Kjære Dagboka mi – etter hver som dagan flakse avgårde, og æ flakse me, blir det desto viktigere å memorere med text og bilda i Dagboka.
Hvis det e sånn at æ skal være på Svalbard i kun 1 år- da har æ kommet halvveis i mitt Vakre Æventyr. Hvis æ skal være helt ærlig- og det skal æ jo være, så e det ikkje lett å tenke på at om 6 mnd så kan det være; “ snipp, snapp, snute – så er æventyret ute”.
I utgangspunktet hadde æ bestemt mæ førr å leve i nuet- ikkje tenke så masse på at tida går – men faktisk e det helt umulig. Tankan e der hele tida om at no e æ muligens begynt på siste halvdel av mitt Vakre Æventyr.
Æ oppleve ikkje at tida går- opplevelsen e at tida suse avgårde. Med begge arman, som ikkje e så lang, prøve æ å karre tell mæ alt av opplevelsa som livet gir her på Vakkerøya.
Æ kom hit og opplevde høsten på sitt vakreste. Etter hvert blei fjellan vinterkledd og mørtna kom, alt det som æ elske. Vinter, mørtna og Uvær.
Jul- og nyttår feira vi på dette vakre stedet på jord.
Mørtna har sakte, men sikkert, gitt slipp for det fantastiske lyset her i nord.
Svalbard-pastellan har igjen begynt å fargelegge himmel&fjell.
No om dagan kan det her vakre stedet beskrives som å leve i det nyyydeliste postkortet. Her leve, bor og jobbe æ – hver dag e æ så takknemlig for muligheten som arbeidslivet ga til nettopp mæ.
Forrige uka va æ mutters aleina på jobb i resepsjonen på Hospitalet. Kollega-datter har dradd til syden med jentegjengen fra Tromsø. Du verden kor glad æ e førr at ho Rebekka fikk fri og kunne oppleve jenteturen. Ho fortjente det så inderlig- ho som bestemte sæ på <24 tima og kom, litt motvillig, for å bli min helsesekretær-kollega på Hospitalet i Longyearbyen. Kjære pia mi- det blir fint når du kommer tilbake på Hospitalet igjen. Mamma savne dæ <3
No e tida på året kor det lukte bensin- og lyden av scooter høres til alle døgnets tider.
Opplevelsen av å være litt outsider, når man ikkje har scooter, e ikkje plagsomt førr mæ overhodet. Når det e sagt så har vi, æ og Gølin, tålmodig venta på det “rette mennesket” som kunne gi oss litt basiskunnskaper og ta oss med på scootertur. Den som venter på noe godt (les; venter på dyktig scooterlærer)- venter ikke forgjeves.
Ingen over, ingen ved siden av, men alle under- han Trond.
Fredag 18.mars, rett etter jobb, braka det laus. Bensinlukta og scooterlyden va våres. Vi va klar som to verpesjuke høns – endelig våres tur til å lære- og å kjøre scooter.
Du verden førr en hæftig&begeistra fredags ettermiddag det blei.
Kjære Dagboka mi – herved memores, med bilda, scooteropplæring, lyset over Vakkerøya, sammenkomster med flotte folk æ har vært så heldig å bli kjent med.
Uværsdaga e så fine daga. Æ skal innrømme at herom dagen holdt æ mæ fast i sofaen- bare sånn i tilfelle taket skulle fyke avgårde. I tillegg ringte æ ho Gølin og sa i fra om at ho måtte prøve å fange mæ dersom æ kom flyganes gjennom lufta nedover i bygda. Da va han malabarisk skal æ sei….
Klar&spent til første scootertur på Svalbard. Takk til Lilla-Anna som hadde kul hjelm å låne mæ. Ekspedisjonsjakken fikk vist at den duger. Æ va svett både i haue og på overkroppen. Herre gud- det dirra i kroppen av spenning på ka vi egentlig skulle begi oss ut på. Når æ stod der tenkte æ mest på om han Trond hadde tålmodighet som en gudegave. Erfaringa blei – det hadde han Trond
Førr en søkkanes flott fredag ettermiddag det blei. Her e vi scooterbærtn, Hege&Gølin.
Med utgangspunktet før vi starta- så e vi på det her bilde vældi jøger. Vi har kjørt helt til Jernsenga. En flott tur for nybegynnera. Han Trond e en ækte svalbardianer- altså sånn SUPER-ækte. I tillegg til scooteropplæring så fikk vi også en guideopplevelse. Igjen, æ trur ikkje vi kunne fått en bedre læremester enn han godeste Trond.
Stedet vi kjørte til heter Jernsenga. Akkurat som bildet viser. Jernsenga står på en liten høyde inne i Adventdalen. Sengene er også et viktig gps-punkt for alle som ferdes inn og ut Adventdalen.
