Tusen takk for en helt unik jobbmulighet på Longyearbyen sykehus, Svalbard.
Det er som å leve midt i en vakker og helt annerledes drøm.
Takk til alle som har vært interessert og engasjert i fra søkeprosessen til at jeg nå bor på Blåmyra i Longyearbyen- og skal starte min jobb på sykehuset i morgen 13.09.21.
Takk til alle som har delt gleden med meg – HUSK at delt glede er DOBBEL glede- og i dette tilfellet MANGEDOBBEL glede.
Jeg hadde ingen intensjon om å skrive blogg, men har alltid hatt interesse av å skrive- og å uttrykke meg.
Jeg har blitt påvirket av andre til å blogge om arbeidsliv og hverdagsliv på Svalbard det året jeg skal jobbe og leve her.
Bloggen er først og fremst for meg selv, og kan i ettertid leses som en dagbok. I tillegg har venner og familie lyst å følge med meg på et helt utrulig spennende arbeidsår.
Hælv..e…æ vet ikkje kordan æ får bilde til ikkje å være sidelengs – HJÆÆÆLP!
Den kommende uka har æ karantene ift å være med på arrangerte utflukter.
Uka skal derfor benyttes til å oppdatere hvordan det gikk seg til at jeg nå sitter “mutters alene” på en midlertidig hybel på Blåmyra i Longyearbyen.
Avreisedagen fra Tromsø fredag 10.09.
Planen var å vekkes av alarmen kl. 07.30. Mange ting gjenstod å klargjøre før flyet skulle ta oss til Svalbard kl. 12.30.
Derimot ringer tlf kl. 07.15 – fortumla og helt i ørska registrerer jeg at det står “pappa din” i displayet. Av tidligere erfaring så ringe han pappa så tidlig når det har vært dødsfall i familien. En hurtig tanke suse gjennom haue – kæm i alle daga har dødd akkurat i dag når æ skal til Svalbard, det e vel faen ikkje mulig.
Neida – han “pappan din” skulle bare høre ka æ gjorde…kl. 07.15.
Det blei en særdeles MEGAkort samtale.
Ila tida mellom kl. 7.30 og kl. 11.20 ved ankomst flyplassen blei det et helsikas leven på klokka mi- og et fargesprakende fyrverkeri av en annen verden – det var fordi æ passerte 10.000 skritt. Tenk, passerte 10.000 skritt på knappe 4 tima og det INNENDØRS i Costa del Åttringen- det vil jeg si er “fortfilm” live.
Overveldet av alt som skal skje husker jeg ikke etternavnet mitt i skranken på flyplassen. Finner ikke bankkort til legitimasjon. Mannen min finner førerkortet fra 1900-tallet- og et så gammel førerkort at funksjonæren i skranken aldri sett før.
Omsider får vi sjekket inn. Gått gjennom sikkerhetskontrollen.
Morten kjøper seg en kopp kaffe og oppdager at han har glemt bankkortet sitt- sannsynligvis når vi sjekket inn. Jeg betaler for kaffen og Morten løper for å finne kortet….mye “hålåi”- og han hadde ikke mista kortet sitt, men lagt det i mi pengebok.
Vel ombord i flyet tør jeg knapt blinke mens gjennomgang om bruk av redningsvest osv. gjennomføres.
Det blir oppløp til tumulter når en søring sitter på det ene av våre seter – han syns det er rart siden han har hatt det setet siden han gikk på flyet i Oslo.
Huff, det er vi som ikke forstår å lese boardingkortet.
Jeg spenner sikkerhetsbeltet på meg etter alle kunstens regler, holder på å kløyves på midten fordi det er så stramt.
Den koselige herremannen, som viser seg å rektor, hiver seg rundt å begynner å lete etter høretelefonene. Han ser såpass febrilsk ut at jeg forstår at her må hjelpes å lete. Det er ikke like enkelt for han å bøye seg, som det er for meg. Det betyr at jeg må av meg sikkerhetsbeltet- og jeg bøyer meg dobbel for å se under setene. Jeg finner ingen høretelefoner, men derimot drar jeg frem en jakke – og det var jakken til passasjeren i setet bak oss.
Plutselig sier Morten; “du har jo høretelefonan henganes rundt halsen”. Seriøst- e d mulig.
Uansett, det har oppstått “god tone”- og når jeg skal ta bilder får jeg tillatelse til å støtte meg mot, og legge armene over rektorens brystkasse.
Vi blei såpass kjent at når jeg møtte rektoren på biblioteket på lørdag så var vi helt klart på “hils”.
For en mottagelse av ho Bente og av SOLA
Jeg og Bente, Bente er avd.leder v/Longyearbyen sykehus, vet ikke hvem vi skal se etter. Det avklarer vi med en kjapp tlf.
Ho Bente, ei flott dama, tar så hjertelig godt imot meg og Morten. Insisterer på at vi må ta bilde der alle andre tar sitt første bilde ved ankomst LYR.
OG været – man kan vel knapt bli møtt av bedre vær enn det vi opplevde. Den guleste sola på den blåeste himmelen.
Vi får en kjapp guiding med “rødbilen”. Det er 3 hovedgater her- og kun den ene gata har et navn.
Hver fredag møtes de som har lyst av sykehusansatt til felles basseng kl. 16.00- og deretter til felles middag kl. 17.00 på Kroa.
Denne fredagen var jeg og Morten invitert på forhånd.
Jeg fikk møte flere av de som skal være mine fremtidige arbeidskolleger – det var utrulig hyggelig. En ujålete gjeng som stort sett var kledd i turutstyr.
Jeg ser nå at jeg ikke har tid å skrive mer i dag – skal selvsagt pynte kake (hadde med meg frossen kakebunn fra Tromsø) til min første arb.dag i morgen.
Legger ved et bilde fra min arbeidsplass.
Det her er så utrolig spennende – har noen blåmerker på armene fordi jeg stadig vekk kliper meg selv for å kjenne at dette faktisk er ekte…
Legger ved bilde av en kopp med et viktig budskap.
“Ikke vent – bare gjør det – grip dagen”. Det kjennes ut som det er akkurat det jeg har gjort.
Fortsettelse følger i morgen – mange skal takkes og nevnes som har bidradd til at jeg går et annerledes og spennende år i møte <3
Denne bloggteksten er skrevet på biblioteket på Longyearbyen sykehus – det er fordi jeg ikke har TV og nettilgang på Blåmyra 13 🙂
