen. Takk for at dokker såg gjestan dokkers vel hjem. Dokker e bare sånn, Astrid og Jon.
I tillegg til krabbe var bordet dekket av det heftigste tilbehør. Husets frue hadde blant annet bakt surdeigsbrød- og det smakte helt nyyyydelig.
Dette måltidet rager i toppen…..
I tillegg til selve måtidet- var øvrige gjester som æ skulle ha valgt dem sjøl <3
Til og med Amarylissen trives på Svalbard. Når æ har så lite julepynt for øvrig- da oppdage æ virkelig kor vakker blomsten e. Lag på lag brette den sæ ut. Hvert blad e helt unikt. Egentlig som oss menneska. Når vi får slått rot, blir trygg, får næring- og kjærlighet. Da evne åssa vi å “brette oss ut”, dele av oss sjøl. På den måten e hver enkelt av oss menneska unik. Hittil i mitt opphold, på Svalbard, har æ møtt- og blitt “kjent med” så mange unike menneska- æ har rett og slett ikkje ord, men e bare så evig takknemlig.
Invitasjon 3
Det e lenge sia ho Dokmai og han Bjørn inviterte oss til å feire selveste nyttårsaften ilag med dem. Faktisk har det vært veldig fint å vite, i god tid, kor denne helt spesielle kvelden skulle være. Vi trives svært god ilag med Dokman, Bjørn og datter Elise.
Der har æ faktisk vært såpass mye- både på besøk og å laga mat, at visst æ vil legge mæ på sofaen så gjør æ det.
Når ho Dokmai dekker til “festbord”- da e ingenting gjort tilfeldig. Servietta brettes med omhu. Æ glemte å spørre, men skal huske å gjøre det, om ho har brukt linjal for å måle brettekaintan.
Av bildet forstår man at kokken e heller ikkje av den tilfeldige typen. Ytrefilet av rein. Selvsagt blir det en påstand, men æ trur ikkje nån andre enn han Bjørn kan servere det AKKURAT sånn her. Kjøttet så mørt- at med et litt tjukt sugerør så kan det hende…..
I største takknemlighet- takk for invitasjonen og maten, Dokmai og Bjørn, dokker har gitt oss et heidundranes minne om en helsikas annerledes og vakker nyttårsaften.
Når den her ostekaka kom på bordet, som dessert, da trudde æ at han Morten skulle dåne. Han elske ostekake. Dessverre har æ ikkje bilde av Bjørn`s karamellpudding (min personlige favoritt), men den e så rååååå gooood at æ treng ikkje bilde for å erindre. Visst æ herje litt med smaksløkan mine kan æ lett mane frem både smak og konsistens ( i skrivnede stund fikk æ faktisk vainn i munn).
Kl. 23.30 hyre vi oss for en utendørs stund, av usikker varighet. I sekken har vi pappkoppa og 2 flaske sprudlende. Vi e så sprudlanes i oss sjøl- så det kan fort hende at vi blir å sprudle over.
Han Bjørn har, tidligere på dagen, reservert tundraen nærmest oppskytingsrampen.
“Hujedamej sånt barn han var”- han Bjørn. Tenk at det hadde han osså fixa- den aller beste plassen på tundraen. Der stod vi 4, så nært rakettan at æ vi redd vi skulle få oss en ufrivillig måneferd- og med tanke på kor isanes kald æ va på fingran så va æ ikkje klar for en tur ut i verdensrommet.
Vi va vitne til et fantastisk skue. Et kunstig himmelfenomen som markerte inngangen til et nytt år – året 2022.
Alle kyssa hverandre. Altså, æ kyssa med han Morten, og ho Dokmai kyssa med han Bjørn. Utover det var det hardhendt klemming- også litt for å holde varmen.
Takk, Bjørn, for beste plassen å beskue et fargesprakende nyttårsfyrverkeri.
GODT NYTT ÅR 2022 <3
Det har vært ei enestående jul- og nyttårshøytid. I alle år har æ sagt at æ ALDRI kom til å “dra bort” i jula. Den her jula va æ ikkje hjemme med alle dem æ elske- æ va borte den her jula. Det blir ikkje riktig å si at æ elske dem som har gjort jul- og nyttår til en fantastisk opplevelse for oss her på Svalbard, men æ står helt inne for å si at æ bryr mæ veldig om sånne folk- og sånne folk blir man glad i. Tusen takk for den magiske nyttårsaften.
1.nyttårsdag satt æ på samme sofapute som Morten stort sett hele dagen. Planen om en luftetur – det blei med planen.
Nesten 2 uke med besøk av kjæresten har vært veldig fint. Vi har bittelitt forskjellig aktivitetsnivå, men har balansert aktiviteten til begges fornøyelse.
I dag kjørte vi, æ og Dokmai, Morten til flyplassen. Det e blitt en tradisjon at ho Dokmai e både sjåfør og fotograf. Tusen takk gode Dokmai.
Æ lure på om æ kan ha lagt nokka på mæ i jula? Æ syns nemlig at han Morten blei så fremoverbøyd når æ hoppa opp på han – forrige gang stod han så rakrygga når samme bildet skulle tas….
I ettermiddag, når han Morten skulle dra,- da kom ho Aurora borealis som et vakkert farvel. Som for å lyse opp på himmelen når jernfuggeln skulle frakte mannen min tilbake til Tromsø-byen. Æ satt i biln og va helt auforisk – ho Dokmai trødde inn gassen og kjørte til by-hundegården. Faktisk trur æ at bilen fremdeles va i fart når æ hoppa ut for å ta bilde. Æ trengte et sånt bilde, på himmelen, når mannen skulle dra – så tusen takk, Dokmai og Aurora borealis, for at dokker fixa det her vakre maleriet for mæ.
Jul- og nyttårsfeiring på Svalbard, i Longyearbyen, har vært en opplevelse av aldri ville vært foruten. Faktisk ville æ gjort det igjen- og da med alle æ elske.
Skrevet fra Haugen