Akkurat som bildet viser – når man har kjørt scooter i et par tima, da kan man tøffe seg og STÅ på scooteren. Det var så dritkult at æ vil kjøre igjen og igjen og igjen…
Selvsagt har vi det artig på scootertur åssa. Trond&Gølin tester Jernsenga. Den tøffaste bruke ikkje hua.
Og her sitt vi – æ og han Trond. Tøffingen uten hua og ferskingen med både hua&hjelm
To så fine&artige å være på scooter-tur ilag med. Gøling&Trond.
Scooter-bærtn kvile sæ i kvær si Jernseng. Flankert av den storslåtte naturen rundtomkring virke vi så bitte små. Å kjøre til Jernsenga e akkurat såpass utfordranes som en 1.scootertur bør være. Litt skrått, litt flatt lys, litt overflatevainn, litt stein.
Lyset e kommet tilbake. Hospitalet en vakker lørdag i mars. Sukkertoppen strekker seg mot himmelen
Det ser ut som den fine gule sola har gått iinn førr lainning på Sarkofagen. Longyearbreen til høyre- og Larsbreen til venstre.
Lørdag 12.mars- 22. Bildet e tatt fra midt på “jernbrua” som går over elveleiet. Det e jessufader så fint- og det kan bare beskrives gjennom et sånt her bilde.
Tirdag 15.mars var det bisettelse for vår kjære kollega Ottar. Ledelsen hadde bestemt at sykehuset skulle holde stengt sånn at ansatte fikk se streamet fra Finnsnes kirke.
Lørdag 19.mars – 17 års bryllupsdag. Æ på Svalbard og brudgommen i 40 års-feiring av min svigerbror. Pakken har ligget Uåpna siden 15.02. Æ like å gjøre et nummer av spenninga med pakke. For anledningen lagde æ mæ kaffe, jordbær med fløte og drøssevis med sukker.
I anl. 17 års brullupsdag så hadde æ selvfølgelig ordna kort og pakke.
Det e lett å bli blenda av det vakre og storslåtte. Hvis man går litt sakte og “tjune” sæ inn på detalja – det e nok av “småting” åssa å få øye på når man e på oppdagelsesferd i fjæra.
På tur fra Jernsenga kjørte vi til minnesmerket for Operafjell-ulykken (29.08.1996) – 141 mennesker mistet livet i den tragiske ulykken. Største og verste flyulykke i norsk historie. De omkomne var ukrainske og russiske.
Lørdag 19.mars – bildet delt med tillatelse.
Ho Iris har besøk av 3 gode venninner- og vi e invitert med på Mary-Ann`s Polarrigg. Det var mamman til Iris som som var innehaver av dette helt unike overnattings og bespisningsstedet. Fra utsiden ser det ut som en gammel “raillsjå”, men du verden ka som åpenbarer seg fra innsiden. Absolutt verdt å stikke innom dersom man er i Longyearbyen og vil ha påfyll av både mat/drikke og historie. Det er kanskje en av få bygningen i LYB kor historien sitt forankra i kvær en planke- førr ikkje å snakke om bilda og gamle effekta fra gruvedriftas storhetstid.
Alle mulige slags gamle “effekter” – inventar som forteller historier fra Svalbard. Tusen takk til Iris som guidet oss rundt- og en trenger ikkje gå langt før man forstår at mamman var en svært kreativ dame- et arbeidsjern som visste nøyaktig kordan ho ville ha det på stedet hun elsket. Den dama skulle æ så gjerne ønsket å møte.
Du Trond, du Trond, du godeste&artige læremester Trond.
Takk for at du tok fram STORstemmen når vi “hvinte” på jenters vis. Du va bestemt når du sa KJØR. Æ va skjelven i bukseræva og lurte på det der med “overvainn”- kort svar fikk æ; “du kjøre ikkje der det e blått, da svinge du førr fan til høyre eller venstre”. Så endte det med at æ gjorde det….svingte til høyre- og unngikk overvainn.
3 tima på scooter fredag- og når æ skulle ta av mæ dyna på lørdagsmorran måtte æ sprelle dyna av med føttern…arman funcka rett og slett ikkje. Det tar på arman å manøvrere scooter selv om terrenget ikkje e så krævanes.
Plasseringa på scooter. Han Trond advarte oss. Plutselig tok han tak i bukseræva mi og drefsa mæ over til høyre på scootersetet- når det skrår nedover mot venstre i terrenget- da må du fløtte ræva, uansett om den e lita eller stor, til motsatt side, her altså høyre side.
Vinterhagen på Mary-Ann`s Polarrigg. Som kjent e det ikkje ei einaste buska på Svalbard / Longyearbyen. Så førr oss som elske busken i skogen- da e det et flott alternativ å ta sæ en tur inn i denne helt spesielle vinterhagen.
Kommende daga skal æ gjøre klar- det som trengs, for å ønske familie velkommen på besøk onsdag og torsdag. Ilag skal vi glede oss over båttur til Pyramiden. Det blir også gåtur til Førlageret.
Skrevet fra Haugen
