Kjære Dagbok,
i dag, 13.01. – har æ jobba akkurat 4 mnd på Hospitalet i Longyearbyen.
Det e fremdeles like lett for mæ å mane frem LYKKEfølelsen æ fikk når æ skjønte at æ skulle få oppleve et eventyr – ikkje bare et eventyr, men et Vakkert Eventyr.
4 mnd med opplevelsa, hver bidige dag, som har berika livet mitt- og gitt de mest fantastisk minna til Dagboka mi.
Nån vil si- åssa æ sjøl, at æ e godt over middels impulsiv- og takk min gud i himmelen og ellers rundt omkring for at æ e så impulsiv. Æ e her- og det e ene&alene fordi at æ ønska nokka så sterkt- ønska å gjøre nokka sprøtt for mæ sjøl. Sjansen æ aldri trudde at æ ville få. Den sjansen fikk æ- og æ va “toillat” nok til å ta den.
De første 4 mnd har vært akkurat slik som æ ofte beskriver med uttrykket- et Vakkert Eventyr.
Det har vært ei ubeskrivelig “reise” i opplevelsa, natur og møta med menneska
.
Den førrbainna corona har vært som en blindpassasjer – den du ikkje ser, men du vet at den kan lure rundt neste sving.
I det daglige, på jobb, gir æ råd og veiledning mtp menneska som e covid-smitta, menneska som e husstandsmedlem, menneska som e nærkontakt. Svært nødvendig, men til det kjedsommelige, gjentar æ ka som menes med arbeidskarantene, fritidskarantene og generell info rundt de “1000-vis” av coronarelatere spørsmål.
Så blei æ sjøl i kategorien nærkontakt til covid-smittet. Æ trengte ikkje å ringe til nån for råd og veiledning. Æ trengte å ta personlig kontakt med mæ sjøl- og da fikk æ beskjed om kordan æ skulle forholde mæ. På jobb, i det daglige, bruke æ munnbind- og tenke egentlig ikkje så mye over det, MEN når æ tok på mæ munnbind og luska mæ ut fra Hospitalet fikk æ en følelse av skam- og æ va bombe sikker på at alle kunne se på mæ at no va æ på haue&ræva ut i nærkontaktkarantene.
På dag 3, med negativ hurtigtest, kan man teste sæ ut av jobbkarantene.
Personlig har æ vært extra oppmerksom på min jobbsituasjon- og har tatt gode forholdregler for sikkerhets skyld.
4/4 negative covid-19 testa. Begge nesebor e skikkelig “oppstaka”. Pussig nok kan man bli vant med å snurre en testpinne rundt omkring i nesen som det første man gjør om morran før man får klean på sæ- og en ny dag kan tas i bruk.
Bruksanvisning på kordan gjennomføre en selvtest covid-19.
Det e bare helt ufattelig kor diger ei sånn bruksanvisning e – i et anna Dagbok-innlegg må æ redegjøre for ka man kan få forståelse av når man les bruksanvisninga.
Æ va i karantene når ho jordmor-Meta dro til Tromsø – for denne gang. Heldigvis fikk æ gitt ho en hyggelig liten gest som takk for fine tida vi har hatt ilag på Hospitalet i Longyearbyen. Æ har sagt det før, men en god ting kan ikke sies for ofte, ho Meta har delt så mange fine og spesielle opplevelsa og erfaringer fra eget liv, med mæ- og æ e bare så evig takknemlig for at våres veia blei å krysses akkurat her på Svalbard.
Nån andre fortjene også en hyggelig liten påskjønnelse. Æ syns det e fint å kunne gi nokka symbolsk tilbake når menneska har bidradd til at æ- og mine har opplevd nokka av det som e spesielt ved å være på Svalbard/Longyearbyen.
Takk for sightseeing- og det var til og med 3.juledag <3
Egentlig stod det på skiltet; “reservert parkering for lege”. Akkurat når æ oppdaga skiltet kjentes det ut som at æ satt i “skammekroken” på loftet på Hospitalet. Gode råd er dyre- og med saks, sprittusj og litt gullapp- så føltes det som et privilegium å være “parkert” på loftet. Humøret var upåklagelig- og spritdunsten like så. På do må man- og mat e åssa en nødvendighet.
Dokmai fixer, som alltid, ALT. Det var som roomservice- og når æ følte mæ som verst spedalsk, fikk æ bilde på messenger om at roomservice hadde satt mat utenfor døra til det “aller helligste”. Til og med yoghurt. Herregud, ho Dokmai gjorde min ensomme tilværelse absolutt levelig. Tusen takk aller snilleste Dokmai.
Morrakaffe m/melk – levert av roomservide, Dokmai <3 Det smakte vidunderlig- og bekrefta dermed at æ ikkje hadde tap av lukt/- og smaksans. Tap av lukt/-og smaksans er ofte et symptom på covid-smitte.
Tirsdag 11.01. skulle æ egentlig være en del av teamet som skulle massevaksinere i Svalbardhallen. For min del gikk det “rett i vasken” pga arbeidskarantene. Det va faktisk veldig dumt, men for å bli litt positiv så får æ heller velge å se på de fargerike spisshusan – dem e karakteristisk for Svalbard/Longyearbyen. 11 slike hus ble tatt av skredet i 2015- så da blei æ egentlig litt trist igjen…
Gulrotkake – det skal bli nydelig til en god kopp kaffe. Bare å glede sæ dem som e så heldig å bli invitert
Forskjellig strikkerier. I påvente av at æ igjen kan komme ut av karantene- og uten å føle mæ uglesedd, å gå på butikken for å kjøpe rundpinne nr. 3 ½, har å supplert med å strikke pulsvarmer.
NÆRbilde, av den her dyktige dåkter`n, e delt med tillatelse. Tusen takk Knut Selmer.
Han Knut e ofte i alle slags media der tema er coronasmitte i Longyearbyen. Massevaksinering i Longyearbyen. Han Knut e kul- og her om dagen sa min kollega til mæ; “ når han Knut slutter- da blir æ å savne han”. Ja, vi blir nok å savne han- men æ e ikkje så sikker på at den “savninga” kommer til å bli gjensidig. Av&til når æ kommer imot han Knut- i ei helsikes fart- og ofte med et spørranes blikk og en lapp i hainna- da ser det ut som han ser etter en rømningsvei. Sia vi nettopp har hatt brannvernrunde og har gjennomgått rømningsveian så kunne han godt ha prøvd og rømt, men så har han en ikkje helt usynlig farge (rosa) på arbeidsoverdelen- det betyr at han e lett for mæ å oppdage uansett kor han rømme. Han Knut e gulle go å ha når æ treng å sparre koroanrelaterte spørsmål.
Kjære Dagboka mi – æ takke så ækte for mine 4 første måneder i mitt Vakre Eventyr på Svalbard/Longyearbyen
Skrevet fra Haugen
